Buddhisme – åndelighet og opplevelse

Mange i dag assosierer buddhisme med mediterende munker, selv om de fleste buddhister i verden verken er munker eller mediterer jevnlig. De fleste buddhister får sine religiøse opplevelser hovedsakelig gjennom høytider, ritualer og bønn.

Buddhismens mål er nirvana, som er en særegen opplevelse og tilværelse framfor en destinasjon. For å oppnå nirvana må man lære å meditere korrekt. I praksis anses realiseringen av nirvana som såpass vanskelig at det kun er forbeholdt noen få eksepsjonelle meditasjonsspesialister slik som munker, nonner eller omvandrende asketer.

Derfor har meditasjon, og tilhørende opplevelser, tradisjonelt vært forbeholdt munker i klosterfellesskapet. I moderne tid har dette endret seg flere steder, og vanlige buddhister (lekbuddhister) har i større grad enn tidligere fått tilgang til meditasjonsopplæring. Dette gjelder særlig i de retningene som har blitt populære også utenfor Asia, slik som japansk zenbuddhisme og tibetansk vajrayanabuddhisme.

For bedre å forstå buddhismens unike åndelighet og opplevelsesdimensjon må vi se nærmere på begrepene meditasjon, nirvana, rett meditasjon og den åttedelte veien – og ulike meditasjonsteknikker slik som tummo-meditasjon, tonglen-meditasjon, zazen og koan-meditasjon.

Meditasjon betyr i buddhismen alle teknikker som brukes for å disiplinere, trene opp og kultivere vårt mentale tankeapparat. I moderne ordbruk kan vi kalle meditasjon en metode for å fjerne alle våre feilaktige oppfattelser om oss selv, andre vesener og verden rundt oss.

Forenklet kan alle meditasjonsteknikker kategoriseres i to undergrupper: dypmeditasjon (samadhi) og innsiktsmeditasjon (vipasyana). Innsiktsmeditasjon er kunnskapsorientert og handler om å finne ny innsikt om virkeligheten. Dypmeditasjon er tilstandsorientert og gjør det mulig å frembringe en kortvarig tilstand av lykke, hyperfokus, indre stillhet og ekstase. De ulike meditasjonsteknikkene tilhører en av disse undergruppene, eller fremstår som en blanding av begge.

Buddhismen starter med en mystisk opplevelse, nemlig Siddharta Gautamas realisering av nirvana. En mystisk opplevelse betyr at man ser virkeligheten slik den egentlig er. Ifølge tradisjonen oppnådde Siddharta, ved hjelp av meditasjon, en grensesprengende klarhet om hvordan alt i verden henger sammen. Denne grensesprengende klarheten kalles i buddhismen for oppvåkning, og derfor ble Siddharta kalt for Buddha, den oppvåknede.

Ifølge Buddha nådde han oppvåkning fordi han klarte å slukke sitt eget begjær og fjerne alle former for grådighet. Nirvana betyr på norsk «utslukning» og henviser til opplevelsen av hva som skjer når begjærets flamme er helt borte eller slukket.

Ifølge buddhismen innebærer nirvana total frigjøring fra lidelse og smerte, fra gjenfødelsens fengsel og fra hat og uvitenhet. Nirvana oppfattes også som en tilstand av lykke, harmoni, total frihet og ubeskrivelig klarhet. Denne tilstanden kan oppleves hvis man lærer å meditere riktig.

For å lære korrekt meditasjon må en følge den åttedelte veien – som er Buddhas manual for å realisere nirvana. For å oppnå nirvana må en buddhist trene seg i visdom, etikk og meditasjon. Meditasjonsdelen av den åttedelte veien er rett anstrengelse, rett oppmerksomhet og rett konsentrasjon.

For å meditere korrekt må man gjøre sinnet fleksibelt og finne en middelvei mellom rett anstrengelse, oppmerksomhet og konsentrasjon mens man mediterer. Vanskeligheten er å kombinere disse tre ingrediensene samtidig uten at en overdriver én del på bekostningen av de andre. Derfor krever meditasjon betydelig trening og eksperimentering.

Ifølge buddhistiske tekster kan meditasjonstrening føre til en rekke unike opplevelser og særegne evner, slik som å kunne kontrollere kroppsvarmen, lese andres tanker eller huske tidligere liv. Slike ekstraordinære bivirkninger ved meditasjon kan være til hjelp, men kan like mye bli til distraheringer for en buddhist. Det viktigste formålet med meditasjon i buddhismen er ikke å oppnå magiske krefter, men snarere å se virkeligheten slik den egentlig er og direkte erfare Buddhas lære om virkelighetens forgjengelighet. Målet med meditasjon er å realisere nirvana og nå total frigjøring fra lidelse og gjenfødelse.

Innenfor tibetansk buddhisme praktiserer noen få skoler tummo-meditasjon (indre ild-meditasjon). Dette er en type meditasjon hvor man gjennom pusteteknikker, resitering av mantra og visualisering prøver å kontrollere kroppsvarmen. Tanken er at man kan generere en indre ild som brenner vekk uvitenhet og som beskytter mot fysisk kulde.

Tonglen-meditasjon (gi og ta-meditasjon) er en svært populær øvelse som brukes til å trene opp medfølelse, svekke selvopptatthet og redusere egen karma. Gjennom pusteøvelser og visualisering puster man inn og «tar» lidelse fra andre. Deretter, når man puster ut, «gir» man glede og kjærlighet tilbake. Samtidig visualiserer man de som man forsøker å hjelpe, som kan være en venn, flere familiemedlemmer, fiender, dyr eller hele menneskeheten.

Zen (japansk for meditasjon) er navnet på en av de viktigste retningene innen japansk buddhisme. Zen-skolene vektlegger intuitiv erfaring og innsikt foran intellektuell boklærdom og er ofte kritiske til teoretiske forklaringer. Zen fremhever den særskilte erfaringen av å se sin sanne natur – en opplevelse som kalles for kensho.

Zenbuddhister vektlegger sittende meditasjon (zazen) og bruken av gåter eller paradoksale spørsmål, kalt koan, for å bryte ut av konseptuelle tankemønstre og oppleve kensho.

Thelle, Notto R. (Red.). (2001). Zen – Lyden av én hånd. Oslo: Gyldendal.