Hopp til innhold

Litterære tekster

Hold fast!

Som 16-åring var Samuel Massie på vei ut av skolen og inn i trøbbel. I boka Hold fast! skriver han om hvordan han fikk igjen troen på seg selv.

(utdrag)

Jeg er sliten, vi har gått i tre timer. Det er mye bevegelse på denne skolen, mer enn i Bergen. De eneste gangene jeg brukte krefter i Bergen, var når jeg løp etter bussen. Men som regel gadd jeg ikke, ventet bare på neste.
Vi går på en liten sti, og nå angrer jeg på at jeg ikke har kjøpt ­gamasjer, skoene fylles med snø. Men det er faktisk litt kjekt å gå i naturen, dette er i hvert fall en bedre skole enn den jeg gikk på før. Her er det meste praktisk, og jeg får prøve ting. Det er vel for så vidt ikke en skikkelig skole, men for meg var alternativet å slutte helt med skolen. Da blir dette en fin mellomting. Rektoren peker på en fugl.
«Se der! En rype. Hadde jeg hatt med haglen min, skulle den fått smake.»
Jeg smiler, men faller tilbake i tankene mine. Jeg lurer på hva jeg skal gjøre etter dette året. Jeg har ingen anelse. Jeg gruer meg allerede. Da blir det på’n igjen med mas fra mamma. Jeg begynner å like måten Jarle Andhøy lever på, bare seile vekk fra alt. Var det derfor han begynte å seile? Kanskje han hadde mange som forventet så mye av han, han også? Som ble skuffet? Kanskje han også var skolelei? Om jeg skulle seile vekk, er det for å komme meg vekk fra alle forventningene.
Snøen gir etter, og høyrebeinet mitt sklir en halvmeter rett ned.
«Faen», sier jeg, og Andreas ler. Jeg sliter med å komme opp, den jævla sekken på ryggen. Han strekker frem hånden og teller til tre. Jeg fyker opp av hullet. Foten er iskald, jeg kan ikke se sokken, den er ­dekket av snø. Jaja, sier jeg til Andreas, på neste tur blir det gamasjer.
Lenger fremme ser jeg rektor stopper. Jeg er sistemann.
«Vi er nå kommet opp til vannet vi skal slå leir rundt. Jeg håper alle har med seg ved?» Jeg ser etter vannet.
«Jeg vil at alle skal spre seg og finne hver sin leirplass hvor dere skal sette opp leirbål. Og for all del, IKKE gå på isen, den er ikke trygg!»
Jeg ser at snøen er flat lenger borte, kanskje vannet er der? Det har kommet tåke. En skikkelig nordnorsk vinterdag, tenker jeg. Jeg synes egentlig ikke dette er så gøy. Jeg er sliten og skikkelig kald. Alle sprer seg. Jeg begynner å gå. Vet ikke helt hvor jeg går, men vekk fra vannet, nedi der skal jeg i hvert fall ikke. Jeg ser etter et godt sted å slå leir, men hva et «godt sted» er, vet jeg ikke. At det er mange trær der? Eller kanskje få trær, i tilfelle de tar fyr, blir det ikke skogbrann? Det er skikkelig kaldt. Jeg vasser i snø til knærne. Og det er ikke bare i skoene jeg kjenner snøen nå. For hvert steg kommer det iskald snø på lårene. Buksen er blitt stiv, den er frosset. Jeg angrer på at jeg ikke tok på regnbukse, da hadde jeg i det minste vært tørr.
Jeg får øye på et sted jeg tror kan passe, lite snø, ikke for mange trær og ikke for få. Jeg kaver meg gjennom snøen og slenger den tunge sekken opptil et tre. Jeg er våt på bokseren også. Dongeribuksen har seget ned så jeg har fått snø direkte på bokseren. Når skal jeg lære at det ikke lønner seg å sægge i naturen? Dumme meg, tenker jeg.
Men det er litt fint her. Det eneste jeg hører, er vinden mellom ­trærne, litt fuglekvitter og susing i øret, susingen har jeg hatt siden jeg spilte trommer i buekorpset i Bergen. Jeg ler litt for meg selv. Hvem i all verden hadde trodd at jeg plutselig satt i skauen i Nord-Norge? Hah, hvis noen hadde sagt dette for bare et lite år siden, hadde jeg ledd godt. Jeg hadde vel kost meg mer i Spania? Jeg henter ved fra sekken og gleder meg til å få varme i kroppen. Jeg trenger ikke å tenke sånn, slår jeg fast. Etter et år her, etter mammas ønske, kan jeg jo dra til Spania! Da er jeg 17 år, voksen, hun kan ikke stoppe meg da.
