«Hva slags farge har mamma på klærne?»
Silja løfter de knudrete fargeblyantene fra arket som dekker mesteparten av det vesle spisebordet vårt. Jeg kan høre henne løfte hodet, hår som risler mot papiret, smykkelenken som slipper haken og deiser mot kjolebrystet. Tallerkenen jeg skrådde ned i oppvaskkummen lager ennå bobler i overflaten.
«Rød kjole. Dette vet du da.»
En ny blyant treffer arket og begynner frenetisk å gå frem og tilbake.
Fettranden fra stekepanna har lagt seg som et oljelag i det ene hjørnet. Jeg fisker panna forsiktig opp med en ren stekespade, åpner krana og begynner å vaske over den igjen. Noe stikker meg i øynene når jeg ser opp. Ei feit oransje sol har begynt på sin vandring over det avlange vinduet og vil bruke tre–fire timer før den legger seg i lunere farger over altanen utenfor soverommet vårt.
«Hvilken farge har bilen?»
«Grå metallic. Lys grå metallic.»
«Nei, ikke vår. Den som kom mot.»
Jeg kjenner irritasjonen renne på meg som ei bikkje, men vet at sinne ikke hjelper noen av oss lenger. Hun vil bli vrang og jeg vil bli stum, og slik kan vi smyge oss rundt og skule på hverandre resten av dagen. Sist jeg lot det løpe av med meg ble vi ikke venner før vi satt i bilen på vei til skolen neste dag.
«Gul.»
Ordet smeller fra meg som et «gå» på skolens idrettsdag, og hun herjer over arket med fargeblyanten. Jeg hører den knekke, og den ene halvdelen trekker stolen, renner av og fargepulveret den var fylt med drysser utover golvet. En, to, tre, fire ... ti.
«Er du sikker?»
Jeg drar i proppen for at vannet ikke skal renne over.
«Like sikker som at du har en del å rydde ute etterpå.»
Jeg må slutte å svare på denne måten, tenker jeg, men ser gjenstandene ligge som objekter fra et garasjesalg på den grønne plenen. Sykkelhjelmen, en tunika, sokker, to sykkelhansker som ligger flere meter fra hverandre og refleksvesten de fikk i årets skolestartkampanje i regi av Trygg Trafikk.
«Hun burde sett den,» sier Silja.
«Den burde sett henne,» svarer jeg.
Og venter.
Hun sier ikke noe på det lenger.
«Er du ikke ferdig snart?» spør Silja.
«Snart.»
Jeg håndtørker glassene for å få plass til kjeler og en ildfast form med rester av kjøttsaus og stivnet ost i bunnen.
«Du kan godt poppe litt popkorn,» sier jeg.
«Det er ikke fredag eller lørdag i dag.»
«Nei, men du vet ...»
«Vet hva da?»
Silja kan dette med å sette meg fast. Den siste tiden er jeg blitt mer bevisst hvordan jeg snakker, hvordan jeg sier ting. Tenker ikke så mye på innholdet, det er som før. Det er fortsatt åpen kran og slag i rørene når jeg stenger brått igjen. Silja har i en periode opponert på alt, trukket seg tilbake i språket, blitt fire–fem år yngre og utfordret alle situasjoner. Jeg innbiller meg at jeg har klart å bli mer presis og tydelig, men denne gangen klarer jeg det ikke og skyver bare en nyvasket kjele og et glasslokk bort på komfyren.
Jeg plukker presskanna fra hverandre, snurrer selve brettet av skruen og oppdager en masse gammelt drøss som er blitt liggende. Oppvaskkosten tar alt, men da jeg tror alt er ute og sjekker på nytt ved å stikke inn en pensel fra skuffen, kommer det stadig ny kaffegrut ut mellom filteret og den blanke, sirkelformede presskannegreia. Jeg eier ikke ord for de forskjellige delene. Dette er til kaffe. Punktum. Og det er blitt vasket altfor sjelden, ser jeg nå.
