Å observere

Tidligere var det vanlig å observere deler av barnets liv og konteksten barnet levde i, hver for seg. I dag er det derimot vanlig at vi tenker at vi ikke kan forstå barn løsrevet fra de sammenhengene de er en del av. En viktig faktor når vi observerer, er derfor forståelsen av individets og miljøets påvirkning på hverandre. Derfor må observasjonene våre også vise prosessene og sammenhengene i det miljøet vi observerer. Vi kan for eksempel ikke studere et barns språkutvikling eller motoriske utvikling løsrevet fra det miljøet barnet er en del av.

Hvis vi observerer deler av helheten, blir det ikke like enkelt å se delene i sammenheng med hverandre. For eksempel trenger det ikke nødvendigvis å være manglende ferdigheter i lek som gjør at et barn ikke leker. Det kan like gjerne være at barnet ikke behersker språket som kreves i samspillet, eller at de motoriske ferdighetene som kreves for bevegelse i leken, ikke er tilstrekkelig utviklet. Det kan også være at barnet ikke behersker de sosiale ferdighetene som kreves for å kunne delta i lek med andre, at lekemiljøet ikke inspirerer, eller at de andre barna ikke inkluderer. Hvis vi observerer bare "deler" av barnet, er det ikke like lett å oppdage dette. Derfor må vi se delene i sammenheng med hverandre.

Vi observerer for å få innsikt og forståelse. Når vi observerer, må vi være klar over at vi er preget av våre forståelser, verdier og holdninger. Vi har med oss tidligere erfaringer og kunnskap. Vi bærer også med oss forkunnskap om barnet, barnegruppa og omgivelsene, og dette kan påvirke resultatene av observasjonen. Det er viktig at vi reflekterer over vår egen forståelse og teoretiske blikk.

Alt observasjonsarbeidet farges av hvordan vi ser og oppfatter barn, barndom og barns utvikling. Dette påvirker både hva vi ser, og hva vi ser etter. Hvis et barn har fått stempel på seg som urolig og vanskelig i sosiale sammenhenger, kan det påvirke hva vi ser når vi observerer barnet. Det er derfor viktig at vi prøver å ikke la oss påvirke av dette, men prøver å fange situasjonen eller hendelsen slik den er nå.

Deltakende observasjon – kvalitative observasjoner

For å forstå barn og unges verden må vi prøve å se den ut fra barnas perspektiv. Vi må se barna i de samspillene de inngår i. For å få til dette må du være nær og tett innpå barna i de ulike situasjonene og delta sammen med dem. Som observatør blir du da en del av den virkeligheten du observerer.

Da er det viktig å være bevisst på at både du som observatør og konteksten barna er en del av, påvirker dem. Konteksten vil si relasjonene, miljøet og kulturen barnet er en del av. Når du observerer, må du derfor ta hensyn til hva som virker inn på barnet i situasjonen. To spørsmål det er viktig å stille seg som observatør, er: "Hvordan påvirker jeg dette?" og "Hvilken innsikt og kunnskap har jeg om det jeg observerer?"

Etter at du har gjennomført en slik observasjon, vil du som observatør umiddelbart skrive ned det du observerte. Det er viktig at du er bevisst på at det du har sett, observert og skrevet ned, er din subjektive oppfatning. Det er din måte å se barnet, situasjonen eller hendelsen på. De brillene du ser med, er farget av dine tidligere erfaringer og forforståelse.

Ikke-deltagende observatør – kvantitative observasjoner

Når det er noe bestemt vi ønsker svar på, eller hvis vi har sett et mønster som vi ønsker å utforske nærmere, kan det være nyttig å ta i bruk en metode der du som observatør betrakter barnet, situasjonen eller hendelser utenifra. I slike observasjoner kan det dreie seg om forhåndsdefinerte svarkategorier eller standardiserte skjemaer som skal fylles ut, og det stilles krav til nøyaktighet hos observatøren.

Som observatør skriver du ned det du observerer underveis i observasjonen. Observatørrollen er preget av avstand. Likevel vil barna i noen tilfeller merke at de blir observert, noe som kan påvirke barnas handlinger i situasjonen. For å vurdere kvaliteten på observasjonen er det viktig at du reflekterer over din egen innvirkning på det du observerer.

Frønes, M. H. (2019). Med blikket som redskap. I M. H. Frønes & V. Glaser (Red.), Praksisbok for barnehagelærerstudenten (s. 79–90). Universitetsforlaget.