Hopp til innhold
SubjectMaterialFagstoff

Fagartikkel

Hinduisme – organisering og retninger

Hinduismen er en verdensreligion uten én grunnlegger eller sentralt lederskap. Snarere er hinduisme en samling av et mangfold av religiøse tradisjoner i India med flere fellestrekk.

Elv med mange mennesker langs bredden og i båter. Foto.

Hinduismen finnes i utallige varianter, men de fleste hinduer anser byen Varanasi og elva Ganges som hellige.

I motsetning til de andre indiske religionene som buddhisme og sikhisme har hinduismen ingen tydelig begynnelse eller felles kirkeorganisasjon. Istedenfor er det snakk om mange ulike tradisjoner uten én felles kjerne, men allikevel med noen sterke fellestrekk. Fraværet av en sentral institusjon som styrer religionens retning har betydd at mange ulike praksiser og tradisjoner har utviklet seg parallelt over flere tusen år og påvirket hverandre gjensidig til i dag. Derfor er det så enormt mangfold i hinduismen.

Hinduismens hovedformer

Forenklet kan hinduismens mangfold deles i tre hovedgrupper:

  1. den brahminske kjernetradisjonen
  2. hinduismens mange organisasjoner fokusert på frelse
  3. landsbybaserte religiøse tradisjoner i India med svak forbindelse til den brahminske tradisjonen

Den brahminske kjernetradisjonen

Den brahminske kjernetradisjonen, klassisk hinduisme, henviser til tradisjonen hvor menn fra presteklassen (brahmana) og de hellige Veda-tekstene anses som hinduismens viktigste autoriteter. Denne formen for hinduisme er den mest enhetlige, og er den som oftest fremstilles i lærebøker. Her ligger fokuset på den hellige samfunnsordenen, altså kastesystemet (at alle har plikter og rettigheter basert på klasse og livsstadium), prestenes lederskap av omfattende ritualer i tempelet, daglige ritualer i hjemmet, sanskrit som hellig språk, renhets- og spiseforskrifter, festivaler og pilegrimsreiser, kuas hellighet og tilbedelse av de mest kjente hinduiske gudene – som Krishna, Rama, Shiva, Vishnu, Ganesha og Kali. Denne formen for hinduisme er dominerende mange steder i India.

Organisasjoner som fokuserer på frelse

De mange organisasjonene som fokuserer på frelsen (moskha), frigjøring fra gjenfødsel, utgjør hinduismens andre hovedform. Fokuset her handler om hvilken praksis eller teknikker som fører til frelse – særegne ritualer eller treningssystemer som yoga og meditasjonstradisjoner. Her er det snakk om organisasjoner som både har tilknytning og som står i opposisjon til den brahminske kjernetradisjonen. Noen organisasjoner har særegne ritualer som skiller dem ut. Det finnes også mange organisasjoner for asketer, som tradisjonelt har vært de som ivaretar og videreutvikler de mange yogatradisjonene i India.

En siste gruppe viktige organisasjoner er gurubevegelsene. Gurubevegelser er organisert og oftest styrt av en karismatisk leder, som tilbyr sine tilhengere spesifikke teknikker eller tolkninger av hinduismen, som ofte er praktiske i hverdagslivet. Noen guruer har i moderne tid hatt stor påvirkning i og utenfor India. De mest vellykkede og internasjonalt kjente er trolig Maharishi Mahesh Yogi, grunnleggeren av teknikken Transcendental Meditasjon og Bhaktivedanta Prabhupada, grunnleggeren av Hare Krishna-bevegelsen (ISKCON).

Landsbybaserte religiøse tradisjoner

Den tredje hovedformen av hinduismen er landsby- eller stammebaserte religiøse tradisjoner som har svak tilknytning til den brahminske kjernetradisjonen. Kjennetegnet med denne hovedformen er at de tilber guder som bare har lokal eller regional utbredelse, og at prestene ikke tilhører brahmana-klassen. Denne formen for hinduisme ses ofte ned på av tilhengere fra kjernetradisjonen, og ritualene de praktiserer blir ansett som urene.

Til tross for mangfoldet er det noen fellestrekk som gjelder for nesten alle hinduer. De aller fleste tror på gjenfødelse, karma, én eller flere guder, og at ritualer og religiøs trening, slik som yoga og askese, får praktiske konsekvenser for ditt eget liv. Den vanligste formen for religionsutøvelse i hinduismen er bhakti – dvs. tilbedelse eller hengivelse til én eller flere guder. Vi kan derfor også dele hinduismen i ulike teistiske retninger etter hvem som tilbes som hovedgud.

Teistiske retninger i hinduismen

De viktigste teistiske retningene i hinduismen, dvs. de som tilber bestemte guder, er vishnuismen, shivaismen og shaktismen. De fleste hinduer tilhører én av disse retningene. Alle disse har egne organisasjoner, hellige tekster og særegne ritualer.

Vishnuismen

Vishnuismen er den største retningen og utgjør omtrent 70 % av alle hinduer, ca. 700 millioner mennesker. Her er fokuset på å tilbe guden Vishnu, eller en av hans avatarer (gudenedstigninger), slik som Rama og Krishna. Noen tilber også Krishna og Rama som en egen gud og ikke bare en avatar av Vishnu. Denne retningen er utbredt over hele India og er også knyttet til omfattende tempelritualer.

Oversiktsbilde av tempelområde med fjell i bakgrunnen. Foto.

Mange av de viktigste stortemplene i Sør-India er vishnuittiske, slik som dette fra Tirumala i India.

Shivaismen

Mann med seks hoder og mange armer sitter på en påfugl sammen med to kvinner. Maleri.

Guden Skanda er mer kjent under navnet Murugan og er svært populær i Sør-India.

Shivaismen utgjør ca. 28 % av dagens hinduer. Alle som tilber guden Shiva eller medlemmer av hans familie – hans kone, gudinnen Parvati og sønnene Ganesha og Skanda – regnes som tilhengere. Shiva er asketenes og yogienes gud. Derfor er mange av hinduismens asketer også shivaitter. Dette er særlig utbredt i Sør-India og grenseområdene til Himalaya. De fleste norske hinduer er shivaitter, fordi ca. 70 % av norske hinduer er tamiler fra Sri Lanka, hvor shivaismen er utbredt blant Tamil-hinduer.

Shaktismen

Shaktismens tilhengere utgjør ca. 2 % av alle hinduer. Shaktismens helligsteder finnes over hele India, men retningen er mest utbredt i Bengal og Assam. Shaktismen betegner ulike former for gudinnetilbedelse. Særlig er troen på Mahadevi, Gudinnen som den ytterste virkeligheten, svært viktig. De andre retningene anerkjenner at Gud har både mannlige og kvinnelige aspekter, men i shaktismen blir det kvinnelige ansett som det viktigste og høyeste. Ingen annen verdensreligion har så mange hellige fortellinger om gudinner som hinduismen.

Hindunasjonalisme

De siste tiårene har hindunasjonalistiske bevegelser fått stadig større oppslutning i India. Disse bevegelsene ønsker at hinduismen skal ha større plass i samfunnet og vektlegger hindutva-ideologien. Hindutva definerer hinduismen som både en religion og et folk – å være hindu betyr å anse India som sitt hellige fedreland. For hindunasjonalister er hinduismen dermed en etnisk religion.

Eldre mann holder tale. Foto.

Narendra Modi, Indias statsminister (2020), leder det største hindunasjonalistiske partiet i landet, kalt «Indias folkeparti» (BJP), og er en tilhenger av hindutva.

Kilder

  • Jacobsen, Knut A. (2003). Hinduismen. Pax Forlag A/S, Oslo.
  • Jacobsen, Knut A. & Thelle, Notto R. (1999). Hinduismen og buddhismen. Høyskoleforlaget AS.

Fagbegreper

  • den brahminske kjernetradisjonen
  • Brahmana
  • kastesystemet
  • moksha
  • guru-bevegelser
  • Transcendental Meditasjon
  • Hare Krishna-bevegelsen
  • bhakti
  • vishnuismen
  • shivaismen
  • shaktismen
  • avatar
  • hindutva
Sist oppdatert 30.12.2019
Skrevet av

Læringsressurser

Hinduismen

Fagstoff

Oppgaver og aktiviteter

Vurderingsressurs