Utviklingspsykologi i endring

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC

Bilde: Paulina Westerlind / Bildhuset

Nyere forskning på barns utvikling har bidratt til at vi har fått et annet syn på denne utviklingen enn vi hadde tidligere. Samfunnets syn på barn endres også. Tidligere betraktet man barn som objekt og gjenstand for ensidig påvirkning. I dag ser vi på barn som subjekter og unike individer som selv påvirker sin egen utvikling.

Tidligere var det en generell oppfatning at barn utviklet seg i stadier og etter bestemte skjemaer i et lineært system. I tillegg mente man at utvikling hang sammen med modning. Nyere forskning har gitt oss kunnskap om at barnets utvikling er mer kompleks og innbefatter både biologi, nevropsykologi og miljøfaktorer som virker sammen i et avansert system i barnets sosiale og kulturelle sammenheng.

Tidligere teorier

Tidligere teorier om utviklingspsykologi har fått mye kritikk, og nyere forskning har motbevist disse teoriene. De tidligere teoriene om utviklingspsykologi ble utformet i forrige århundre og framsto som universelle, altså at de var felles og gjaldt for alle. Oppfatningen da var at barns utvikling var forutbestemt av gener, og at utvikling hang sammen med modning. Alle måtte gjennom ett gitt stadium for å nå det neste utviklingstrinnet, i en fast rekkefølge, som å klatre på en stige. Disse teoriene bygde på et syn om at barn var skrøpelige, utviklingsstadier var målestokken, og utviklingssynet var statisk. Barn ble betraktet som en gruppe og som noe uferdig, ikke som unike individer. Man ble derfor mer opptatt av finne ut hva barn ikke kunne, enn hva de kunne.

Teorier i dag

I dag har nyere forskning gitt oss kunnskap om at utvikling er kompleks. Det vil si at utviklingen er sammensatt av mange enkeltdeler eller elementer, den er en mangesidig prosess. Det betyr at vi i dag tenker at utvikling innbefatter både biologi, nevropsykologi og miljøfaktorer som virker sammen i et avansert system i barnets sosiale og kulturelle sammenheng. Utvikling skjer i sammenheng med barnet og det miljøet og omgivelsene barnet befinner seg i, samtidig som barnet selv er en aktør i sin egen utvikling.

Vi betrakter barn som subjekter med kompetanse, og vi må se dem som selvstendige aktører som bidrar i utviklingen. I barnas utvikling er det store og individuelle variasjoner, både innad i en gruppe og mellom ulike grupper. Det får konsekvenser for det praktiske arbeidet. Vi kan ikke tilby samme opplegg og stimuli til barn med tilnærmet samme vansker. Vi må behandle hvert enkelt barn for seg og studere barnets ressurser, disposisjoner og miljø for seg.

I dag blir barns utvikling i større grad forstått som noe som skjer gradvis og i sprang, og noe vi ikke kan betrakte som utelukkende forutsigbart. Vi må se barnets utvikling i den konteksten og tradisjonen utviklingen skjer i.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-SA

Bilde: Tom Knudsen

Forskning viser oss at menneskets utvikling ikke er forutbestemt verken biologisk eller miljømessig. Det betyr at utviklingen kan påvirkes i stadig nye og bedre retninger. Utvikling kan ses som en livslang prosess som ikke på noe tidspunkt låses i bestemte mønstre. Vi ser likevel at det er spesielle perioder der barna er særlig sensitive for å lære språk og lære seg å gå, forutsatt at de opplever en viss grad av stimuli. Men det betyr ikke at disse områdene overhodet ikke kan stimuleres senere. I dag ser vi at vi kan forbedre skjevutvikling ved å gjøre endringer, slik at det kan gi en ny retning til barnets utvikling. Vi kan med andre ord hjelpe til og stimulere for å rette opp det som har gått litt "skeivt".

I dag vet vi også at andre enn foreldre har stor innflytelse på barnets utvikling, særlig på noen utviklingsområder. Å være sammen med jevnaldrende viser seg å ha betydning når det gjelder kommunikative og sosiale ferdigheter. Jevnaldrende vil for eksempel formidle hvilken væremåte og hvilke sosiale spilleregler som er gyldige og akseptert i samfunnet, på en mer tilpasset måte enn foreldre og andre voksne gjør.

Som barne- og ungdomsarbeider har du en betydningsfull rolle i barnets utvikling, læring, oppdragelse, sosialisering og danning. Hvilken rolle du inntar, og hva du vektlegger i samspillet med barna, har betydning for barnets utvikling.

I dag anbefales det at mennesker som arbeider med barn og unge, inntar en omsorgsfull rolle ved å gi barnet mye varme og kjærlighet, og samtidig stiller realistiske krav til barnet. Barn trenger observante voksne med kunnskap og kompetanse om hva som gir barn gode utviklings- og læringsvilkår.

Som barne- og ungdomsarbeider skal du drive forebyggende arbeid og tidligst mulig oppdage barn som trenger særskilt hjelp og støtte. Men hvordan kan du vite at et barn har det godt og utvikler seg positivt? For å oppdage unormal utvikling trenger du kunnskap om utviklingspsykologi generelt. Slik kan du vite når barnets utvikling ikke lenger følger en vanlig og forventet utvikling. Det er viktig at du er oppmerksom på at det på alle utviklingsområder er store forskjeller mellom barn. Du må også forstå hvordan ulike forhold kan bidra positivt eller negativt for barns utvikling.

Det er også viktig at du som barne- og ungdomsarbeider holder deg oppdatert på nyere forskning om barns utvikling. På den måten styrker du forståelsen din for barns utvikling, og du sikrer samtidig at kunnskapen og handlingene dine er i tråd med dette.

Glaser, V. (2014). Ulike psykologiske retninger og perspektiv. I V. Glaser, I. Størksen & M. B. Drugli (Red.), Utvikling, lek og læring i barnehagen. Forskning og praksis (s. 27–44). Fagbokforlaget.

Glaser, V., Størksen, I. & Drugli, M. B. (2014). Grunnlaget for barns utvikling. I V. Glaser, I. Størksen & M. B. Drugli (Red.), Utvikling, lek og læring i barnehagen. Forskning og praksis (s. 13–26). Fagbokforlaget.