Journalistikk i krig og konflikter

Vi gjør oppmerksom på at artikkelen inneholder en video med sterke bilder av krigslidelser.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC-SA

Bilde: Amir Cohen

Historier om krig og væpnende konflikter har til alle tider preget det journalistiske nyhetsbildet. Krigsjournalistikk har stor nyhetsverdi, siden den handler om dramatiske hendelser som angår mange, både direkte og indirekte.

Krigsjournalistikkens rolle er ikke bare å formidle hva som skjer på slagmarken – den skal også gi oss et bredere bilde av hvilke konsekvenser en krig kan ha. Slik er mediene også med på å forme virkelighetsoppfatningen vår.

Krigsjournalistikken kan deles i to kategorier:

• journalistikk som bygger på statlig og militær informasjon, og som handler om militære aksjoner og endringer i maktforhold

• journalistikk som bygger på øyenvitneskildringer, og som setter søkelys på de konsekvensene krigen har for sivilbefolkningen

Vinteren 2022 gikk Russland til militært angrep på Ukraina. Men krigen foregår ikke bare på slagmarken. Det er også en informasjonskrig der språket og bildene som brukes, spiller en sentral rolle. Sofie Gran Aspunvik, leder for utenriksredaksjonen i NRK, forteller i dette videoklippet fra NRK Skole fra 2022 om hvor krevende det kan være å skille ut hva som er fakta, og hva som er falsk informasjon og ren propaganda i informasjonsstrømmen.

Det er ofte vanskelig for en journalist å kontrollere informasjon fra militære kilder. Parter som deltar i krig, har interesse av å holde tilbake informasjon. De vil at deres historie om krigen skal prege mediebildet. Derfor forsyner de ofte mediene med bilder av det de ønsker å vise fram, enten det er sønderbombede bygninger eller en hær som erobrer fiendens stillinger.

Slike narrativer spiller på gamle forestillinger om at kriger er maktkamper mellom militære styrker som representerer gode og onde nasjoner. I disse fortellingene blir sivile tap ofte bortforklart eller ikke nevnt.

Det norske militære narrativet

Norske medier har fått kritikk for at de i altfor stor grad har opptrådt som lojale talerør for myndighetene og Nato i de krigene Norge i senere tid har vært involvert i, i Irak, Libya og Afghanistan. Det kan selvfølgelig skyldes mangel på motforestillinger i befolkningen. De dominerende politiske partiene i Norge er stort sett enige om landets utenrikspolitikk og forsvarspolitikk, og nordmenn flest støtter opp om det når "våre" ungdommer sendes ut i skarpe oppdrag.

Men det kan også skyldes at journalistene er avhengige av at myndigheter og militære lar dem slippe til i krigsområdet og sørger for nødvendig trygghet. I en slik situasjon er det vanskelig å drive kritisk journalistikk, siden tilgang til kilder kan hindres med argumenter om at det innebærer en sikkerhetsrisiko.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC-SA

Bilde: Gorm Kallestad

En studie Rune Ottosen gjorde i 2007 av VGs og Aftenpostens dekning av krigen i Afghanistan, viser at journalister i svært stor grad bruker norske og amerikanske politikere og eksperter som kilder. Resultatet er få kritiske reportasjer om norsk krigsinnsats.

Derimot er det mange solskinnshistorier om hvor viktige de norske bidragene er. Slike narrativer bygger opp under det professor Terje Tvedt kaller "det norske godhetsregimet". Norge ønsker gjerne å framstå internasjonalt som en viktig bidragsyter til utvikling og fred i land som er rammet av krig og krise.

Det andre narrativet i krigsjournalistikken handler om krigens ofre. Det er et journalistisk ideal å opptre som "de stemmeløses stemme" og formidle konsekvensene av krigens grusomheter for sivilbefolkningen.

En del journalister og pressefotografer velger derfor å trosse faren ved å bevege seg inn i krigsområder for å se krigens herjinger med egne øyne. De rapporterer om livet i utbombede byer og rapporterer fra flyktningleirer og overfylte sykehus. I de aller sterkeste historiene møter vi barn som lever under umenneskelige forhold.

Mange journalister og pressefotografer har betalt med eget liv for å få fram slike historier. Bare i Afghanistan er 55 journalister drept de siste 30 årene. Forskning viser at journalistene ikke lenger blir sett på som nøytrale observatører i krig, men er blitt et mål i seg selv for de som ønsker at historier ikke skal bli kjent.

Beskyldninger om partisk journalistikk

Når journalisten er øyenvitne til krigens lidelse, blir fortellingene uunngåelig preget av følelsesmessige reaksjoner. Noen reagerer på dette, og stempler slike reportasjer som "partiske". Denne kritikken har blant annet vært rettet mot NRKs korrespondent Sidsel Wold og TV 2s reporter Fredrik Græsvik med bakgrunn i deres øyenvitneskildringer fra den israelske bombingen av Gaza.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC

Bilde: MOIZ SALHI

Israelske myndigheter har kritisert skandinavisk presse for å innta en antiisraelsk holdning i måten de dekker Midtøsten-konflikten på, blant annet ved at journalistene ofte setter søkelyset på enkeltpersoners lidelse i stedet for å vise hele nyhetsbildet.

Les et tilsvar til dette fra nyhetsredaktør Per Arne Kalbakk i NRK (fra 2014): NRK: Om å rapportere fra krigen.

Spillefilmen The Post (2017), regissert av Steven Spielberg, forteller historien om hvordan avisen The Washington Post i 1971 fikk tilgang til hemmelige Pentagon-papirer. Avisa valgte å trykke en artikkel som avslørte at amerikanske myndigheter bevisst hadde løyet til befolkningen om utviklingen i Vietnamkrigen, og at daværende president Richard Nixon vurderte å ta i bruk atomvåpen. Avisas regimekritiske journalistikk bidro til at amerikanerne trakk seg ut av Vietnam i 1973.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC

Bilde: Twentieth Century Fox

Men dette er bare en del av sannheten om journalistikkens rolle i Vietnamkrigen. Over tid hadde det bygd seg opp en sterk opinion mot krigen, både i USA og Europa, som følge av at pressefotografer formidlet sterke tv-bilder rett inn i de tusen hjem. For første gang var folk i stand til å se krigens grusomheter med egne øyne.

Dagens krigsherrer er derfor restriktive når det gjelder å gi mediene tilgang til krigsområder. Mange steder blir det innført medieforbud. Etiopiske myndigheter nektet i 2021 journalister tilgang til den borgerkrigrammede Tigray-provinsen. Den islamske staten (IS) nektet også journalister tilgang til byen Raqqa i Syria, der de hadde sitt hovedkvarter i perioden 2014–2018.