Hvordan bruke Smarts religionsdimensjoner?

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC-SA

Bilde: P Deliss

Ved å se på de viktigste delene av læredimensjonen kan vi se hvordan denne dimensjonen kan knyttes til alle de andre dimensjonene.

Læredimensjonen, eller den filosofiske dimensjonen, omfatter de mest sentrale tankene i en religion. Trosbekjennelse, virkelighetsoppfatning, gudssyn, menneskesyn og frelseslære er viktige begreper.

En trosbekjennelse er kortversjonen av en religions viktigste lære og dogmer. Trosbekjennelser kan variere i ulike retninger innenfor samme religion. Den islamske trosbekjennelsen i sunni-islam vektlegger at det kun finnes én gud, og at Muhammed er hans sendebud, mens trosbekjennelsen i shia-islam legger til at Ali – Muhammeds fetter og svigersønn – også har en sentral plass.

Virkelighetsoppfatninger forklarer hvor alt kommer fra, og hva som skjer når man dør. Ifølge abrahamittiske religioners virkelighetsoppfatning er alt skapt av en allmektig gud, som også vil dømme hver enkelt etter døden i en åndelig tilstand. Ifølge de fleste ikke-religiøse virkelighetsoppfatninger er universet ikke skapt av noe overnaturlig, og når man dør finnes det intet etterliv. Derfor kaller man ofte religiøse virkelighetsoppfatninger for dualistiske (fra latin og betyr todelt), fordi de opererer med en todeling av virkeligheten – en fysisk og en åndelig. Mens ikke-religiøse virkelighetsoppfatninger, slik som livssynshumanisme, ofte betegnes som materialistiske, fordi de kun anerkjenner det materielle og fysiske ved tilværelsen.

Gudssyn omhandler hva slags forståelse en religion har av begrepet gud.

• Teisme (gr. theos = gud) betyr tro på en personlig gud.
• Ateisme (gr. a = ikke) betyr benektelsen av at det finnes noen slik gud, som vi finner i livssynshumanismen.
• Monoteisme (gr. mono = én) betyr tro på at det kun finnes én gud, slik som i abrahamittiske religioner.
• Polyteisme (gr. poly = flere) betyr troen på flere personlige guder, slik som i hinduismen eller shintoismen.
• Panteisme (gr. pan = alt) er troen på at alt som finnes er en del av en gud eller noe guddommelig, slik som vi finner i daoismen.

Man finner blandinger av ulike gudssyn i noen religioner og i noen bestemte retninger. F.eks. er gudssynet i sikhismen en blanding av monoteisme og panteisme, og noen kristne vil karakterisere sitt gudssyn som panteistisk framfor monoteistisk.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC

Bilde: akg-images, Pictures From Histo, NTB scanpix

Menneskesyn omhandler hva et menneske fundamentalt sett er. Dette inkluderer spørsmål om hvorvidt vi er født gode eller onde, om vi har fri vilje eller ikke, om vi har en sjel eller kun vår fysiske kropp, og forholdet mellom kjønnene. I kristendommen er holdningen at mennesket er født med synd pga. syndefallet beskrevet i 1. Mosebok. I hinduismen har alle mennesker en uforanderlig, evig sjel kalt atman, mens i buddhismen er mennesket forstått som et vesen i konstant forandring uten noen permanent sjel eller identitet, kalt anatman (ikke-sjel). Flere sunnimuslimer og kalvinistiske kristne fremhever at fri vilje ikke eksisterer, fordi Gud allerede har forutbestemt hvem som kommer til himmelen og helvete. Moderne humanisme setter mennesket i sentrum foran alt annet og fremhever at likeverd og likestilling mellom kjønnene er sentralt. Synet på kjønn i islam og kristendom vektlegger også likeverd, men understreker at likestilling mellom kjønnene kan gå imot guds regler og plan.

Frelseslære handler om hva som er grunnproblemet og løsningen – eller det høyeste målet – i en religion. I kristendommen er grunnproblemet synd, og løsningen er å bli frigjort eller frelst fra synden gjennom Jesus Kristus. I buddhismen er problemet begjær og uvitenhet, som fører til dårlig karma og gjenfødelse. Løsningen er å overvinne begjæret og oppnå nirvana ved å følge Buddhas lære. Alle religioner har et grunnproblem og en løsning som fører til frelse fra dette problemet. Ordet frelse er nært knyttet til kristendommen, og i andre religioner kan det være mer korrekt å bruke andre begreper, som for eksempel frigjøring.

Læredimensjonen utgjør grunnlaget i en religion og kan derfor knyttes til alle de andre dimensjonene.

Trosbekjennelser inngår svært ofte i den rituelle dimensjonen, hvor resiteringen av hele bekjennelsen er en viktig del av daglige eller ukentlige ritualer, for eksempel i buddhisme og islam.

Gudssynet kan påvirke både den rituelle, materielle- og opplevelsesdimensjonen. Dette fordi det legger føringer for hva følelser og opplevelser skal rettes mot (Allah i islam, treenigheten i kristendommen), hva slags ritualer som skal vektlegges (for eksempel bønn i monoteistiske religioner og ofringer i polyteistiske religioner), og hvilke kunstneriske uttrykk som aksepteres (ikke-billedlig kunst i islam, svært menneskelig kunst i hinduisme).

Virkelighetsoppfatning, menneskesyn og frelseslære både påvirker og blir påvirket av de mytiske, materielle, etiske og sosiale dimensjonene. I kristendommen formidles sentrale tanker gjennom myter (om Adam og Eva, Jesu mirakler). Disse uttrykkes i kunstverk i kirker og katedraler, og frelse innebærer å tro på en bestemt virkelighetsoppfatning (Jesus er Guds sønn som døde for alles synder).

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC

Bilde: Gabrielle McKone

De etiske og sosiale dimensjonene henger tett sammen med frelseslære. I kristendommen og buddhismen er frelsen avhengig av etisk disiplin. Frelsen anses som lettere oppnåelig i sanghaen eller i klosteret, eventuelt ved hjelp av religionens representanter (prester og biskoper i katolisisme, lamaer i tibetansk buddhisme). Med andre ord er den sosiale dimensjonen også viktig.

De syv dimensjonene kan ikke fraskilles hverandre, men henger tett sammen på forskjellige vis i enhver religiøs gruppe vi analyserer. Smart fremhever at ved å sammenligne én bestemt dimensjon i flere religioner, for eksempel den rituelle dimensjonen, kan man bedre forstå hva ritualer er og særtrekkene ved religionene man studerer.