Kan retorikk skape splid og hat?

I retorikken tenker vi at språket kan påvirke hvordan vi forstår verden rundt oss. For eksempel kan bestemte måter å omtale andre mennesker på være med på å danne fiendebilder eller rangere mennesker som mindreverdige. Hatefulle ytringer om ei gruppe mennesker kan føre til at vi ser på dem som fienden som truer "oss andre".

Denne måten å omtale andre på kalles hatretorikk eller hatytringer. Hvis slike ytringer om en bestemt gruppe blir vanlige, kan det skape utenforskap og splittelse mellom mennesker i samfunnet vårt.

Kunnskap om retorikk kan derfor være et nødvendig redskap for å forstå hva som skjer i samfunnet vi lever i. Vi kan tolke den offentlige debatten og mediebudskapene rundt oss ved å analysere virkemidlene som blir brukt.

Hatretorikken fungerer slik at vi lager kategorier for mennesker der noen er innafor og noen er utafor. Vi kan se på hvem som blir inkludert i begrepet "oss" og hvem som skilles ut som "dem". Dette kalles også inngrupper og utgrupper.

Det ligger ofte som premiss i slik argumentasjon at "de" ikke får være med "oss", fordi det er noe grunnleggende galt med dem. Slik blir "de andre" kategorisert i grupper på bakgrunn av fordommer om for eksempel religion, etnisk opprinnelse, seksuell orientering eller funksjonsevne.

Ved hjelp av språket kan vi slik signalisere avstand til utgruppen og nærhet til inngruppen, og dette forsterker forskjellene mellom dem. Når vi i tillegg kobler negative egenskaper til "dem" i kontrast til de positive egenskapene "vi" har, har vi etablert et fiendebilde.

I tillegg kan måten vi snakker om andre på, gi inntrykk av at de ikke er like mye verdt som "oss andre". Dette kalles dehumanisering. Vi har mange eksempler på dette virkemidlet i historien. I andre verdenskrig ble jødene som gruppe omtalt i mediene som fremmede og mindreverdige, med ord som "rotter", "basiller" og "vampyrer".

I 1994 ble folkegruppen tutsier kalt kakerlakker i rwandiske radiostasjoner som sendte hatpropaganda. Dette var med på å utløse folkemordet i Rwanda, der nesten en million mennesker ble drept.

Begge disse tilfellene er eksempler på patosappell. Gjennom å sammenligne jødene og tutsiene med skadedyr appellerte dette til negative følelser som avsky, frykt og mistillit. Ved å gjøre "de andre" svake, styrker vi også vårt eget selvbilde – vi føler oss overlegne.

I dagens debattklima er muslimer en gruppe som blir omtalt på en lignende måte. Fiendebildet har ført til at islamofobi er blitt et eget begrep, på lik linje med antisemittisme (jødehat), som dessverre også fortsatt er til stede i samfunnet vårt.

I rapporten "Holdninger til muslimer og jøder i Norge 2017" fra Senter for studier av holocaust og livssynsminoriteter svarte 39 prosent av de spurte at de var enige i påstanden "muslimer utgjør en trussel mot norsk kultur". Dette har fått regjeringa til å lage en handlingsplan mot muslimhets.

I demokratiske samfunn er ytringsfriheten helt sentralt. Bakgrunnen for denne rettigheten er at mennesker med makt ikke skal kunne misbruke den makten for å stoppe meningsmotstandere.

Å si meningen din er noe som kan styrke demokratiet. Da bidrar du til å få fram hva slags forskjellige syn på saker som fins i samfunnet. Det er verdifullt at alle får si meningen sin, uansett hvor uenige vi er med dem.

Religionskritikk eller hat?

Religionskritikk har vært viktig i utviklingen av moderne samfunn, fordi den har utfordret holdninger og verdenssyn som har vært i konflikt med mer moderne verdier, som menneskerettigheter og demokratiet. Viktige verdier i religiøse trosretninger kan for eksempel komme i konflikt med det mange ser på som sentrale, demokratiske verdier. Da er det riktig å være kritisk til disse. Men hva skjer når noen tar i bruk et språk som har trekk av hatretorikk, og som rammer religiøse mennesker som gruppe? Er det da fremdeles bare religionskritikk?

Her møter vi et dilemma. Vi ønsker ytringsfrihet, men ønsker også å beskytte mennesker og grupper mot diskriminering. Derfor har straffeloven lagt en begrensning på denne friheten. Lær mer om denne loven i filmen fra Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) under. I Straffelovens paragraf 185 om hatefulle ytringer står det:

Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring.

Se filmen "Hvorfor er ytringsfrihet viktig og hvor går grensen for hva som er en hatefull ytring?" fra Norges institusjon for menneskerettigheter: