Hvordan og hvorfor spres falske nyheter?
«Når et faktum begynner å ligne det du føler er sant, blir det svært vanskelig for noen å se forskjellen mellom fakta som er sant og «fakta» som ikke er det.» (Viner, K.)
Å være portvakt vil i mediesammenheng si å sortere og redigere hvilke saker og kilder du får tilgang til. Før i tida var de tradisjonelle mediene, som aviser, radio og TV, portvakter for hvilke nyheter som ble publisert. Men i vår tid har sosiale medier blitt den viktigste nyhetskanalen for deg og meg. Da er det algoritmene som bestemmer hva du og jeg får av nyheter. Det styres av likerklikk og hvilke delinger vi gjør.
Medieviter Ida Aalen påpeker at det som spres lettest på nettet, er det som framprovoserer sterke følelser. Vi tiltrekkes dessuten mest av det som er i tråd med våre egne meninger og følelser. Dette bekreftes av psykologen Daniel Kahneman, som i tillegg sier at vi har en tendens til å unngå informasjon og fakta som tvinger oss til å undersøke mer. Vi trenger med andre ord hjelp til å komme oss ut av denne informasjonsgrøften.
Hvem som deler en sak i sosiale medier, har større betydning for tilliten enn hvem som faktisk har skrevet saken, ifølge rapporten «Who shared it?» Vi har altså mer tillit til en sak delt av en person vi stoler på, men som er skrevet av en ukjent mediekilde, enn en sak som er skrevet av en kjent mediekilde, men delt av en person vi ikke stoler på.
Les rapporten «Who shared it?» fra americanpressinstitute.org.
Når du deler en nyhetsartikkel, påvirker du samtidig andre til å dele artikkelen videre. Vi er med andre ord ikke passive lesere på sosiale medier, vi er også ambassadører som igjen har innflytelse på medienes troverdighet i våre sosiale nettverk. Jo flere som deler og kommenterer en nyhet, jo mer robust blir historien, sier professor Vincent F. Hendricks til forskning.no. Dette skaper en illusjon om at historien er god og viktig, men det betyr jo ikke nødvendigvis at den er sann.
Falske nyheter spres gjennom mange ulike kanaler. Her er de viktigste:
- gjennom sosiale medier
- via søkemotorer som Google
- via ulike nettforum
- via redaksjonelle medier som aviser, TV og radio
Når det skjer dramatiske hendelser, har folk et enormt behov for rask og riktig informasjon. Journalister har innarbeidet rutiner for faktasjekking i slike situasjoner. Men i sosiale medier sprer informasjonen seg raskt uten de kildekritiske filtrene som journalister har.
Vi ser gjerne etter gode historier eller lyspunkter, og vi vil gjerne dele fine og sterke symbolhandlinger når vi blir tomme for ord. I kampens hete er det lett å dele noe som ikke stemmer, og feilinformasjon får massiv og uhindret oppmerksomhet.
Et eksempel på dette er det som skjedde i forbindelse med den dramatiske terrorhandlingen i Paris i november 2015. I starten dukket det opp en god del korrekt og god informasjon i sosiale medier, men etter hvert ble Twitter full av feilinformasjon. Over 10.7 millioner tweets ble publisert de to første dagene etter terrorhandlingen. Mange av disse var falske. Kanskje var du selv en av dem som var med på å spre disse falske nyhetene?
Det samme ser vi i forbindelse med covid-19 pandemien. Bilder og råd om covid-19 viruset fra tilsynelatende velkjente internasjonale organisasjoner som UNICEF, ble spredd på sosiale medier som Facebook og Twitter. Blant rådene som ble gitt, var å spise iskrem og annen kald mat, gurgle varmt vann med salt og å bli eksponert for sol i minst 2 timer, for å unngå å bli smittet eller drepe viruset.
Så hva kan du gjøre i slike tilfeller, før du eventuelt deler og er med på å spre nyhetene videre? Jo, du kan sjekke nyhetsbyråer som Bellingcat, som kun jobber med å faktasjekke innhold fra sosiale medier og gravende folkejournalistikk. Eller du kan gå til offisielle nettsider som Folkehelseinstituttet eller Helsedirektoratet, når det gjelder Covid-19 viruset.