Olabuksen min er så stiv at det kommer knekkelyder når jeg setter meg på huk, faen asså, nå skjønner jeg hvorfor de andre lo. Det er siste gangen jeg bruker olabukse i skauen på vinterstid! Jeg lurer på hvordan Andreas har det, om han har funnet en bra leirplass? Neeh, sikkert ikke like bra som min. Jeg prøver å stable veden riktig. Hvordan var det man gjorde disse bålgreiene igjen, mumler jeg. Jeg pleide aldri å snakke til meg selv før, men det skjer automatisk når jeg er så aleine som dette, uten et menneske i sikte.
Jeg begynner å miste følelsen i beina. Faen, det var dumt å bli med på denne turen. Jeg er så lei av å være kald.
«Nå må jeg skynde meg å få fyrt det bålet, ellers fryser jeg i hjel», sier jeg høyt til meg selv. Men hvordan? Alle skal liksom ha prøvd å fyre bål, men jeg har lurt meg unna hver gang. Hvorfor skal jeg gidde å fyre bål når andre greier det fortere og bedre enn meg? Hvorfor bruke energien på det? Jeg bruker ofte mer energi på å lure meg unna enn om jeg hadde gjort jobben, men jeg blir alltid fornøyd når jeg har «vunnet» og sluppet å gjøre noe. Men nå, nå angrer jeg litt, jeg aner ikke hvordan jeg fyrer dette bålet. Det kan ikke være så vanskelig, jeg husket jo papir, da brenner det sikkert kjempelett.
Tåken blir tjukkere, jeg kan ikke se lenger enn til furuen der borte, maks 10 meter. Jeg tar av meg vottene.
«Okey, oppdrag bål!» sier jeg høyt. Jeg legger avispapir på bakken, så noen vedkubber plassert tilfeldig oppå. Nå får vi se, da. Jeg finner frem lighteren og tobakken. Jeg har begynt å røyke rullings, jeg fant ut at det var billigere. Jeg putter en røyk i munnen, jeg fyrer på ­røyken først, før jeg fører flammen bort på avispapiret, gjelder å prioritere. ­Papiret tar fyr!
«Dette var da lett», tenker jeg idet flammen løfter seg opp mellom trekubbene. Jeg lener meg godt tilbake mot sekken og tar på vottene igjen for å prøve å holde på den lille varmen jeg har igjen i kroppen.
Etter 20 sekunder forsvinner plutselig flammen. Ingen av kubbene har tatt fyr. Faen, det pleier jo å ta fyr når de andre gjør det sånn. Jeg kjenner jeg begynner å bli irritert. Jeg graver i sekken og finner frem mer papir, godt jeg tok med meg rikelig. Jeg stapper det litt under ­ved­kubbene og tenner på nok en gang. Jeg varmer hendene mine over ­flammen fra papiret, fingrene er iskalde, sikkert snart blå. Jeg prøver å huske tilbake til forrige gang vi var i skauen med Jarle, da forklarte han steg for steg hvordan man skulle fyre et bål. Men hva sa han? Jeg skulle fulgt med, jeg stod bare der med røyken i munnen og prøvde å komme med morsomme kommentarer. Flammen fra papiret forsvinner og blir til en liten glo.
Jeg husker at han la seg på magen og blåste på bålet, kanskje det ­hjelper. Jeg reiser meg og drar opp buksen, vil ikke ha mer snø i bokseren igjen. Nå må det gå! I hvert fall når jeg ofrer meg og legger den allerede kalde kroppen min på den iskalde snøen. Idet beina treffer snøen, gjør det fysisk vondt på låret. Det kjennes som om hundrevis av små ­kniver skjærer mot huden, jeg biter smerten i meg, ingen her jeg kan klage til. Jeg legger meg langflat. Jeg ligger der kald, sliten og begynner å bli bra forbanna for at det forbaskede drittbålet ikke vil ta fyr. Jeg tar et godt magadrag så brystkassen min løfter seg fra snøen. PHOOOO!, jeg ­blåser alt jeg kan. Til min store forbauselse, og enda kraftigere sinne, ser jeg avispapiret med glo blir blåst ut av bålet.
«FAEN!» roper jeg, det går et sekund, så hører jeg faen, faen, faen tilbake. Det er ekko. Håper ikke de andre hørte det, eller det driter jeg i! Jeg slenger meg mot sekken med armene i kryss over brystkassen. Jeg stirrer så hardt på det forpulte bålet at det ikke hadde overasket meg om bålet ble redd og plutselig tok fyr. Jeg gidder ikke mer! Den dritten her er ikke for meg, det er over! Kulden kryper oppover beina, men jeg bryr meg ikke, det er ikke noe jeg kan få gjort, jeg gir opp. Jeg kjenner sinne mot alle jeg har sett fyre bål opp gjennom tidene, det går mest ut over Jarle.
Det hele går plutselig over i fortvilelse. Jeg tar tak i den ene ved­kubben og hiver den så langt jeg kan. Jeg kjenner en tåre renne ned langs kinnet mitt. Jeg er så drittlei av at jeg alltid skal feile. ALLTID! Hele livet har jeg vært en skuffelse, for andre og mest av alt for meg selv. Jeg har aldri vært best i noe i hele mitt liv. Da jeg spilte fotball, var jeg god, men jeg likte ikke å trene og gikk kun på kampene, og da ble de andre bare bedre og bedre enn meg. Så ga jeg opp.
Skolen har vel vært den største skuffelsen. Selv der begynte jeg bra, det var til og med gøy. Men da jeg begynte å sluntre unna og heller ville henge i skolegården enn å sitte i timene, gikk dét til helvete også. Når det blir en vane å få 1ere og 2ere, da er man vel det skolesystemet kategoriserer som dum? «Du kan hvis du vil, Samuel», sa lærerne, men jeg ville jo ikke, jeg gidder ikke! Jeg lærer bare tull! Ikke en eneste gang har læreren spurt meg om hva JEG vil lære. «Samuel, hva er det som interesserer deg?» Aldri!
Kanskje jeg er dum?
Jeg er så sliten av det. Får lyst til å stikke hodet i sanden og bare la livet drive, bare håpe at det går over, bare satse på at andre tar styringen for meg. Kanskje det er derfor jeg drev mot hasjverden? Flukt fra alt presset?
Eller er jeg dum?
Nye tårer renner nedover. Ikke fordi olabuksen fryser fast til låret. Ikke fordi jeg hakker tenner. Ikke fordi jeg sitter i ødemarken og ikke får til et forbanna drittbål … Jeg griner av skuffelse, fordi jeg er mis­lykket og fortvilet. De forventer at jeg skal bli voksen og finne min vei. Hva faen er min vei! Jeg finner den ikke!
Det er kun bokseren mellom rumpen og snøen igjen, den er så kald at den vibrerer, men jeg bryr meg ikke, slik jeg lenge har sluttet å bry meg om livet mitt. De siste årene har jeg liksom bare vært en brikke i en prosess, en prosess hvor jeg får et tidsskjema som sier at innen så og så lang tid skal jeg ha fått så og så gode karakterer på skolen, og innen den tid skal jeg ha funnet ut hva jeg ønsker å jobbe med resten av livet. Det er så mye ansvar å ha på skuldrene sine 24 timer i døgnet, man blir sliten! Jeg har faktisk stukket hodet i sanden for lenge siden, helt siden mamma lurte på hvorfor jeg gjorde det dårlig på skolen, eller enda tidligere, helt siden jeg mistet lærelysten på slutten av barneskolen.
Hvorfor har jeg aldri spurt meg «hva er det som egentlig passer for meg?». Jeg har jo aldri presset meg selv til å finne et svar. Jeg har aldri tenkt at dette liker jeg å gjøre, kanskje jeg kan bruke det til noe? Og har jeg sett inn i meg selv, har det bare vært tomt. Tomt og mørkt. Hele ­tiden har jeg stukket hodet i sanden og håpet, nei ikke håpet, ­forventet at det ordner seg, og at noen ordner det for meg. Og her sitter jeg nå, kald og våt i ræven fordi jeg ikke har tatt med meg et forbanna ­sitteunderlag. Stivfrosne lår fordi jeg har vært så dum å ta på meg en fuckings ­olabukse. Hvem er så dum at de ikke skjønner at det ikke går?!
«HALLO!?» sier jeg høyt, dumme, dumme meg. Her sitter jeg med et bål som ikke vil fyres, og for bare et par uker siden brukte en kar tiden sin på å lære meg det, men jeg gadd så klart ikke å følge med. Og hvorfor det? Fordi det ordner seg, det er alltid noen forbanna drittsekker som kan fyre drittbålet for meg!
Og hva gjør jeg alltid når ting ikke går min vei? Jeg gir opp. Og ­kommer med en eller annen dum unnskyldning om at dette ikke ­passer for meg. Til og med her gjør jeg det. Jeg hører alle ­mammas «livssitater» fly gjennom hodet, men ett biter seg fast, jeg kan høre den irriterende stemmen hennes si det, eller stemmen hennes er jo for så vidt ikke så irriterende, det er bare jeg som har følt meg ­angrepet av den hele tiden, og sikkert for å unnskylde meg skyver jeg ­problemet over på henne, vekk fra meg. Jeg hører henne si «du er din egen ­lykkesmed». Jeg har aldri tatt ordtakene hennes seriøst, de har bare vært ­frastøtende poesi. Men nå, akkurat nå, her jeg sitter ute i 15 ­minusgrader og ­forbanner meg selv for alt jeg har gitt opp gjennom livet, så treffer ordtaket. For fire minutter siden erkjente jeg at bålet ikke kan fyres. Men det er bare tull. Jeg er ikke en jævla struts.
Hvis noe skal skje, må jeg faen meg ta hånd om det selv. Det jævla ­bålet brenner ikke av at jeg sutrer og kommer med ­dårlige ­unnskyldninger. Et eller annet skjer i kroppen, jeg greier ikke å ­beskrive det, mens jeg stirrer på det utente bålet, føles det som om noe inni meg står i full fyr. Jeg føler meg fri. Hvis det bålet skal brenne nå, så må jeg, JEG, sette flammen i det!
Jeg setter hendene hardt i den iskalde snøen, men bryr meg ikke om at den er kald. Ingen ukomfortable følelser på fingertuppene skal stoppe meg. Jeg dytter meg opp og kjenner olabuksen min rives fra huden min. Intens smerte. Har ikke tid til å kjenne på den nå. Jeg tramper, steg for steg, mot kubben jeg hev i stad.
«Nå skal den kubben brenne!» beordrer jeg.
Jeg vasser marsjerende tilbake mot bålet. Alt skjer så fort, det er nesten som om jeg ikke har kontrollen. Den kalde snøen mot kroppen gir meg ekstra energi, ekstra bensin på bålet inni meg.
Jeg hopper ned på kne, trekker opp mer papir, ikke for siste gang, jeg skal trekke opp papir fra den sekken 100 ganger til om det trengs. Om jeg så må løpe ned på butikken ved havnen for å få fatt i mer papir, så skal jeg fyre et bål i dag, samme faen hva!
Jeg gjør som i stad, papir, vedkubber, lighter. Bålet tar fyr. Jeg leg­ger meg langflat, denne gangen så fort at det kommer snø inn i genser­åpningen og treffer bar kasse. Snøen kjennes ut som syre mot huden, men jeg velger å ikke kjenne. Jeg begynner å blåse. Det brenner. Det fort­setter å brenne i kanskje to minutter før det slokner. Jeg trekker opp mer avispapir og fyrer på. Denne gangen kan jeg se at en vedkubbe også tar litt fyr, jeg blåser på gløden, og brått tar hele bålet fyr. Det brenner! Det brenner skikkelig! En rar følelse svirrer rundt i kroppen i flere hundre kilometers fart, det er følelsen av mestring, jeg greide det! Jeg satt fyr på det forbaskede bålet! Jeg er min egen lykkesmed!
Og nå ligger jeg her, med snø under genseren og et brennende bål. Og det eneste jeg kan, er å smile. Det føles som om jeg kan mestre alt akkurat nå. Som å ha tatt en sprøyte med adrenalin, slik jeg tror man har det etter et fallskjermhopp. Jeg kan erobre alt! Eller, nei, jeg har erobret alt! Drittbålet brenner!

(Massie, 2014, s. 55–61)

Kilde

Massie, S. (2014). Hold fast! (1.utgave). Oslo: Spartacus Forlag.

Begrenset brukSkrevet av Samuel Massie. Rettighetshaver: Spartacus Forlag
Sist faglig oppdatert 02.03.2020

Læringsressurser

Narrativ sakprosa