Valgfrihet i norsk rettskriving

Skriver du "barna" eller "barnene" når du skriver bokmål? "Mora mi" eller "moren min"? "Sammenlikner" du eller "sammenligner" du? Og skriver du "utdannelse" eller "utdanning"?

Hva gjør du når du skriver nynorsk? Skriver du "ei" eller "ein" klasse? Går du for "fleire auge" eller "fleire augo"? Foretrekker du "sitje" eller "sitte"? Og velger du "å kome", "å komme", "å koma" eller "å komma"?

At du har så mange valg når du skriver, er uvanlig ellers i verden. Ifølge språkprofessor Helene Uri har antagelig ingen andre skriftspråk så stor valgfrihet i rettskrivinga som norsk (Uri, 2016). Både i bokmål og nynorsk finner vi en del ord som har flere sidestilte former. Det betyr at ordet kan skrives på flere måter, og at alle formene er like korrekte å bruke.

Siden slik valgfrihet ikke er like vanlig i andre land, er det naturlig å spørre seg hva som er spesielt med den norske situasjonen. Svaret ligger i historien.

En av de viktigste årsakene til at vi har så stor valgfrihet i norsk, oppstår på 1800-tallet; vi får to skriftspråk vi kan velge mellom. Litt om bakgrunnen:

I 1814 ble Norge uavhengig av Danmark, og vi fikk en egen norsk grunnlov. En sentral tanke i tida var at en nasjon også bør ha et eget språk. Situasjonen var at nordmenn som kunne skrive, skrev dansk, men snakka enten dialekt eller et fornorska dansk. Men hvordan skulle et norsk skriftspråk se ut? Ivar Aasen og Knud Knudsen foreslo to forskjellige måter å lage et norsk skriftspråk på.

Nytt skriftspråk

Aasen ville bygge et nytt norsk skriftspråk på de norske bygdedialektene. Det lå nærmest det opprinnelige norske språket, mente han. Han lanserte språket under navnet landsmål. I 1929 endra de navn til nynorsk.

Fornorsking av dansk

Knudsen ønska et norsk skriftspråk tufta på en gradvis fornorsking av dansk. Han ville ta utgangspunkt i den danna dagligtalen, talemålet til eliten i byene, og gjøre dette om til et skriftspråk. Knudsens prosjekt ble ikke gjennomført før etter hans død, men forslaga hans la grunnlag for norsk riksmål, senere bokmål.

Både Aasen og Knudsen hadde en tanke om at det var viktig at folk skulle kunne velge å skrive omtrent som de snakka. Dette prinsippet kaller vi ortofoni. Det ortofone prinsippet til tross – verken Aasen eller Knudsen var særlig interessert i valgfrihet i rettskrivinga. Da Aasen publiserte landsmålet, var det helt uten valgfrie former. Knudsens forslag til fornorsking av dansk var heller ikke basert på valgfrihet. Valgfriheten handla ennå mest om å kunne velge landsmål eller riksmål, eventuelt velge et norsk eller et dansk-norsk skriftspråk.

Språkdebatten gikk heftig for seg på 1800-tallet, med sterke krefter på begge sider. Resultatet ble at vi fikk to skriftspråk som var likestilte. Det er spesielt to vedtak på denne tida som kom til å bli viktige:

1. 1885 – jamstillingsvedtaket
   • Da Stortinget vedtok at landsmålet skulle sidestilles med “det almindelige Skrift- og Bogsprog”, slo de fast at landsmålet til Aasen og Knudsens “riksmaal”, skulle være likeverdige målformer. I dag heter skriftspråka nynorsk og bokmål, og de er fremdeles likestilte.

2. 1892 – vedtak om valgfrihet i skolen

   • Det ble bestemt at skolekretsene selv kunne velge om de ville bruke landsmål eller riksmål. I dag kan du fra 8. klasse velge hva som er hovedmålet ditt på skolen.

I kampen for å bli det foretrukne skriftspråket for nordmenn oppstod det etter hvert et moderniseringsbehov for landsmålet og et fornorskingsbehov for riksmålet. Det førte til endringer. Nå skal vi se at den motstanden som disse endringene møtte i deler av befolkninga, etter hvert tvang fram valgfrihet i rettskrivinga.

