"Døde" ting blir levende
Når vi tillegger gjenstander, dyr eller naturfenomener menneskelige egenskaper, kaller vi det besjeling. Besjeling er svært vanlig både i hverdagsspråket og i litteraturen. Noen eksempler kan være:
- Sola smiler fra en skyfri himmel.
- Orkanen Ike herja over Cuba.
- Dette huset skriker etter et strøk med maling.
Besjeling vekker følelser
Vi menneskeliggjør ikke-menneskelige ting av flere grunner. For det første tar vi utgangspunkt i noe vi kjenner veldig godt, nemlig oss selv, for å beskrive noe ikke-menneskelig, som naturfenomener, dyr og gjenstander.
For det andre bryr vi oss rett og slett mer om noe(n) som vi oppfatter som "en del av familien". Et typisk eksempel på dette er vårt forhold til kjæledyr. Vi gir dyra navn, de betyr noe for oss, og vi knytter oss til dem. Vi kan faktisk også knytte oss til ting og bli glade i dem på liknende vis. Dette utnytter ikke minst reklamen:
- Bilen din lengter etter nye, piggfrie dekk!
- Aquasource − når huden din er tørst.
- Whiskas - hvis katten selv får velge!
Et eksempel fra skjønnlitteraturen
Også diktere kan bruke besjeling for å vekke og styre lesernes følelser. Diktet "Landskap med gravemaskiner" av Rolf Jacobsen er et godt eksempel i så måte:
De spiser av skogene mine.
Seks gravemaskiner kom og spiste av skogene mine.
Gud hjelpe meg for en skapning på dem. Hoder
uten øyne og øynene i baken.
De svinger med kjeftene på lange skaft
og har løvetann i munnvikene.
(...)
(Jacobsen, 1954)
Her blir naturen eller landskapet menneskeliggjort. Naturen er den som taler i diktet – den er diktets "jeg". Dette er et virkningsfullt grep fra forfatterens side. Vi forstår uten problemer hvor ille det ville vært å bli ødelagt og å bli spist levende. Dermed blir det lett for oss å føle med naturen og ta dens parti mot gravemaskinene og mot menneskene bak dem.
Gravemaskinene får også noen ytre menneskeliknende trekk, som hoder, øyne, baker og kjefter, men ingenting er plassert der det skal være: Hodene er uten øyne, øynene er plassert på feil sted, og kjeftene deres sitter på lange skaft. De har et skremmende utseende og er hensynsløse i sin framferd, og leseren opplever dem som sjelløse – som maskiner.
Kilder
Jacobsen, R. (1954). "Landskap med gravemaskiner" fra Hemmelig liv. Oslo: Gyldendal.