Hopp til innhold

Litterære tekster

Farvel til det gamle

Skriv ei novelle der du utforsker ei side ved det å være ung. Her ser du hvordan en elev i Vg2 har løst oppgava.

LK20

Jeg klemte mamma farvel før jeg snudde meg mot sikkerhetskontrollen. Det vrimlet av mennesker, akkurat som i en maurtue. Lyden av trillende kofferter, sko som traff gulvet og stemmene til tusen andre mennesker var overveldende. Det var bare meg nå. Jeg så opp på skjermen som instruerte alle om hvordan de skulle gå gjennom sikkerhetskontrollen. Jeg fulgte trinnene på skjermen, drakk opp vannet i vannflaska, puttet den lille håndkremen i en gjennomsiktig pose for ting med flytende innhold, tok av meg jakka, tok ut kameraet fra sekken og la det ved siden av, før jeg lot tingene mine rulle videre. Jeg seg videre sammen med resten av køen. Menneskene rundt meg fløt forbi. Så var det min tur til å gå gjennom. Jeg trakk pusten dypt inn, før jeg gikk gjennom kroppsskanneren. Lyden av pipet bak meg, og den uniformerte mannen som vinket meg inn til siden, fikk det til å stikke i magen.

- Bare en tilfeldig rutinesjekk, sa han kaldt. Han virket så stor der han stod ved siden av meg. Selv om han sa det var en tilfeldig kontroll, følte jeg meg skyldig, akkurat som om det var noe jeg hadde gjort galt.

- Ok, det var alt. Da kan du hente tingene dine og gå videre. God reise, sa han, med litt mer varme i stemmen denne gangen.

-Takk, mumlet jeg, nå usikker på hvor tingene mine egentlig hadde blitt av.

Jeg hadde sett dem forsvinne på samlebåndet, like før jeg gikk gjennom kontrollen selv. Redselen skyllet gjennom kroppen. Skulle jeg virkelig mislykkes nå? Jeg hadde knapt klart meg en time på egenhånd. Hjertet hamret og tankene i hodet vrimlet, alt var som kaos gjennom øynene mine. Så lukket jeg dem, pustet dypt inn, før jeg åpnet dem igjen. Der, bak en liten rosa bag, lå jakka, kameraet og sekken min. Jeg pustet tungt ut og ristet på hodet. Jeg tenkte tilbake på hvor ivrig jeg hadde vært, når jeg pakket ned alle tingene jeg skulle ta med inn i det nye livet mitt alene. Bare meg.

Under de høye takene på flyplassen, følte jeg meg uendelig ensom, og mengden av større familier eller par hjalp ikke på humøret mitt. Jeg ristet på hodet og rasket sammen tingene mine. Inni meg lurte jeg på om jeg faktisk kunne gjennomføre dette, eller om jeg bare skulle snu. Å snu var ikke et valg. Jeg prøvde å riste tanken vekk, men tanken var der fortsatt som en halv tung vekt i sekken på ryggen min.

Duften av parfyme og håndkremer spredte seg i neseborene mine idet jeg gikk inn i Taxfreen. Jeg nappet en pose med gummibjørner, og en pakke med tyggis før jeg styrte mot kassa. Lukta var påtrengende og sterk. Jeg ble kvalm bare av å være der inne. Det var for mye akkurat nå. En kjent lukt kom allikevel tydeligere fram enn de andre. Jeg måtte virkelig konsentrere meg for å skjønne hvor jeg hadde den fra. Da kom det til meg; den gamle parfymen jeg hadde før. Da jeg pakket tingene mine ned i boksene som skulle sendes etter meg med flyttelasset, hadde jeg greid å skumpe borti toalettmappa, som hadde stått på det gamle skrivebordet mitt. Parfymen hadde falt ned og knust, og duften hadde spredd seg i hele rommet. Det duftet friskt av minner fra det gamle livet mitt i hele rommet, etterhvert som parfymen hadde rent utover og trukket inn i teppet som en flekk.

Det hadde vært slik jeg hadde luktet de siste årene. Den duften andre hadde møtt på når de møtte på meg. Nå var den vekk. Jeg trengte en ny duft, en ny parfyme, som jeg kunne ta med inn i det nye livet mitt. Dama bak kassa så oppgitt bort på meg da det var min tur til å betale, og jeg ikke hadde flyttet meg videre etter de tre andre foran meg. Jeg hadde stått der i min egen verden, og nærmest glemt hvor jeg var. Køen bak meg ble ikke mindre heller.

– Sorry, stotret jeg frem, og dro kortet. Jeg stappet pakken med tyggis og posen med gummibjørner ned i sekken, før jeg fortet meg vekk der fra. Vekk fra det gamle. Vekk fra den gamle meg.