Nordahl Rolfsens lesebok

Valgfriheten i riksmål oppstod først mot slutten av 1800-tallet etter at Nordahl Rolfsens Læsebog for Folkeskolen (1892) kom ut. Rolfsens lesebok ble veldig populær, og den innførte mange av de endringene Knudsen hadde anbefalt tidligere. Eksempler på det er preteritumsformene trodde og kasted istedenfor troede og kastede, samt norske former med ustemte konsonanter som rope, leke og nøtt istedenfor de danske formene raabe, lege og nød.

Uklare regler

Disse formene var strengt tatt feil, selv om elevene møtte dem i leseboka si. Likevel begynte elevene å bruke formene når de skrev. For å unngå kaos gav departementet i 1893 skolene lov til å bruke disse nye skrivemåtene. Problemet var bare det at Rolfsen ikke brukte disse norvagiserte formene konsekvent. Det førte til at elevene begynte å bruke mange av de nye formene ved siden av de tradisjonelle formene. Dette ble forvirrende og tvang på mange måter myndighetene til å gjøre noe med situasjonen.

Forslag til rettskrivingsendringer

Dermed gav departementet ei gruppe språkkyndige i oppdrag å komme med anbefalinger for rettskrivingsendringer som skulle redusere valgfriheten og forvirringa. Det klarte de ikke. Da resultatet av de språkkyndiges arbeid ble offentliggjort i 1898, var reaksjonene skarpe. Nesten alle forslaga ble sett på som altfor radikale.

Og løsninga var ...

Forslaga ble gjennomgått på nytt, og løsninga på problemet kom i 1907 med den første virkelig store rettskrivingsreforma for riksmålet. Og hva var løsninga? Jo, det var å innføre valgfrihet.

To år etter løsrivinga fra unionen med Sverige var tida overmoden for fornorsking av riksmålet. Med valgfrihet håpa myndighetene å tilfredsstille den voksne generasjonen som alltid hadde skrevet dansk, og samtidig påvirke skolen og den oppvoksende generasjonen til å ta i bruk de fornorska formene.

Mellom 1901 og 1938 var det flere reformer i begge skriftspråka. Disse reformene førte til større valgfrihet. Det kom av at myndighetene ville modernisere landsmålet og fornorske riksmålet, men kanskje aller mest av at de ønska å slå sammen de to skriftspråka til et fellesnorsk språk.

Fornorsking og valgfrihet i bokmål

For riksmålet sin del (kalt bokmål fra 1929) bidro reformene til å fjerne skriftspråket fra dansk og føre det nærmere det norske talemålet – først det danna talemålet i byene, deretter også mer folkelige former. Det "folkelige" er både bygdedialektene og talemål som er forbundet med bestemte sosiale grupper som for eksempel arbeiderklassen.

Noen av fornorskingene i riksmålet (kalt bokmål fra 1929) var uproblematiske fordi de hadde støtte i det danna talespråket. Det gjaldt for eksempel disse endringene fra 1917: lenge for længe, sjokolade for chokolade, rik og dråpe for rig og draabe. Det gjaldt også disse endringene fra 1938: høy for høi, kunne for kunde og meg for mig.

Fornorskinger som ikke stemte med det danna talemålet, skapte derimot sterk motstand. Derfor ble mange av dem først innført som valgfrie former og senere forsøkt gjort obligatoriske. Det gjaldt for eksempel a-ending i bestemt form entall av hunkjønnssubstantiv (økta), i bestemt form flertall av intetkjønnssubstantiv (slotta), og i preteritum av svake verb (kasta). I tillegg gjaldt det skrivemåte med diftong (bein, lauv).

Folkeliggjøring og valgfrihet i bokmål

Mange av de nye rettskrivingsformene som brøt med danna dagligtale, ble også forbundet med arbeiderklassen eller grupper med generelt lav status i samfunnet. Det folkelige språket ble gjerne kalt "pøbelaktig" og "rampespråk". De fleste formene ble innført som valgfrie former i 1917, men etter hvert som arbeiderklassen ble sterkere utover på 1900-tallet, ble mange slike folkelige former gjort obligatoriske med rettskrivingsreforma i 1938. Det var den mest radikale bokmålsreformen vi har hatt, og den skapte veldig sterke reaksjoner.

