Mediene som den fjerde statsmakt

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC-SA

Bilde: victoriapeckham

For å forstå hva vi mener med «den fjerde statsmakt», må vi spørre: Hva er de tre andre statsmaktene? Svaret er Stortinget, Regjeringen og domstolene – eller den lovgivende makt, den utøvende makt og den dømmende makt. I vårt demokrati er makten fordelt mellom disse tre organene slik at vi følger maktfordelingsprinsippet. Hensikten med maktfordelingsprinsippet er at ingen av statsmaktene skal dominere over noen av de andre, og at de skal være uavhengige av hverandre.

Stortinget er Norges øverste folkevalgte forsamling. Der sitter stortingspolitikerne som bevilger penger til offentlige oppgaver og vedtar hvilke lover som skal gjelde i landet. Det er derfor vi sier at Stortinget er den lovgivende makt.

Da det ble bestemt at vi skulle ha felles regler om fraværsgrenser i videregående skole, var det altså på Stortinget at loven ble vedtatt. Der stemte de ulike partiene for eller imot den nye loven, og så ble det slik som flertallet bestemte.

Regjeringen er det organet som har ansvar for at de vedtak Stortinget fatter, settes ut i livet. Men i tillegg er det Regjeringen som legger fram forslag til hva Stortinget skal stemme over. Det gjør den for eksempel når den legger fram forslag til statsbudsjett. Regjeringen legger også fram forslag til hvilke lover vi bør ha. Det er disse forslagene flertallet på Stortinget kan vedta eller ikke.

Fordi flertallet bestemmer, forsøker partiene som har flest stemmer i Stortinget, alltid å danne regjering. Regjeringen består av ulike ministre med ansvar for hvert sitt område. Statsministeren har det overordnede ansvaret. I 2016 var det kunnskapsministeren som la fram et forslag om fraværsregler i skolen for Stortinget, som flertallet i Stortinget til slutt stemte ja til.

Mens det er Regjeringen som foreslår lovene og Stortinget som vedtar dem, så er det domstolene som dømmer etter dem. Lovene som stortingspolitikerne vedtar i stortingssalen, blir altså tatt i bruk i rettssalen. Mens medlemmene i Storting og Regjering er folkevalgte, er de som arbeider i domstolene, ansatt. For å bli ansatt må man være utdannet innen juss. Det betyr at de som er ansatt i domstolene, har studert hvilke lover og regler vi har her i landet, og hvordan de virker sammen.

Juristene er ansatt for å ta lovene i bruk når konflikter skal løses. Det skal de gjøre helt uavhengig av hva politikerne mener om hva de kommer fram til, og denne uavhengigheten er det som gjør Norge til en rettsstat.

Stortinget, Regjeringen og domstolene utgjør den formelle delen av maktfordelingsprinsippet. Men mediene blir ofte omtalt som den fjerde statsmakt fordi man forventer at de skal følge med på hva de tre andre statsmaktene foretar seg. Mediene består også av mennesker som er ansatt, og som er utdannet til å jobbe med kritisk journalistikk. Noen ganger gjør både politikere og domstoler feil, enten fordi de ikke vet bedre, eller fordi man rett og slett ikke har så gode hensikter som vi alle skulle håpe. Da er det mediene som skal rette et kritisk søkelys mot stortingspolitikerne, regjeringsmedlemmene og domstolene.

Mediene skal også være kritiske mot andre maktaktører i samfunnet, som for eksempel næringslivet, men også mot seg selv. I bunn og grunn kan man si at det er en del av medienes samfunnsrolle å være kritisk til alt. Det er gjerne derfor journalister og pressefolk ikke alltid er så populære. Når mediene virkelig gjør jobben sin, blir ikke maktmennesker glade, siden ingen liker å bli avslørt.

Maktfordelingsprinsippet ble foredlet i opplysningstiden og formulert av den franske filosofen Montesquieu i 1748. Montesquieu ønsket å begrense muligheten for korrupsjon mellom kongen og adelen i det franske samfunnet. Samtidig ble ytringsfrihet sett på som en grunnleggende frihet – nettopp for å forhindre at feil blir gjort.

I et moderne demokrati er mediene med på å forvalte denne friheten – ved å være en arena der folk får komme til orde, og ved å være en aktør som avdekker kritikkverdige forhold. Prinsippene om medienes samfunnsansvar og etiske retningslinjer for egen praksis er nedfelt i Vær Varsom-plakaten som Norsk Presseforbund selv har vedtatt. De oppnevner også medlemmene i Pressens Faglige Utvalg (PFU), som behandler klager på brudd på Vær Varsom-plakaten.