Silja har satt hendene opp i boksen og løfter ut en mengde maiskorn som akkurat får plass i hendene hennes. Ikke ett faller ut. Hendene hennes får meg til å huske en gang jeg fant en fugl. Den var skadd, eller i hvert fall ikke flygedyktig, jeg husker ikke, bare tikkingen av den, nebbet, fjærene, kilingen fra de små klørne da jeg bar den forsiktig hjem til pappa i de koppede hendene. Jeg var en annen da, ville bare bli ungdom og voksen og ante ikke at jeg i godt voksen alder igjen skulle komme til å måtte endre alt, starte fra begynnelsen og bli stående her, for eksempel, ved en kjøkkenbenk med en blå oppvaskbørste og tenke på små, sarte fugler mens jeg ser datteren min åpne hendene sakte og sile maiskorn ned i den fresende kjelen.
«Skal vi ta det med oss ut?» spør jeg.
Silja svarer ikke. Hun ser på maiskornene som poppes under det gjennomsiktige lokket, som knatrer og avgir en saftig hvesing hver gang de treffer det kokende smøret i bunnen av kjelen. Telefonen ringer. Jeg går bort til vinduskarmen og tørker hendene på håndkleet som henger over skulderen, men jeg har ikke tenkt å ta den. Jeg blir stående og se på at den ringer helt ut og at det popper opp en melding fra mobilsvar og så en tekstmelding fra samme nummer. Jeg tenker enda en gang at jeg ringer når jeg er klar. Jeg lurer på hvor lenge det vil vare.
«Vi går ut en tur, da,» sier jeg og snur meg brått på instinkt om at noe er galt. Kokeplaten er ildrød under kjelen.
«Silja!!!!»
Hun står der bare og ser ned på lokket. Jeg må grabbe tak i skulderen hennes og dra til for å komme fram til komfyren. Hankene på kjelen er blitt glovarme. Lokket hopper under de brå bevegelsene mine og deiser i golvet mellom oss. I løpet av et sekund eller to klarer jeg å buksere kjelen opp i oppvaskkummen, og den beske, svidde lukten møter søt Zalo. Det hveser og ryker.
En, to, tre, fire ... ti.
Det har frest seg ferdig, og nede i kjelen flyter kullsvarte, helt hvite og noen brune popkorn sammen med dem som ikke rakk å bli poppet. Jeg tenker på mange små planeter som er gått i biter etter et gedigent smell i verdensrommet.
«Kom og se på verdensrommet,» roper jeg ut mot rommet til Silja i enden av gangen, og det er trolig den spontane, ustoppelige latteren min som får henne til å komme.
«Jeg ser for meg det der som verdensrommet,» sier hun og peker etter å ha studert innholdet i den miserable kjelen. «Vi hadde om det i forrige uke. Visste du at hvis du ser en regnbue fra et fly, så ser den ut som en sirkel?»
«Nei?»
«Hvis du for eksempel er i et fly og du kan se skyggen av flyet inne i regnbuen, vil det alltid være i midten. Det midterste punktet, altså,» ivrer hun.
«Alt dere lærer! Hvorfor flytter ikke skyggen seg ut av regnbuen når flyet flytter seg?»
«Det er ikke alt vi lærer, da.»
«Det skjønner jeg.»
Her kunne jeg sagt at det er mye vi to ennå ikke vet, om fremtiden, for eksempel, hvordan det skal bli, hvordan det kunne blitt, men jeg vet ikke om hun er klar. Jeg er ikke klar, så jeg legger armen rundt henne. Hun vrir seg ut av kjærtegnet mitt, ser opp på meg og spør på en nølende sukkermåte jeg aldri har kunnet motstå.
«Kan vi se på smykkene hennes?»
Jeg lager en ny bolle popkorn uten å tenke på å røre den gamle kjelen, heller det over i en skål, er raus med saltet, hemper to halvlitere med cola mellom de midterste fingrene og går inn på badet.
