Alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK)

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC

Bilde: Maskot

Barn og unge som helt eller delvis mangler tale, trenger hjelp for å gjøre seg forstått. De trenger tilgang til alternativ og supplerende kommunikasjon.

• Alternativ kommunikasjon brukes når barn eller unge har behov for kommunikasjonsformer som helt erstatter talen.

• Supplerende kommunikasjon brukes når barn eller unge har behov for kommunikasjonsformer som kan støtte eksisterende (utydelig eller svak) tale.

Noen barn og unge forstår alt du sier, men mangler evnen til å tale. Andre både mangler tale og har forsinket språkforståelse. Det er også barn og unge som har liten eller ingen forståelse av hva som blir sagt. Alle vil ha behov for alternativ og supplerende kommunikasjon, men behovene varierer mellom hver enkelt.

Når du skal jobbe med å forstå hva barn uttrykker, må du ha en holdning til at barnet er autonomt. Det vil si at barnet får mulighet til å være ansvarlig i sitt eget liv. Du må derfor være veldig sensitiv og ha et blikk for hva barnet forteller gjennom handlinger, reaksjoner og væremåter.

I samspillet med barnet skal du jobbe for å fange opp barnets signaler og fortolke hva det ønsker å formidle, før du gir et tilpasset svar. Dersom du har tolket feil, må du rette opp og prøve på nytt.

Som personalgruppe er det viktig at dere sammen blir fortrolige med å stille hverandre spørsmål som: "Hva var det som skjedde her? Hva var det vi ikke forstod? Hva kunne vi gjort annerledes?" På den måten kan dere sikre dere at barnets signaler fanges opp best mulig.

Du må derfor jobbe med å bli best mulig kjent med barnet. Du må lytte, prøve å forstå og ta deg tid. La barnet selv bestemme hva det vil uttrykke, og spør for å sjekke ut om du har forstått riktig.

I filmen under får vi et innblikk i hvordan ASK blir brukt i opplæringssituasjoner og i dagliglivet.

Det finnes flere ulike alternative og supplerende kommunikasjonsformer. Det som blir mest brukt, er håndtegn (tegn-til-tale), fotografier og grafiske tegn samt bruk av materielle tegn og konkreter.

De ulike kommunikasjonsformene brukes på ulike måter avhengig av hva som er formålet med kommunikasjonen. I skoler og barnehager brukes for eksempel bilder til å vise strukturen på dagen. Bildene blir satt inn i en dagsplan eller hengt opp på tavla slik at barna kan se hva som skal skje i løpet av dagen.

I samlingsstunder brukes gjerne håndtegn, konkreter og piktogrammer for å fremme kommunikasjonen. Det er barnas behov som avgjør hvilke kommunikasjonsformer som skal brukes.

Håndtegn

Dette er en kommunikasjonsform hvor barn og unge bruker hendene til å kommunisere med. Den omfatter døves tegnspråk, som er et eget språk på lik linje med talespråket og som har egen grammatisk oppbygning så vel som bøyninger og setningsdannelse.

Tegn-til-tale er en annen form for kommunikasjon som er mye brukt. Å kommunisere gjennom tegn-til-tale innebærer at vi bruker håndtegn i tillegg til talespråket.

Fotografier og grafiske tegn

Fotografier og grafiske tegn brukes gjerne for barn og unge som har bevegelsesvansker, motoriske vansker eller kognitive vansker. Ved hjelp av bilder, symboler eller tegn, som barna enten peker på eller viser med blikket sitt, kan de uttrykke seg.

Mange lager peketavler hvor barna kan peke på ulike bilder, eller lager små bildekort som barna kan hente når de vil si noe.

Materielle tegn og konkreter

Her er det snakk om fysiske objekter som barn og unge berører. Dette handler om å kommuniserer gjennom berøring, og det kalles ofte taktil kommunikasjon.

For noen barn og unge kan det være lettere å forstå omgivelsene og meningen bak tegnene når de kan utforske dem taktilt. Dette gjelder barn som har både nedsatt syn og nedsatt hørsel.

Premacks ordbrikker er et eksempel på taktile tegnsymboler. De er tredimensjonale og laget i tre eller plast og har ulik form.

Barn og unge som trenger ASK, trenger voksne som er sensitive og tålmodige. Det er ikke så forskjellig fra når vi skal fremme og utvikle talespråket hos barn med forventet språkutvikling.

Vi må gå nær barnet, søke øyekontakt, snakke sakte og tydelig. Vi må bruke korte setninger og gjenta det vi vil si. Vi må observere og følge med på barnets ansiktsuttrykk, mimikk og kroppsspråket generelt. I tillegg må vi være sensitive, tålmodige og følge med på hva som skjer i samspillet med omgivelsene.