Hvorfor kontekstualisere tekster?

I alle tekster fins det "hull" – det er rett og slett ikke alt som blir sagt helt uttrykkelig. Slike "hull" kan være informasjon som forfatteren forutsetter at leseren kjenner til. Leser vi for eksempel et dikt om forelskelse, kan forfatteren gå ut fra at det er visse ting vi vet om denne tilstanden, mest sannsynlig også av egen erfaring. Men en forfatter kan også bevisst bruke "hull" i teksten for å gjøre leseren nysgjerrig og for å skape rom for ulike tolkninger. Da sier vi gjerne at vi må "lese mellom linjene" for å tolke teksten.

Uansett bruker vi alltid det vi kan og vet fra før når vi prøver å forstå en tekst, og dess større forkunnskaper vi har, dess flere lag med mening oppdager vi gjerne i teksten. Derfor tolker vi ofte en tekst på en annen måte når vi vet mer om forfatteren og om sammenhengen teksten har blitt skrevet i. Vi skal nå kort se på tre ulike lesninger av sangteksten “Rop til meg!” av Ella Marie Hætta Isaksen som viser nettopp dette.

Lag 1

Teksten handler om et lyrisk jeg som lengter etter å komme hjem, men som ikke klarer det uten hjelp. Teksten sier ikke noe konkret om hva "hjem" er for jeg-et. Derfor åpner den for ulike tolkninger: Handler den om et kjæresteforhold? Eller om helt vanlig hjemlengsel? Eller kanskje om en religiøs lengsel?

Lag 2

Teksten blei skrevet da forfatteren var 16 år og hadde flytta hjemmefra for å gå på videregående skole. Vi kan derfor tenke oss at den handler om å bli voksen og om å løsrive seg fra foreldrene og hjemmet. Det lyriske jeg-et er en ung person som for første gang er ute i verden på egen hand. Når en er ung og skal forlate det en kjenner som kjent og trygt, er det vanlig å være usikker og føle seg helt fortapt: “Jeg er på villspor”, “jeg vil hjem”. Jeg-et i diktet virker faktisk veldig fortvila og føler seg glemt.

Lag 3

Teksten tematiserer hvordan det kan være vanskelig å holde på språk og identitet når en tilhører en språklig og kulturell minoritet, og hvordan det oppleves å "miste" den personen en har vært til nå. Den samiske kulturen er en minoritetskultur i Norge, og selv om det fins en økende forståelse og respekt for samisk kultur i landet, opplever mange samer at det er vanskelig å holde på sin samiske identitet i møte med majoritetskulturen i Norge.

I sangen "Rop til meg" beskriver Ella Marie Hætta Isaksen nettopp denne frykten for å miste identiteten sin. Hun har måttet flytte fra barndomshjemmet sitt i Tana som 16-åring og føler seg ikke hjemme på stedet hun kommer til, hun er "på villspor". Hun føler hun har mista kontakten med morsmålet sitt, og dermed nøkkelen til sin egen kultur, sitt hjem. Dette har skjedd uten at hun egentlig ville det, for hun er "bortført", men hun ser at hun også har et ansvar, for hun avslutter sangen sin med setninga: “Unnskyld for at jeg lot deg gå.”

Innen litteraturvitenskapen snakkes det ofte om ulike lesemåter i arbeidet med tekster, og i arbeidet med "Čurves munnje/Rop til meg" har vi faktisk brukt ulike lesemåter på en og samme tekst.

Tekstorientert lesemåte

I starten arbeida vi med lag 1 i sangteksten. Vi forholdt vi oss kun til orda i sangen, uten hensyn til hvem som er forfatteren og hvilken kulturell og historisk sammenhengen teksten står i. Da har vi brukt en tekstorientert lesemåte: Det er bare teksten i seg selv som er interessant, alt annet lar vi ligge.

Forfatterorientert lesemåte

Å lese teksten ut fra forfatterens biografi, holdninger og verdier kan vi kalle en forfatterorientert lesemåte. En slik lesemåte brukte vi da vi pirka borti lag 2 i teksten og satte den i sammenheng med opplysninger om at den blei skrevet da forfatteren flytta hjemmefra som 16-åring.

Kontekstorientert lesemåte

Da vi avdekka lag 3 i teksten, brukte vi en mer kontekstorientert lesemåte. Vi så på teksten i et minoritets-majoritets-perspektiv og oppdaga hvordan den fikk en annen betydning fordi den er skrevet av en samisktalende ungdom. Nå blei teksten til et eksempel på hvor vanskelig livet i det norske majoritetssamfunnet kan være for en person med samisk bakgrunn.

Vi kan også lese sangteksten som en kritikk av hvordan samisktalende har blitt behandla av det norske majoritetssamfunnet tidligere: Når det lyriske jeg-et hevder at det er bortført, at veien hjem er umulig å finne, og når det til og med stiller spørsmålet: “Er jeg forsvunnet?”, da kan teksten også oppfattes som en kritikk av den tidligere fornorskingspolitikken som gjorde det svært vanskelig for samisktalende å snakke sitt eget språk og å bevare kulturen sin. Opplevelsen til det lyriske jeg-et er da representativ for noe mange andre samer har opplevd, og fremdeles opplever.

En rikere tekstopplevelse

Ingen av de tre tolkningene vi har sett på er for så vidt mer riktige enn de andre. De er alle gyldige tolkninger så lenge vi klarer å begrunne dem på en etterrettelig måte, det vil si med teksten som bakteppe.

Like fullt viser de tre tolkningene oss hvordan kunnskap om konteksten kan gi en bedre forståelse og en rikere opplevelse av teksten. Vi kan godt lese diktet bare som en tekst om en person på villspor som ber om hjelp til å komme seg hjem. Men teksten blir utvilsomt mer interessant når vi har kunnskap som hjelper oss å se mer konkret for oss hva det lyriske jeg-et vil hjem til, og hva som eventuelt kan true tilhørigheten og nærheten til dette hjemmet.