II
Å skrive er å tenke. Først når vi setter ordene ned på papiret, ser vi hva vi tenker. Da kan vi bestemme om det som står på papiret foran oss, er noe vi faktisk vil mene. I mitt tilfelle er svaret stort sett nei. Jeg stryker linjen ut igjen, reviderer setningen, velger et annet ord. Jeg ser at avsnittet ikke henger sammen, og at det dessuten står på feil plass. Så skriver jeg om igjen. Helt til jeg kommer dit hen at jeg tror jeg kan stå for — stå inne for — hva jeg sier. Dette har ingenting med usikkerhet å gjøre. Snarere handler det om oppmerksomhet, og om språkets væremåte. Ordene fanger: Det er først når jeg virkelig ser på setningene mine, at jeg blir klar over hvilke mulige meninger de inneholder. Språket er offentlig, noe vi alle deler. Det hjelper ikke hva jeg tror jeg sier, om ingen andre oppfatter setningen slik. Derfor liker jeg å teste tekstene mine på lesere jeg stoler på. Kan de se hva jeg ser? Om de ikke kan det, skriver jeg om igjen. Til jeg ikke orker det lenger. Målet er alltid å legge fram det jeg ser, så klart og så presist som mulig. Å lære seg å skrive er å lære seg å lese sine egne ord med maksimal oppmerksomhet. Det er derfor gode forfattere også er gode lesere.For meg er det å skrive førsteutkast en smertefull prosess. Jeg sliter med å få noe ned på papiret. Jeg aner aldri hvor jeg skal begynne. Jeg begynner med en eller annen observasjon, en uklar følelse av at jeg bør begynne å grave her. Jeg skriver noe. Jeg liker ikke det jeg har skrevet. Jeg bryter av, skriver noe annet. Er like misfornøyd. Jeg skriver i brokker og biter og forsøker å finne ut hva det er jeg faktisk holder på med. Om jeg bare gjør dette lenge nok, begynner arbeidet etter hvert å bli litt lettere, i den forstand at jeg får en vag følelse av at jeg er på sporet av noe. Når jeg har kommet så langt, forsøker jeg å lage en svært foreløpig disposisjon. Den hjelper meg ved å skape et slags overblikk. Men jeg holder meg ikke til den. Jeg bruker den til å sirkle inn et par spørsmål, eller et par emner som jeg i hvert fall føler jeg må ta med. Etter hvert kommer jeg i siget. Jeg leser mer, forsker mer, skriver mer.
Og så begynner jeg å tenke mer konkret på utformingen av boka. Jeg begynner nesten alltid med en struktur, som jeg så å si alltid endrer. Kapitler flyttes fram og tilbake, og revideres fra bunnen og opp. Jeg skriver mange utkast til innledning underveis, men får den aldri ordentlig til. Likevel hjelper forsøkene meg til å ordne tankene. Når jeg virkelig er ferdig med det meste, og har funnet den rette rekkefølgen på bolkene, skriver jeg den endelige innledningen, den som skal gi leserne en rettesnor. Det morsomste i hele skriveprosessen er når jeg driver og skriver om og redigerer meg selv. Om jeg er heldig, får jeg følelsen av at jeg forvandler en grovuthogget marmorblokk til en skulptur. Siden jeg skriver på denne måten, synes jeg skriveprogrammet Scrivener er ideelt, for der kan jeg holde noenlunde styr på alle lappene og fragmentene, flytte dem rundt, flytte kapitler rundt, som om jeg hadde alt i en stor ringperm. Å gjøre noe slikt i Word er helt umulig. Da blir det bare millioner av smådokumenter som ikke henger sammen, og som det er vanskelig å søke i under ett. Skriveprosessen blir egentlig aldri ferdig. Jeg erklærer en bok ferdig når jeg ikke orker mer. Men det er jo sant at denne følelsen oppstår etter utrolig mange utkast. Likevel er det slik at når jeg åpner en tekst jeg har skrevet, så ser jeg alltid noe som kunne ha vært sagt annerledes, et nytt poeng, mulige nye vinklinger.
Akademisk skriving er ikke vesensforskjellig fra andre former for non-fiction writing. Eller snarere: Den burde ikke være det. Likevel er vi akademikere beryktet for å skrive kronglete og uklart, og for å gjøre det helt umulig for leseren å finne ut hva det egentlig er vi driver på med. I mine fag har det sikkert noe med vår forkjærlighet for teori å gjøre. Men det handler likevel ofte om hvor vanskelig det er å uttrykke kompliserte og innfløkte forhold slik at andre kan forstå dem. Vi har så lett for å tro at vi har sagt noe klart, når vi faktisk ikke har gjort det. Det er det jeg mener med at språket er offentlig, at det er noe alle i språksamfunnet deler. Vi må øve oss opp til å lese våre egne setninger som om de var skrevet av en annen. Da ser vi hva teksten vår viser at vi tenker. Om vi ikke liker det vi ser, har vi heldigvis frihet til å skrive om igjen! Universitetene legger ikke stor nok vekt på evnen til å uttrykke seg godt. Og så har det vel noe med en slags laugsmentalitet å gjøre: Av og til kan det se ut som om vi akademikere beviser hvor kloke vi er, ved å være de eneste som klarer å finne fram i det språklige villnisset alle andre går seg vill i.
Før jeg fortsetter, vil jeg understreke at mange akademikere selvsagt skriver utrolig bra. Men det er ikke det samme som å si at universitetene som institusjoner tar skriving alvorlig som noe som utvikler tankekraften og dermed er helt grunnleggende for forskningen. For de beste skribentene foreligger det ingen motsetning mellom å skrive for avanserte tidsskrifter, og for et allment publikum. I hvert fall ikke når det gjelder skriftens form: de gode setningene, de treffende bildene, den gjennomtenkte presentasjonen av emnet.
Forskjellen på å skrive for et elitetidsskrift og et videre publikum ligger et annet sted, nemlig i hva en kan gå ut fra at leseren allerede vet. Akademiske spesialister trenger ikke å få faguttrykk definert. Andre lesere setter pris på en definisjon. Men selv fagfolk trenger faktisk flere forklaringer enn akademiske forfattere gjerne tror. Steven Pinker skriver om noe han kaller "the curse of knowledge", altså "kunnskapens forbannelse". Den består i at forfatteren ubevisst går ut fra at alle lesere har lest nøyaktig de samme tekstene hun selv har lest. Men det stemmer aldri. Også når akademikere gir seg til å bruke svært utbredte faguttrykk kreves det flere definisjoner og klargjøringer enn de gjerne tror. Tenk på ord som "makt" eller "diskurs". Det finnes så mange forskjellige måter å forstå disse begrepene på at ingen kan ta for gitt at leseren forstår hva forfatteren har i tankene. Det samme gjelder omdiskuterte begreper, som for eksempel "Foucaults maktbegrep". De lærde strides faktisk om hva Foucault forstod med makt. For at leseren ikke skal miste tråden, må forfatteren forklare, definere, presisere. Jeg er altså slett ikke imot bruk av faguttrykk, jeg er imot at vi skal bruke faguttrykk uten å tenke gjennom hva leseren trenger å vite om dem.
Ellers finnes det, tror jeg, tre karakteristiske sjangerkrav til akademisk skriving. Disse sjangerkravene gjelder også i varierende grad for andre former for sakprosa. Forskjellen er bare at for akademisk skrift er de uomgjengelige.
1. En akademisk artikkel eller bok skal bidra med noe nytt. Den må artikulere klart hva dette nye er.
2. Det betyr at den akademiske artikkelen eller boken må kjenne og (i større eller mindre grad) også legge fram de relevante, eksisterende synspunkter, holdninger, forskningsresultater. Vi kan tenke på dette som å bidra til en samtale som har pågått en stund før vi blandet oss opp i den. For å si noe fornuftig må vi jo vise at vi skjønner hva samtalen så langt dreier seg om.
3. Akademisk skrift må være maksimalt etterrettelig. Det betyr at den må ha noter (fotnoter eller sluttnoter), ikke sitere noe uten å gi sidehenvisninger, fortelle nøyaktig hvor i et arkiv forskeren fant det relevante manuskriptet, osv. Kravet er at teksten skal vise lesere som er opptatt av samme emne, veien til kildene en selv har brukt.
Til slutt: Jeg har et motto for min egen skriving. Det er et mer eller mindre apokryft utsagn som tilskrives Einstein, nemlig: "Alt skal gjøres så enkelt som mulig, men ikke enklere." Det handler altså ikke om forenkling, og slett ikke om overforenkling, men om å forsøke å legge fram, så klart som mulig, det vi ser, både stoffet og vår egen forståelse av det (for de to er alltid uadskillelige). Derfor skriver jeg om igjen, reviderer og reviderer, tar imot feedback og skriver om igjen en gang til, helt til jeg ikke orker mer. Dette er skrivearbeid, men det er tankearbeid også. For det er bare slik jeg etter hvert blir klar over hva jeg faktisk forsøker å si, og hva jeg slett ikke har tenkt å si.
Av dagligspråkfilosofien, særlig av Wittgenstein og Cavell, har jeg lært at en tekst ikke bare er et innhold, men også en (tale-) handling. Handlinger har alltid en eksistensiell side. Når jeg skriver en bok, sier jeg til leseren: Dette er hva jeg ser. Kan du se det, du også? Handlingen er et spørsmål, en invitasjon, et forsøk på å dele noe. Men forsøket kan slå feil. Den risikoen må alle som skriver, være villige til å ta. Når vi skriver, inviterer vi andre til å svare. Skriften er en handling som krever anerkjennelse og respons.
Men det følger ikke at vi faktisk vil få respons. (Eller at responsen vil bli den vi ønsker.) Det er jo godt mulig at du slett ikke ser det jeg ser. Ofte er slik uenighet produktiv. For en tekst er også en invitasjon til en samtale. Kanskje vi kan bli kvitt uenigheten ved nærmere undersøkelse av forutsetningene vi legger til grunn. Men det kan også være at alle slike framstøt slår feil. Du forstår meg ikke. Du ser ikke hva jeg ser. Det jeg oppfatter som fornuft, forstår du som galskap. Det betyr ikke at det er sikkert at jeg tar feil. Snarere kan det bety at jeg står alene, at det (ennå) ikke finnes et fellesskap som kan omfatte meg. Da blir jeg en ensom røst som roper i ørkenen. Om vi virkelig vil skrive noe nytt og avgjørende — og den ambisjonen burde alle akademikere ha — er det en risiko vi må ta. Men bare tanken på å bli stående alene på denne måten kan skape dyp angst. Det er derfor det er så vanskelig å komme til skriften.
s. 19–23
Kilde
Ersland, B.A., Farsethås, A., Hessen, Dag O., Kverneland, S., Moi, T., Ravatn, A., Rem, T., Seierstad, Å., Søbye, S.E., Øye, A. (2019). Min metode – Om sakprosaskriving. Oslo: Cappelen Damm.