Silja er ni, snart ti, men tripper foran det høyre skapet. Sjampoen, kremene og hårføneren har Silja allerede begynt å bruke, men hun har ikke åpnet det store, brune smykkeskrinet i lær. Det ligger i den midterste skuffen, omkranset av små gaveesker. Jeg kjenner igjen noen av dem.
«Dette er fra da du ble født,» sier jeg da hun løfter et kjede med en safir over håret og legger det på plass. Steinen hviler mot magen hennes.
«Mamma ble veldig glad for det. Du var ikke lett å få ut.»
«Er det derfor jeg ikke har søsken?»
«Tja, si det.»
«Og denne, da?»
Hun har plukket ut en ring, ikke av de med steiner og innfelte diamanter, men den med de keltiske symbolene inngravet.
«Jeg kjøpte den i Dublin da jeg spurte henne om hun ville gifte seg med meg.»
«Hovedstaden i Irland,» skyter hun inn.
«Ja.»
«Hvor glad ble hun?»
«Såååå `glad,» sier jeg og måler en småtorsk med hendene.
«Pappa, da.»
«Okay, okay,» sier jeg, «vi hadde gått i regnet hele dagen. Uansett hvor vi gikk, regnet det. I kalde steinkirker, på kafeer og busser, alt var regn og vått. Det luktet surt av alle. Skoene var våte, buksene til langt oppå knærne. Folk krøket seg sammen med vesker og plastposer over hodene. Så kom vi til det trange, mørke hotellrommet for å ta et bad før vi gikk på restaurant. Jeg hadde tenkt å vente til desserten med å fri, men da jeg så henne der, søkk våt, håret som dryppet – hun hadde til og med dammer inni øregangene, det røk av pusten hennes og speilet dogget fordi vi var så våte – akkurat da syntes jeg hun var det vakreste jeg noen gang hadde sett. Og da klarte jeg ikke vente. Vi var så glade at vi gråt begge to.»
«I bryllupet, da?»
«Hun var vakker, da også, men grunnen til at hun var så vakker på det lille hotellrommet var at hun ikke visste det selv.»
«Og at du, på en måte, ville hun skulle være vakrest akkurat da, liksom? Når du skulle fri til henne med ringen din?»
«Din lille luring,» sier jeg og legger armen rundt henne. Hun blir stående.
Silja bestemmer seg for at hun vil ha hull i ørene likevel, og legger øredobbene nederst i smykkeskrinet da vi pakker sammen.
«Er alle tomme?» spør hun og rister på småeskene.
«Disse kan vi bare kaste. Men sjekk, for sikkerhets skyld.»
Jeg trer en genser over hodet.
«Her er det noe,» sier hun.
«Ikke kast den, da,» svarer jeg og prøver å se om Silja har en genser, fleece eller noe liggende i baderomsskapet. Ute har det skyet over, og jeg skal til å skru opp varmekablene idet jeg blir klar over hva hun driver med.
Silja holder esken opp mot ansiktet og koser med fløyelen som man stikker nesen i en myk kaninpels.
«Denne lå her,» sier hun og rekker meg ringen.
«Få se på esken,» sier jeg og napper den fra henne. To hull i den lilla fløyelen, en eske med plass til to ringer. Ringen Silja holder er lik den jeg har på høyre hånd, og det var lett overskyet den dagen, det må jeg huske i tilfelle Silja spør, men hun spør ikke. Slik stillhet takler jeg dårlig, og her kunne jeg sagt noe borti staur og vegger, det kunne ha rent ut av meg, for eksempel at Silja bare kunne glemme den gule bilen, for mamma hadde vært på vei bort fra oss lenge, men jeg biter det i meg med eeen, tooo, tre, fire, feem, faen, sjuåtteni ... ti.
Kilde
Kvalshaug, Vidar (2012). Trampolineland. Gyldendal