Predikativ og objekt

For å forstå hva et direkte objekt er, bør vi se dette setningsleddet i sammenheng med subjektet (S) og verbalet (V). Setninger har stort sett alltid et subjekt og et verbal:

• Jenta (S) spiser (V).

I denne setninga er verbalet "spiser", det er selve handlinga i setninga. Subjektet er den som utfører handlinga, altså er "jenta" subjektet. Det er hun som spiser. Men hva spiser hun?

• Jenta (S) spiser (V) kake (?).

Svaret er at hun spiser "kake". Det er dette setningsleddet som er det direkte objektet (DO) i setninga.

Et direkte objekt er den eller det handlinga retter seg mot:

• Han (S) skriver (V) et brev (DO).
• De (S) liker (V) henne (DO).
• Han (S) sender (V) penger (DO).

Du har altså nettopp lært at du finner det direkte objektet ved å spørre hvem handlinga retter seg mot. Det er ikke så vanskelig å finne det direkte objektet i setninger som "Trine (S) sparket (V) fotballen (DO)", men hva med denne setninga:

• Nina er syk.

Verbalet finner du lett ved å identifisere verbet: Altså "er". Så må du spørre: "Hvem er"? Svaret blir da "Nina". Videre vil du kanskje tro at det direkte objektet er "syk" når du følger spørremetoden over? Men det blir feil.

Årsaken er at adjektivet "syk" i denne setninga ikke er et setningsledd handlinga retter seg mot. I stedet sier det noe mer om subjektet og karakteriserer det.

Det er dette setningsleddet vi kaller predikativ. Et predikativ beskriver eller skildrer subjektet (Hun heter Nina) eller objektet (Jeg fant henne leende).

Uselvstendige verb

Det kan virke forvirrende og vanskelig å skille det direkte objektet og predikativet. Årsaken er at de ofte står på samme plass i setninga. Men en god huskeregel er at vi etter såkalte uselvstendige verb har med predikativ å gjøre. Disse er blant annet:

• være (Hun var koselig.)
• bli (Jeg blir sur.)
• hete (De heter Olsson.)
• synes (Jeg synes det.)
• kalles (Han kalles Palle.)

Uselvstendige verb kalles nettopp det fordi de stort sett ikke klarer seg aleine. Frasen "Jeg heter" trenger et tillegg, nemlig predikativet: "Jeg heter Pål".

Det indirekte objektet er den eller det handlinga skjer for. Dette høres kanskje litt vagt ut? Også her bør vi se på ei setning for å forstå hva som egentlig er funksjonen til setningsleddet:

• Han (S) sender (V) et brev (DO).

Men hvem er det som mottar dette brevet? Det sier setninga ikke noe om. Vi kan utvide setninga med et setningsledd til:

• Han (S) sender (V) Anna (IO) et brev (DO).

Her er det "Anna" som mottar brevet, det er altså Anna handlinga skjer for. Dette kaller vi det indirekte objektet i ei setning. Andre eksempler kan være:

• De (S) gir (V) jenta (IO) nye klær (DO).
• Læreren (S) gav (V) eleven (IO) gode karakterer (DO).

Et sjeldent setningsledd

Det indirekte objektet er langt fra så vanlig som det direkte objektet. Årsaken er at det bare er noen få verb som tar indirekte objekt. Se for eksempel på setninga om jenta som spiser igjen:

• Jenta (S) spiser (V) kake (DO).

I denne setninga har ikke setningsleddet indirekte objekt noen plass. For det går vel ikke an å si "Jenta spiser dem kake"? Eller "Jenta spiser gutten ei kake"?

Det indirekte objektet opptrer typisk sammen med verb som viser til at subjektet samhandler med noen:

• gi, sende, fortelle, forklare, låne, selge