Tekster om virkeligheten
Sakprosa er en samlebetegnelse på tekster som handler om virkeligheten. Men det er forskjell på hvordan en kokebok og en selvbiografi forholder seg til den. Noen sakprosatekster prøver å beskrive en sak så objektivt som mulig, helst uten språklige virkemidler. I andre sakprosatekster bruker forfatterne virkemidler bevisst for å påvirke hvordan leserne oppfatter virkeligheten.
Narrativ (fra latin av narrare 'fortelle') fortellende; som gjelder handlingsgangen i en fortelling.
Kilde: ordbok.uib.no
Narrativ sakprosa er fortellinger om virkeligheten
Tekstene vi har plassert i kategorien "narrativ sakprosa" låner mange grep vi kjenner fra skjønnlitteraturen. Eksempler på slike tekster er biografier og dokumentarromaner. Dette er tekster som er utformet som fortellinger; de kan ligne romaner, samtidig som de er tydelige på at de forholder seg til virkeligheten og er baserte på fakta. Forfatter og forlag har blitt enige om at teksten skal leses som en sakprosatekst, ikke som en oppdiktet fortelling.
Tenk over/diskuter:
Spiller det noe rolle om en bok har merkelappen "roman" eller "sakprosa"?
Leserkontrakten
Et nyttig begrep for å forstå hvordan vi skiller narrativ sakprosa fra skjønnlitterære tekster som romaner, er leserkontrakten. Med leserkontrakt mener vi den forventningene en leser har til teksten foran seg. Forventningene settes i stor grad av hvilken sjanger teksten plasseres i av forfatter og forlag.
Faktakontrakten
Biografier er eksempler på tekster som kan likne på romaner der forfatteren skriver om virkelige liv, men fordi forlaget bruker etiketten "biografi", faller tekstene under sakprosa-kategorien. Leserkontrakten for slike tekster garanterer at innholdet i boka er basert på fakta. Kravene til nøyaktighet og kildebruk er strenge for en sakprosatekst, fordi leseren skal kunne stole på at den gjengir virkeligheten.
Fiksjonskontrakten
Hvis en bok har ordet "roman" på omslaget, er det et signal til deg som leser om at det som står mellom permene i boka ikke skal leses som en objektiv beskrivelse av virkeligheten, men som fiksjon.
I en roman kan forfatteren beskrive hendelser fra virkeligheten, men har frie tøyler til hvordan disse skal framstilles. Da vet leseren at teksten gir en subjektiv framstilling av virkeligheten, eller til og med en bevisst feilaktig framstilling av den. Jeg-fortelleren i en roman er ikke vanligvis den samme personen som forfatteren.
"Min kamp" og leserkontrakten
Da Karl Ove Knausgård lot sin jeg-forteller i romanserien Min kamp hete Karl-Ove, utfordret han leserkontrakten. I hele romanen skriver han om faktiske personer, steder og hendelser. Mange lesere synes det var vanskelig å skulle lese boka som fiksjon og ikke fakta på grunn av dette.
Knausgård minner om fiksjonskontrakten i et motsvar i Dagsavisen i 2016 til kritikken mot noe av innholdet i boka "Min kamp 6":
Helt avgjørende for å forstå «Min kamp 6» er å forstå forskjellen på skjønnlitteratur og sakprosa. «Min kamp 6» er ingen avhandling, intet vitenskapelig verk, ingen sakprosabok, men en roman. Den store forskjellen på en avhandling og en roman, såvidt jeg kan se, er at en avhandling er saklig, objektiv, og at dens teser argumenteres rasjonelt for, mens en roman bygger på den delen av virkelighetsforståelsen som akademia utelater: følelsene, stemningene, impulsene, de underbevisste strømningene.
(Knausgård, 2016)
Fakta eller fortelling?
Skillene mellom fakta og fiksjon i tekster har blitt mer utydelige av flere grunner. På den ene siden er romanen en utrolig fleksibel kategori. Den kan ta opp i seg og etterlikne andre sjangere, som for eksempel brev, dokumentar og biografi. Men så lenge det står roman på omslaget, leser vi den som dette.
På den andre siden har du sakprosatekster som bruker fortellingen som virkemiddel og metode, i motsetning til en mer objektivt rapporterende stil. Åsne Seierstads To søstre er et eksempel på dette. Seierstad bruker fortellergrep fra skjønnlitteraturen, som sceniske framstillinger, tankereferat og spenningsskapende skildringer. Samtidig baserer hun alt innholdet på kildene hun har samlet inn. Fortellingen forsterker, engasjerer og utforsker materialet på en annen måte enn om hun hadde brukt en mer tradisjonell journalistisk skrivemåte.
Tenk over/diskuter:
Hva tror du Åsne Seierstad oppnår ved å ikke gi boka si merkelappen "roman"?
Relatert innhold
Kilder:
Ellefsen, B. (2017, januar 6). Å fortelle er å tenke. Hentet juni 5, 2020 fra Morgenbladet.no: https://morgenbladet.no/boker/2017/01/fortelle-er-tenke
Knausgård, K. O. (2016, mai 10). Svaret fra Knausgård: – Helland forstår ikke skjønnlitteratur. Hentet juni 5, 2020 fra Dagsavisen.no: https://www.dagsavisen.no/kultur/svaret-fra-knausgard-helland-forstar-ikke-skjonnlitteratur-1.722583
Nasjonalbiblioteket. (2017, februar 1). Sakprosa. Sjangerlære med Ivo de Figueiredo, Ane Farsethås, Anders Heger og Cathrine Sandnes. Hentet fra Nasjonalbibliotekets podcast: https://soundcloud.com/nasjonalbiblioteket/sjangerlaere-sakprosa-ivo-de-figueiredo-ane-farsethas-anders-heger-og-cathrine-sandnes?in=nasjonalbiblioteket/sets/sjangerlaere
Tønnesson, Johan: sakprosa i Store norske leksikon på snl.no. 16.Juli 2019. Hentet 4. juni 2020 fra https://snl.no/sakprosa