Språk og identitet

I psykologien blir identitet definert som de bevisste eller ubevisste forestillingene et individ har om seg selv. Sosiologene er opptatt av at identiteten vår er knytta til de sosiale gruppene vi identifiserer oss med – familien vår, lokalsamfunnet vi kommer fra, eller gjengen vi tilhører.

Språket er en identitetsmarkør. Det vil si at måten vi bruker språket på, signaliserer både hvem vi er, hvem vi ønsker å være, hvilke sosiale grupper vi tilhører, og hvilke grupper vi identifiserer oss med.

Språket får større betydning som identitetsmarkør når andre kjennetegn på at vi tilhører en bestemt kultur, blir borte. Noen forskere mener at menneskene i dag kan velge identitet nærmest fritt. Identiteten er da ei bestemt maske som vi tar på oss når vi ønsker det. Men er det fullt så enkelt å skifte identitet?

Språkforsker Unn Røyneland har studert talespråket til ungdommer på Tynset og Røros. Hun fant at de unge brukte språket for å signalisere hvilken gruppe de ønsket å identifisere seg med: "Rånerne" var de mest tradisjonsorienterte. De ville gjerne bli boende på Tynset og brukte derfor også Tynset-dialekten. "Sossene" ønsket seg bort fra bygda og var opptatt av urbane trender. Derfor normaliserte de talespråket sitt.

Rolv Mikkel Blakar ga ut boka Språk er makt i 1973. Her ber han leserne om å løse denne gåten:

Ein mann og sonen hans kom ut for ei stygg bilulykke. Faren vart drepen, medan sonen, hardt skadd, vart køyrd til sjukehuset. Der gjorde dei klar til operasjon, og den skadde guten kom rett på operasjonsbordet. Legen som skulle utføre operasjonen, vart bleik ved synet av pasienten, og ropte: "Å Herre Gud, det er son min!". – Nå er spørsmålet: Korleis heng dette saman?

Blakar, 1996, s. 75

Har du funnet svaret? Språket er med og bestemmer hvordan vi opplever verden rundt oss. Språket avslører maktforholdene i samfunnet, også hvilket kjønnsrollemønster som eksisterer. Kanskje er gåten fra 1973 slett ikke noen gåte lenger – selvfølgelig er kirurgen moren til gutten.

Språkforskerne har hatt ulike syn på forholdet mellom språk og kjønn:

• Mangelmodellen (1920-årene): Kvinners språk er ufullkomment sett i forhold til menns. En del forskere mente at dette skyldtes biologiske forskjeller.
• Dominansmodellen (1970-årene): Kvinners språk er annerledes enn menns fordi kvinner er sosialt underordnet. Det meste av forskningen ble sett i lys av teorier om makt og undertrykking.
• Likeverdmodellen (1990-årene): Kvinner og menn har forskjellige kulturer. Hvis vi forstår hverandres kulturer, vil vi imidlertid godta hverandre, og forskjellene vil dermed bli borte.

Hva går så disse kulturforskjellene ut på? Kvinner er opptatt av å markere likhet i samtalesituasjonen. Menn er mer opptatt av å markere forskjell. Derfor bruker kvinner språket til å etablere og opprettholde fellesskap, mens menn i større grad markerer posisjoner.

Menn er direkte og konstaterende i måten å uttrykke seg på. Kvinner er mer indirekte. De kommer med forslag og gir uttrykk for tvil. Menn sier: Slik er det. Kvinner sier: Det er kanskje slik. Kvinner gir også flere tilbakemeldingssignaler i en samtale: Sier du det? Hva! Mytene vil ha det til at kvinner snakker mest. Forskning viser at i det offentlige rom er det menn som snakker oftest og lengst.

Blakar, R. M. (1996). Språk er makt (6. utg.). Pax Forlag A/S.