Hopp til innhold

Litterære tekster

Dette livet eller det neste

I romanen Dette livet eller det neste forteller norskpakistanske Tariq om sin oppvekst, radikalisering og tiden som fremmedkriger i Syria. Her kan du lese et utdrag fra romanen.

Fot mot fot. Skulder mot skulder. Legge hodet, det aller helligste, ned mot det laveste. Stå side om side og underkaste seg Allah. Det styrka brorskapet.

Det var Carlos og meg, Arbi, og så var det Ali og Kushtrim. Liridon hadde flytta til Sverige for å prøve seg på fotballkarriere, så han var ute av gamet for lengst. Nils så vi gradvis mindre til. Men ja, en gjeng på, hva blir det, fem stykker. Vi kom tettere. Vi pusha hverandre for å be og for å overholde de islamske reglene. Vi slutta helt å feste, for eksempel.

Limet var i bunn og grunn ikke islam. Limet var felles frustrasjon. Eller sinne er kanskje et bedre ord. Vi var sinte. Ali fullførte selvfølgelig ikke videregående, han jobba i matbutikk og fikk masse dritt fra sjefen sin. Før var det sånn, «hei, Ali, bare ta og drit i han jævelen, han er søppel». Men så bytta vi ut vokabularet, «hva forventer du, han er uansett kafir, han forstår ikke bedre». Kafir, det er en vantro, ikke sant. Og til slutt gikk det over til sånn, «han er fiende av Allah, måtte Gud kaste en forbannelse over han». Dagen etter at vi hadde sagt det, fikk sjefen hans slag og ble lam i halve trynet.

Ja, det er sant. Og Ali var bare sånn, «shit, det funka».

Vi var, eller følte vi var, de undertrykte, ikke sant, og Gud er med de undertrykte.

Arbi hadde det også tøft på jobben. Han var lærling i et asfalteringsfirma, og de ble forbanna hver gang han gikk for å be, selv om det bare tar, hva da, noen få minutter. De slengte muslimspøker. Når Arbi fortalte om det, ville han ikke klage, han sa sånn, «de mener det sikkert ikke vondt», men jeg merka at han ble stressa av det. Og null støtte fra tillitsvalgte, de holdt flere ganger på å klikke på hverandre. «Men man klager ikke på husverten», sa Arbi. Han hadde kommet som flyktning, han mente heller han fikk dra til et muslimsk land hvis det ble for ille. Det var egentlig bare islamske regler som holdt han tilbake fra å knocke dem ned på jobben. Han tok det ut på trening isteden. Ingen som ville sparre med Arbi da.

Ja, vi trente alle sammen kickboksing. Arbi og jeg hadde begynt på thaiboksing og mixed martial arts i tillegg, og vi trente vekter. Arbi ble skikkelig hekta på MMA, han var god på å bryte og fikk meg ofte låst til bakken.

Den nyttårsaften der, på vei inn i 2013, bestemte vi oss for å ditche feiringa og trene isteden. Vi ville ikke følge den kristne kalenderen. Så vi løp opp festningsbakken midt på natta, Arbi, Carlos og jeg, mens fyrverkeriet knitra og lyste opp, og vi lata som vi ikke brydde oss. Vi var helt pumpa, røde i trynet, og da skulle Arbi bryte på toppen av festningen. Han gliste og bare sånn, «kom igjen pingler». Carlos prøvde seg, men han hadde ikke sjans. Så kasta jeg meg inn for å hjelpe Carlos, og Arbi klikka helt. Han brølte og klarte nesten å flekke ned meg også, men så fikk vi til slutt limt tsjetsjeneren til den kalde bakken, jeg lå skrått over overkroppen, og Carlos hadde fanga anklene. «Feiginger ass», kom det fra Arbi. Men da han var på beina igjen, gliste han og ville bryte mer.

Arbi var blodfan av MMA. Han inviterte Carlos og meg hjem til kjelleren sin for å se slåsskampene live fra USA, sånn i firetida på natta eller noe. Det var en stor kjellerstue med persisk teppe og dimma lys. Bare en lysebrun skinnsofa som Arbi satt i, et glassbord og et par stoler. Nakent, lite møbler, det var sånn vi likte det. Det enkle var det salafistiske idealet. Der satt vi, klare med halalgodis fra Sverige og popcorn. Mens vi venta på at sendinga skulle begynne, kjørte Arbi på med hvor nådeløse russerne hadde vært i Tsjetsjenia, og hvor passiv verden hadde vært. USA kalte han for pingler. «Bare interesser der borte», la Carlos til. Standardinnspill fra den kanten. Carlos hadde styr på alle mulige konspirasjonsteorier om USA du kan tenke deg, det var ikke noe som kom med islam, selv om det ga USA-kritikken enda mer bensin. Men før han tok av med hele regla mot USA, dro Arbi fram PC’en og viste oss et klipp av lederen i Tsjetsjenia, kompisen til Putin. Han sto og sa noe sånn, «jeg er en god muslim, se, jeg har skjegg til og med». Vi lo, og så klippet to ganger til, men til slutt knøt det seg i magen, for vi visste hvor surt han gjorde livet for de muslimske brødrene der borte.

