Det var juleferien i 8. klasse. Dette var første gangen man fikk med seg karakterboka hjem fra skolen. Ofte så får man høre at man gruet seg for å få den, da man kanskje ikke fikk noe bra. Jeg var ikke så stressa. Jeg vil si at min var mer enn bra nok. Det var noen 6-ere, flest 5-ere og to 3-ere, i muntlig og skriftlig norsk. Snitt på 5 iallfall. Jeg tok det med meg, og viste det til de hjemme. Det var godkjent frem til de så norsk-karakterene. Mor ville ha en forklaring på hvordan dette kunne skje.
Jeg hadde vel egentlig ingen forklaring, og det eneste jeg klarte å lire ut av meg selv, var fordi vi var jo ikke norske. Da klikka det for mamma. Aldri har jeg sett henne løpe. Hun løp opp trappa, jeg hørte hun smelle skap og skuffer. Så kom hun ned igjen og slang fire røde hefter på bordet. Hun ba meg si hva det sto på dem; Norsk Pass. Mamma ba meg aldri bruke den unnskyldningen igjen. Og siden da var jeg vel norsk, da. Jeg er norsk, jeg er meg, og det er vel norsk.
(Naqvi, 2019, s. 8)
Litteratur
Naqvi, Aon Raza, (red.) 2019, Third culture kids (utg.1), Oslo: Gyldendal