Hva er menneskerettigheter?
Ideen om universelle og ukrenkelige rettigheter fikk sitt gjennombrudd med den amerikanske uavhengighetserklæringen av 1776, den franske revolusjonserklæring av 1789, samt flere andre lands forfatninger. Dette gjelder blant annet Norges Grunnlov av 1814.
Selv om menneskerettighetene i første rekke vokste fram innenfor vestlig tenkning og lovgiving, finner man elementer av liknende tenkning i mange religioner og kulturer, både når det gjelder menneskets verd og måter å løse konflikter på. Da FN ble opprettet i 1945, fikk arbeidet for menneskerettighetene et internasjonalt gjennombrudd. FN-pakten slår fast at kampen for menneskerettighetene skal være en av organisasjonens hovedutfordringer.
Menneskerettighetene gjelder alle mennesker; man kan si de er universelle. Dette betyr ikke at alle lever under menneskeverdige forhold. Vi trenger bare å se på grupper i vårt eget land for å slå fast at dette ikke er tilfelle. I andre land er det enda mer synlig. I noen tilfeller er det naturkreftene som forårsaker dette, i andre er det mennesker og menneskeskapte ordninger som hindrer mennesker i å få realisert sine grunnleggende rettigheter.
Når vi snakker om menneskerettighetene, så tenker vi på de 30 artiklene i den menneskerettighetserklæringen som FN sluttet opp om 10. desember 1948, like etter den andre verdenskrigen. En erklæring om grunnleggende menneskerettigheter er ikke juridisk bindende for de statene som skriver under på den. Menneskerettighetserklæringen er mer som en målsetting og en rettesnor for hva som bør være minstekrav for et godt liv for et menneske.
Etter andre verdenskrig var det enighet om å gjøre noe for å unngå mer av de lidelsene som kriger førte med seg. Dette hadde man også forsøkt etter første verdenskrig, ved opprettelsen av Folkeforbundet, men dette slo feil.
I kjølvannet av menneskerettighetserklæringen har det etter 1948 blitt framsatt forskjellige traktater eller konvensjoner som tar for seg ulike artikler i erklæringen og gjør dem bindende for de statene som slutter seg til konvensjonene/traktatene.
Det er kun stater som har forpliktelser etter internasjonale menneskerettighetskonvensjoner. Ikke-statlige aktører (som for eksempel private selskaper) må reguleres på annen måte, for eksempel gjennom lovgivning og straffeforfølging. Det er staten som er ansvarlig for at egne borgere og organer respekterer de konvensjonene staten har forpliktet seg til å følge. Dette gjelder også i områder utenfor egen stat dersom staten har jurisdiksjon for området.
De ulike menneskerettighetene er innbyrdes likeverdige og utgjør et udelelig hele. Det er likevel vanlig å skille mellom såkalte sivile og politiske rettigheter og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.
De sivile og politiske rettighetene omfatter retten til liv og fysisk integritet, retten til ikke å bli torturert, retten til ikke å bli fengslet uten etter lov og dom, retten til en rettferdig og offentlig rettergang, andre rettssikkerhetsgarantier, retten til privatliv, retten til ytrings- og trosfrihet, samt politiske rettigheter som organisasjonsfrihet og stemmerett. Disse rettighetene framgår blant annet av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon og av FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter.
De økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene omfatter først og fremst retten til arbeid, retten til rimelige arbeidsvilkår, retten til å danne fagforeninger, retten til en tilfredsstillende levestandard, retten til sosial trygghet, rett til utdanning og helse, samt retten til kulturliv. Disse rettighetene framgår blant annet av FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.
Gjennomføringsplikten for de to kategoriene rettigheter er ulikt formulert i konvensjonene. De sivile og politiske rettigheter skal gjennomføres umiddelbart. Plikten til å gjennomføre de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene er formulert slik at statene skal innfri konvensjonsrettighetene gradvis på bakgrunn av statenes individuelle økonomiske forutsetninger.
Menneskerettighetene gjelder i utgangspunktet alltid. I de fleste konvensjonene er det imidlertid gitt adgang til å fravike enkelte menneskerettigheter i nødssituasjoner, for eksempel når det er erklært unntakstilstand ved naturkatastrofer. De viktigste integritetsrettighetene, som retten til liv, restriksjonene på dødsstraff, forbudet mot tortur, forbudet mot slaveri, forbudet mot diskriminering på grunn av kjønn, rase, religion eller språk, kan man imidlertid aldri fravike. Disse rettighetene er absolutte og kalles gjerne ufravikelige menneskerettigheter.
Hvis en stat beslutter å fravike enkelte eller flere fravikelige konvensjonsrettigheter, skal de andre statspartene informeres om hvilke bestemmelser som skal fravikes, og begrunnelsen for dette.