Sukkeret fra all godisen begynt å sige ut, og da det var klart for action, slet vi med å holde oss våkne. Arbi kobla PC’en til TV’en og kjørte pay-per-view. MMA-utøverne denga hverandre, og vi kommenterte teknikkene hvis vi orka. Arbi kom alltid med en tørr spøk når en ble knocka, mens jeg slet med ikke å sovne mellom hver kamp.

Vi var tørste etter kunnskap. I Halden var det ikke bare én imam, det kom nye hele tida. Folk fra andre byer. Det rullerte. Og vi spurte om alt mulig, du vet, praktiske ting. «Skal man gjøre militærtjeneste i Norge?» «Hva gjør man om man er på besøk hos noen, og de ikke vet om alle ingrediensene i en gryte er halal?» «Hva er riktig måte å reagere på når noen snakker dårlig om islam?» Men mest av alt, det som gikk igjen hele tida, det var Syria. Hvordan vi kunne bidra på beste måte. Svaret var alltid det samme. Be. Samle penger. Sende klær. Det var alt. Det var det de sa vi kunne gjøre. Så da fortsatte vi med det, selv om bøssene jeg hadde delt ut til slektninger kom tomme tilbake.

Noen av oss begynte å føle at det var stusselig.

På nettet fantes det helt andre meninger, mer intense tankesett. Det her var på vinteren, så vi hadde masse tid til å sitte inne bak skjermen. Vi sendte hverandre videoer, silte ut dem som ikke sto for haqq.

Sannhet, betyr det.

Ok, kan du ikke bare smelle inn ordliste bakerst i boka?

Men ja, tilbake til haqq. Det skulle ikke være pro-USA, ikke pro-Vesten. Ikke pro-Saudi heller, for det var det samme som pro-USA. Og så var det de som var altfor vennlige, som ikke tok situasjonen på alvor, dem silte vi også ut.

Vi ble mer anti-USA, men også anti-Russland. Og derfor ble vi selvfølgelig nysgjerrige på de folka som amerikanerne og russerne fordømte. Hvem var de egentlig? Hva hadde de gjort for noe galt? Og da dukka det opp jihadistiske ideologer, Maqdisi, Abu Qatada, Awlaki. De to første der snakka mest på arabisk, så dem fikk vi ikke så mye ut av. Men Awlaki var amerikansk, så han kunne vi følge. Det var noen gamle videoer fra imamtida hans hvor han satte ord på ting jeg følte. Han turte å si ting rett ut, at muslimer hadde vært for tolerante opp gjennom historien. Samtidig var han ydmyk, med søt stemme, ikke brølende som noen av islamistene her i landet kan være. Og han begynte ofte talene med å snakke om paradis.

Ja, senere ble han drept av CIA mens han var i Jemen, ikke sant. Første amerikanske statsborgeren som ble drept av droneangrep. Og da blir man jo ekstra nysgjerrig. Fra Awlaki er det kort vei til å sympatisere med al-Qaida. Eller Taliban.

Vet du hva, ja, for oss representerte de motstand mot vestlig undertrykkelse. Det gjorde godt å høre at Taliban hadde skutt amerikanske soldater. Det lega sår i psyken.

Du kan godt kalle det hat.

Snu det på hodet, ta Bataclan-terroristene i Paris, husker du at det var to som slapp unna, men som ble skutt av politiet noen dager senere? Tror du ikke det leget franskmennenes sår, helt dypest i hjertemørket?

Sånn var det for oss også.
(Vitanza, 2018, s. 96–100)

Kilde

Vitanza, M. D. (2018). Dette livet eller det neste. Gyldendal.


Sist faglig oppdatert 21.01.2020
Skrevet av Marco Demian Vitanza

Læringsressurser

Utenfor eller innenfor?

Fagstoff

Oppgaver og aktiviteter

Kildemateriale