Internasjonal mediepolitikk i en globalisert medievirkelighet

Mediepolitikk handler om forholdet mellom medier og myndigheter. Den handler også om offentlige støtteordninger og regulering av virksomheten til mediebedrifter og distribusjonsselskaper.

Mediepolitikk kan i tillegg bli ført gjennom politiske signaler som fanges opp av medier og distributører. Slike signaler kan føre til at medieaktørene selv regulerer virksomheten sin.

Mediene som verktøy for eller korrektiv til statsmakten

Autoritære regimer oppfatter gjerne mediene som et viktig verktøy for myndighetene. Demokratiske regimer ser derimot mediene som viktige korrektiver til statsmakten.

I de nordiske landene spiller mediene en rolle som korrektiv til myndighetene og som talerør for "vanlige folk" og svake grupper i samfunnet. Mediene har også ansvar for at flest mulig slipper til i den offentlige samtalen. Det er denne oppfatningen av medienes samfunnsoppdrag som ligger til grunn for det som blir kalt "den nordiske medievelferdsstaten".

I et land som Nord-Korea er mediene bare et verktøy som myndighetene bruker til å styre hva slags informasjon befolkningen skal få tilgang til, og hvordan de skal forstå det som skjer rundt om i verden.

Avstand til eller kontroll med mediene?

I vårt land, og mange andre vestlige land, er mediepolitikken opptatt av å skape avstand mellom medier og myndigheter for å ivareta medienes samfunnskritiske mandat.

I mer autoritære regimer ønsker myndighetene å knytte mediene sterkere til seg gjennom både eierskap og lover som regulerer hva slags innhold det er lov å publisere.

En offisielt uttalt mediepolitikk kan være forskjellig fra den mediepolitikken myndighetene faktisk fører. Russiske myndigheter hevder for eksempel at landet har en fri presse, selv om virkeligheten er en annen. Det er dokumentert at tv-selskapene får detaljerte instrukser om hvordan de skal rapportere nyheter, og hva de ikke skal nevne.

Mediemangfold fremmer ytringsfrihet og medborgerskap

Den som eier en mediebedrift eller et distribusjonsselskap, har makt til å avgjøre hvilken informasjon du og jeg får tilgang til. Derfor har mange stater lover som regulerer hvor stor andel en eier kan eie av det samlede mediemarkedet. Begrunnelsen er at mediemangfold er viktig for å sikre at borgerne har tilgang til variert informasjon og reell ytringsfrihet.

Både i Norden og i flere andre vesteuropeiske land blir mediene oppfattet som demokratiske institusjoner og arenaer for den offentlige samtalen. Europarådet viser til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel 10 om ytringsfrihet som en begrunnelse for at det er en offentlig oppgave å fremme mediemangfold.

Hensyn til forbrukere og like konkurransevilkår

I liberalistiske samfunn, som USA, er det hensynet til forbrukerne som styrer behovet for statlige reguleringer av mediemarkedet. I et markedsliberalistisk samfunn skal staten bare sikre at folk kan velge fritt mellom et mangfold av medieprodukter som markedet tilbyr.

Når staten av og til griper inn, er det først og fremst ut fra hensyn til det som blir ansett som konkurransevridende virksomhet. For eksempel har USA fremmet et lovforslag som skal hindre plattformselskaper i å særbehandle sine egne produkter.

Stater og statsledere som aktive medieeiere

Autoritære ledere ønsker å kontrollere mediene. I østeuropeiske land har staten de siste årene gått sterkere inn på eiersiden. I Russland er de to største tv-selskapene statseide, og det statlige gasselskapet Gazprom eier tv-selskapet NTV. I Polen har et statskontrollert oljeselskap kjøpt et av landets største medieselskaper.

I Tsjekkia eier statsminister Andrej Babîs en tredjedel av de private medieselskapene. Partileder og tidligere statsminister i Italia, Silvio Berlusconi, eier mange italienske medieselskaper. Han har brukt eierskapet sitt aktivt til å påvirke den italienske opinionen.

Regulering av distribusjon

I Norge finnes det en lov som gjør at kringkastingsselskaper må ha konsesjon for å distribuere innhold. Tv-selskaper som får konsesjon, får også en plikt til å gjøre innholdet tilgjengelig for ulike distributører.

Men global distribusjon av medieinnhold har de siste årene blitt svært lønnsomt. Det kan være vanskelig for en stat å regulere virksomheten til globale selskaper og nettplattformer som har hovedbase i et annet land.

Kampen om det mest attraktive innholdet er stor. Da er det vanskelig for små, nasjonale medieselskaper å nå opp i konkurransen. Det gjelder blant annet rettighetene til å sende fra sportsarrangementer som Premier League, VM og OL. I dag blir sportsrettigheter kjøpt opp av store globale distribusjonsselskaper, og innholdet blir lagt bak betalingsmurer.

Regulering av sosiale medier

Myndigheter over hele verden diskuterer også hvordan de skal forholde seg til de globale sosiale medieplattformene. Kina og Russland har valgt å stenge eller begrense tilgangen til USA-eide sosiale medier. De tilbyr i stedet innbyggerne statskontrollerte alternativer.

Også i USA og Europa går diskusjonen høyt om offentlig regulering av sosiale medier. Mange er skremt av hvordan sosiale medier ble brukt til å spre falske nyheter i forbindelse med den amerikanske presidentvalgkampen i 2016 og 2020.

The Digital Services Act

EU jobber for tiden med et lovforslag som kalles Digital Services Act (forordning om digitale tjenester). Loven skal gjøre det enklere å få fjernet innhold i sosiale medier, men også enklere å klage på ubegrunnet fjerning. Loven skal dessuten tvinge de store selskapene til å gi mer innsyn i hvordan algoritmene blir brukt, og til å vurdere risikoen produktene deres kan utgjøre.

Mange har stilt spørsmål ved om det skal være lovlig for Facebook å distribuere innhold fra redaksjonelle medier gratis samtidig som plattformen selv håver inn penger på reklamen som omslutter disse produktene. Det er også blitt reist spørsmål om hvem som skal ha skatteinntektene av de verdiene som disse selskapene skaper.

Nasjonale reguleringsordninger har bare makt over virksomheten til nasjonale medie- og distribusjonsselskaper. I en tid da mediemarkedet er dominert av store globale aktører, har mange derfor tatt til orde for overnasjonale reguleringsordninger.

En overnasjonal reguleringsordning er en reguleringsbestemmelse som gjelder for flere stater.

EU har blant annet fastsatt flere direktiver som regulerer innhold og distribusjon av medieinnhold. Norge er knyttet til EU via EØS-avtalen, og direktivene har derfor også påvirket lover og regelverk i Norge.

EU har et politisk mål om å på sikt gjøre Europa mindre avhengig av teknologi og digitale tjenester fra resten av verden. Politisk blir dette omtalt som digital suverenitet. Med økt satsing på egen utvikling av digital teknologi, kunstig intelligens og skytjenester skal det bli mulig for europeiske land å lage politiske spilleregler for den globale internettøkonomien.

Regjeringen Støre fastslo i Hurdalsplattformen (2021) at den norske regjeringen vil ta grep i kampen mot globale teknologigiganter og de store konkurranseutfordringene disse skaper for norske mediebedrifter. Regjeringen vil også sikre at det er åpenhet rundt måten de globale selskapene bruker data på, og arbeide for at selskapene må betale skatter og avgifter i de landene de opererer i.