Jeg senket farten og gikk bort til en tavle der gatene til de ulike destinasjonene stod. Nå var det bare å lete etter min egen gate. Der, London gate 23 B. Jeg kjente smilet bre seg over ansiktet. Der i rutetabellen, med store, røde bokstaver sto det. Om et par timer var jeg der. Om et par timer ville det gamle livet mitt ligge bak meg. En nervøs kribling gikk gjennom hele meg, idet jeg snudde meg og begynte å gå mot gaten. Der jeg gikk gjennom de store folkemengdene, forsvant litt og litt av vekten i sekken på ryggen min, og det virket ikke så overveldende lenger. Alle menneskene minnet meg om en stim med fisker, som skvatt vekk og gjorde rom for meg, og samlet seg sammen bak meg.

Stimen av mennesker stoppet foran meg og samlet seg mer og mer om til en kø. Over hodene til alle menneskene, kunne jeg skimte et skilt der det stod gate 23 B med store, sorte bokstaver. Jeg flyttet sekken over på magen. Innsiden av sekken min så kanskje ut som rent kaos for alle andre, men for meg var det et system. Ved siden av vannflasken og kameraet, lå de flokete øreproppene, og ved siden av dem igjen, lå pakken med tyggis og posen med gummibjørner jeg hadde kjøpt. Nå var det bare å finne passet. Jeg visste at passet var der, men tanken på at jeg kanskje kunne ha mistet det eller glemt det skremte meg. Jeg gravde meg frem i sekken, på leting etter den lille, burgunderrøde boken. Hjertet dunket. Skulle mitt nye liv stoppe her? Tenk om jeg måtte snu og gå tilbake nå. Jeg hadde kommet så lang, så langt alene, bare meg. Med ett streifet fingrene mine forbi passet. Jeg fisket det sakte og skjelvende ut av sekken. Jeg var neste i køen.

- Pass og ombordstigningskort takk, sa kvinnen skarpt. Jeg rakte henne de etterspurte dokumentene, litt nølende. Hun snappet dem ut av fingrene mine, og studerte passbildet av den litt yngre meg.

- God tur, sa hun med et påtvunget smil og rakte meg passet og ombordstigningskortet.

Jeg holdt pusten der jeg stod i køen. Snart. Snart var jeg ombord. Jeg stakk handa ned i sekken og grep posen med gummibjørner. Posen var glatt og vanskelig å få tak på. Plutselig revnet plasten på midten, og bjørnene falt utover gulvet. Jeg satte meg ned på huk og prøvde febrilsk å rydde opp det fargerike rotet jeg hadde laget. Der de lå i håndflaten min, så de ut som en stor lykkelig familie. Jeg tenkte på familien min hjemme. Jeg undret meg over hvordan det nye livet egentlig skulle bli. Et liv med bare meg. Alt kom til å bli nytt og uvant. Jeg reiste meg og samlet nervene på samme måte som jeg hadde samlet opp gummibjørnene.

Nå gikk føttene nærmest av seg selv, raskt og selvsikkert etter resten av mengden. Der, et par meter foran meg var inngangen til flyet. Det var allerede stappfullt. Jeg så ned på bordingpasset og noterte meg setenummeret mitt. 17 A var plassen ved vinduet og der jeg skulle sitte de neste par timene før det gamle livet mitt sluttet for godt. Jeg satte meg ned i det slitte flysetet og dyttet sekken min inn under setet foran meg. Et gammelt ektepar satte seg ned ved siden av meg. De hadde sikkert hatt flere nye starter på flere nye faser gjennom livet. Jeg festet setebeltet og så opp på de to flyvertinnene som instruerte om sikkerheten om bord. Stemmen over høytaleranlegget ble overdøvet av mine egne tanker der jeg satt og så ut av vinduet.

Før jeg innså hva som skjedde rundt meg ble flyet satt i bevegelse. Jeg kjente et sug i magen idet flyet lettet. Bakken forsvant under flyet og alt der nede ble mindre og mindre og lengre og lengre unna. Nervene og usikkerheten forsvant etter hvert som flyet bevegde seg lengre og lengre opp. Jeg kastet et siste blikk ned på livet jeg kjente så godt, før flyet fløy inn i skydekket. Alt gjennom vinduet var nå hvitt. Det hvite pakket flyet inn i en dyne av trygghet.

Og i det flyet brøt ut av skydekket og sola skinte gjennom vinduet, var jeg klar.

(Elevtekst)

Sist oppdatert 30.04.2020
Skrevet av Solvår Rødstøl Ekrol

Læringsressurser

Å skrive kreativt