Ensomhet

Under koronapandemien ble temaet ensomhet enda mer aktuelt. Vi kunne ikke være sammen med de vi likte å omgås, og vi måtte være mer hjemme. Med mer hjemmeskole og mindre fritidsaktiviteter mistet ungdom også viktige arenaer for å være sammen. I media leste vi om unge som fortalte om mye aleinetid og følelsen av å være ensom. Men hva betyr det egentlig å være ensom, og hvordan påvirker ensomhet den psykiske helsa vår?

Å være en del av et felleskap er viktig for alle mennesker. Vi kan si at det er biologisk betinget, som om vi er programmert til å være tilknyttet andre mennesker for å overleve og utvikle oss. Når vi ikke kjenner oss som en del av flokken, kan det føre til ensomhet.

Samtidig er det slik at mange foretrekker å være mye alene, uten at de føler seg ensomme. Dette handler både om kulturelle forskjeller og forskjeller i personligheten vår. Å være alene er altså ikke det samme som å være ensom. Vi skiller gjerne mellom det å være frivillig og ufrivillig alene. Å være ufrivillig alene føles ofte som ensomhet og handler om en form for savn etter nærhet og tilhørighet.

Vi trenger å føle oss betydningsfulle for noen for å ha det bra med oss selv. At det er noen som ser oss, forstår oss, lytter til oss og er glade i oss akkurat som vi er. Når dette mangler, kan vi kjenne på ensomhet. Det er derfor vi kan føle oss ensomme også når vi er sammen med andre. Vi har mennesker rundt oss, men vi opplever ikke at vi er nær dem. Dette kan vi kalle psykologisk ensomhet.

Opplevelsen av ensomhet er noe alle mennesker kan kjenne på innimellom. Det er helt normalt. Men følelsen av ensomhet kan også være mer langvarig og skape problemer for oss.

Noen ganger er det selvfølelsen vår som fører til at vi trekker oss unna andre mennesker eller ikke tør å vise hvem vi egentlig er. Det kan handle om at vi ikke føler oss gode nok for andre, frykt for å bli avvist, eller at vi har vonde erfaringer med andre mennesker. Alt dette kan gjøre det vanskelig å danne gode, nære relasjoner – noe som igjen kan føre til ensomhet.

Langvarig ensomhet kan gå utover helsa vår både fysisk og psykisk, og det påvirker livskvaliteten vår. Opplevelsen av ensomhet over tid kan føre til at vi føler oss nedstemte og usikre i møte med andre mennesker, og for noen kan det føre til psykiske plager. Men denne sammenhengen kan også gå andre veien: Om vi har psykiske plager, kan det hende vi trekker oss unna andre mennesker. Dette kan igjen forsterke opplevelsen av ensomhet. For å få det bedre må vi derfor prøve å bryte denne onde sirkelen, enten på egen hånd eller med hjelp fra andre.

Det kan føles vanskelig å forsøke å gjøre noe med ensomheten på egen hånd. Dette kan skyldes at ensomhet ofte er forbundet med skam i kulturen vår, og at det krever en endring av oss i hvordan vi er overfor andre. Det kan likevel være verdt et forsøk å få mer eller bedre kontakt med andre.

Fins det en du gjerne skulle hatt mer eller bedre kontakt med som du kan oppsøke? Kanskje du kan invitere hen til å gå en tur, ta en kaffe eller bare ta en prat? Det første steget er ofte det vanskeligste. Vi blir redde for at den andre skal si nei eller kanskje ignorere oss. Dette kan skje, og hvis vi har mange negative erfaringer med avvisning, er det naturlig å kjenne på frykt for ny avvisning. Samtidig må vi noen ganger ta sjansen og utfordre oss selv hvis vi skal komme mer i kontakt med andre.

Å ha én eller flere gode, trygge relasjoner kan gjøre oss mindre ensomme. Men for virkelig å bli kjent med hverandre må vi også investere i relasjonen. Dette betyr at vi byr på oss selv og tør å være sårbare. Vi må tørre å vise hvem vi er, enten det er gjennom å uttrykke meninger, holdninger, tanker eller følelsene våre. Ved å vise hvem vi egentlig er, gir vi andre muligheten til å bli ordentlig kjent med oss, forstå oss og anerkjenne oss.

Om du ønsker å komme i kontakt med nye mennesker, kan en mulighet være å oppsøke en gruppe eller et fellesskap med samme verdier, interesser eller meninger som deg selv. Dette kan for eksempel være et idrettslag, et trossamfunn, en frivillig organisasjon eller interessegruppe. Sannsynligheten er stor for at du vil møte noen som er opptatt av det samme som deg, noe som gjør det lettere å komme i kontakt.

Det er ikke alltid synlig hvem som er ensomme. Dette kan skyldes at terskelen for å snakke åpent om ensomhet, er ganske høy for mange. Kanskje det er fordi vi oftere deler oppturene i livet enn det som er vanskelig.

Vi har alle et ansvar for å skape et samfunn der folk ikke føler seg ensomme. Å si hei til dem rundt deg og inkludere folk i samtaler og på sosiale medier, kan ha stor effekt på noens ensomhet – også din egen.

Denne artikkelen er skrevet av VIP Psykisk helse i skolen.