Å vurdere troverdighet
Retorikken eller læra om talekunsten handler om hvordan du bør opptre for å overbevise andre. Ifølge retorikerne må en god taler overbevise på tre måter:
- ved å vinne tilliten til publikum (etos)
- ved å vekke de rette følelsene hos tilhørerne (patos)
- ved å presentere gode argumenter (logos)
Det betyr at du må huske på alle tre appellformene om du vil lykkes med argumentasjonen din. Mangler du troverdighet, vil publikum være skeptiske eller avvisende til det du sier. Klarer du ikke å vekke følelser og engasjement hos publikum, blir orda dine også fort glemt, og har du dårlige argumenter, blir du nok gjennomskua før eller siden. Men første bud er likevel at du må få publikum til å lytte, og da må de oppfatte deg som en det er verd å lytte til.
Troverdighet eller etos er noe du må jobbe for å oppnå, og det er publikum som til sjuende og sist avgjør om de opplever deg som troverdig eller ikke. Hva som gir «kred» i publikums øyne, kan variere. Snakker du for eksempel til ungdommer, kan det gi økt troverdighet at du er ung selv. På en internasjonal konferanse, derimot, har du som ung og kanskje ukjent person nok mer å bevise før du blir tatt alvorlig av tilhørerne.
Alder er altså en egenskap som kan øke din troverdighet; kunnskaper, utdanning og erfaring er noen andre. I tillegg har du ei lettere oppgave dersom publikum allerede kjenner og respekterer deg. Men selv om du skulle være helt ukjent for publikum, er det en god del du kan gjøre for at de skal få et positivt inntrykk av deg.
For det første må du stille godt forberedt. Du må ha tenkt gjennom hvordan du skaper og beholder god kontakt med tilhørerne, og du må ha kunnskap om det du snakker om. Dessuten hjelper det at du lever opp til verdiene du forfekter, og at du stiller de samme krava til deg selv som til andre. Enkelte ganger kan du likevel oppleve at du ikke lykkes med å «snu» publikum, for eksempel når du møter sterke fordommer. Slike fastlåste oppfatninger er det veldig vanskelig å endre.
Du svekker troverdigheten din, dersom du avslører manglende kunnskaper eller stiller dårlig forberedt. Men du kan også bli utsatt for fordommer og personangrep: Du er for ung, for stygg, for rik, for venstrevridd, for naiv osv. til å bli tatt på alvor. En meningsmotstander som er ute etter å svekke din troverdighet, kan i grunnen finne på å bruke hva som helst mot deg. Strategien brukes selvsagt fordi den ofte virker, og fordi en unngår en reell diskusjon om en får motparten til å holde munn. Dess viktigere er det at du forstår hvorfor motparten gjør dette, og at du ikke lar deg stoppe, men gjør det klart at denne taktikken er både uhederlig og lite konstruktiv.
Troverdighet (etos) kan styrkes og svekkes, vinnes og mistes. Når du skal vurdere troverdigheten eller etos til en person, trenger du derfor fagbegreper som hjelper deg å beskrive slike endringer.
Innledende etos
Allerede før du hører en tale eller leser en tekst, har du et forhåndsinntrykk av sender. Dette forhåndsinntrykket kaller vi for innledende etos. Er forfatteren eller taleren en person alle kjenner? En person som blir regna som en autoritet på området, slik at du automatisk har respekt for vedkommende? Eller er sender en person som er ukjent for deg? Hvis sender er helt ukjent, og du ikke vet noe om han eller henne, vil vedkommende oftest ha nokså svak innledende etos. Men du bør uansett undersøke hva slags forutsetninger han eller hun har for å skrive eller tale om et emne.
Avleda og endelig etos
Det du hører eller leser, kan forandre forhåndsinntrykket du har av sender. Troverdigheten som sender opparbeider gjennom teksten eller talen sin, kaller vi avleda etos, og det nye helhetsinntrykket som vi sitter igjen med til slutt, er senders endelige etos. I en analyse må du undersøke om det fins momenter i teksten som kan svekke eller styrke senders etos, og du må vurdere hvor stor troverdighet sender står igjen med til slutt.
Lånt etos
Sender kan øke sin egen troverdighet ved å låne autoritet og troverdighet fra andre, for eksempel fra forskere og fra kjente personer og organisasjoner. Ofte er det helt nødvendig å bevise at et standpunkt er faglig begrunna. Som kritisk tilhører eller leser må du prøve å vurdere om forskning som sender viser til, er relevant, og om personer og organisasjoner som blir nevnt, faktisk er troverdige.