Modernisering og valgfrihet i nynorsk

Når det det gjaldt landsmålet (kalt nynorsk fra 1929), åpna rettskrivingsreformene etter hvert for former fra flere dialekter, til og med østlandske former. De hadde nemlig ikke fått plass i det opprinnelige landsmålet til Aasen, hvor vestlandsdialektene stod sterkt. Former som i liten eller ingen grad ble brukt i talemålet, ble utover på 1900-tallet erstatta med levende talemålsformer. Landsmålet ble altså modernisert.

Det var stort sett uproblematisk å fjerne rettskrivingsformer som bare fantes i norrønt eller i noen få dialekter. Men motstanden mot former som var forbundet med mer bynære områder på Østlandet, var stor blant konservative nynorsktilhengere. Det førte til valgfrihet også for nynorskens del.

Men er det egentlig så fornuftig med to skriftspråk i ett land? I hvert fall når de er såpass like? Nei, mente mange, og det var dette som ble utgangspunktet for samnorskpolitikken: Samnorsk var et tenkt, framtidig fellesnorsk som skulle oppstå ved sammensmelting av nynorsk og bokmål. Da skulle vi tro at valgfriheten minska, men hva skjedde?

1917: Grunnlaget for samnorsk blir lagt

Samnorsktanken var ironisk nok det som skulle få størst innvirkning på valgfriheten i norsk. I 1917 ble landsmål og riksmål reformert samtidig. Formålet var å nærme seg et "folkemål" og få inn former som de fleste brukte. Både landsmålet og riksmålet måtte gi slipp på de mest konservative formene, slik at de skulle nærme seg hverandre.

Mange ord fikk valgfrie skrivemåter som var like både på riksmål og landsmål.

Folk flest reagerte ikke noe særlig på denne reformen. Årsaken var at endringene var valgfrie. Dermed kunne de velge selv om de ville skrive "tru" eller "tro".

Den problematiske valgfriheten

Mange mente likevel at denne valgfriheten var en ulempe for elevene. Myndighetene utnevnte derfor en ny komité som skulle foreslå nye endringer i rettskrivinga. Hovedmålet med komiteens arbeid var

1. å føre de to skriftspråka enda nærmere hverandre
2. å redusere valgfriheten

1938: "Samnorskreformen"

De lyktes med det første punktet. I 1938 resulterte komiteens arbeid i en reform som nesten gjennomførte samnorsktanken. Enda flere tilnærmingsformer ble tillatt, og folkelige former med diftonger og a-endinger ble obligatorisk i mange ord.

De lyktes derimot ikke med å redusere valgfriheten. 1938-reformen innførte i stedet begrepene hovedformer og klammeformer. Klammeformene var tillatt for elever, mens lærebøkene og det offentlige måtte bruke hovedformene. På toppen av det hele kunne det være flere sidestilte hovedformer.

Litt forenkla kan vi si at de folkelige formene vant. Formene som bygde på "den dannede dagligtale" tapte. Både i bokmål og nynorsk fikk vi for eksempel a-endinger på hunkjønnsord (ei sol - sola) som hovedformer. Det vil si at alle lærebøker måtte bruke disse formene.

Selv om elevene kunne velge konservative former som sol – solen, møtte imidlertid reformen i 1938 sterk motstand, særlig blant riksmålsforkjemperne. Under den tyske okkupasjonen (1940–1945) lå språkdebatten på is av naturlige grunner. Nasjonal Samling gjennomførte i 1941 den såkalte "nazi-reformen", som hadde som mål å smelte nynorsk og bokmål sammen. Reformen ble motarbeida og sabotert, og kanskje bidro den til at motstanden mot samnorskreformen fra 1938 igjen våkna til liv etter krigen. I hvert fall hadde krigen vist det norske folket at det var helt andre ting enn språket som definerte det norske. Dermed ble ikke et felles norsk skriftspråk like viktig for folk, og lufta gikk litt ut av samnorskballongen.

"Foreldreaksjonen mot samnorsk" jobba mot det de kalte tvangsinnføring av samnorsk. De fikk stor tilslutning, ikke minst blant toneangivende forfattere i tida. Noen gikk drastisk til verks for å vise sin motstand mot samnorskreformen. Det var demonstrasjonstog, underskriftskampanjer, retting av lærebøker med rød penn – og bokbål.

Når arbeidet med å få ett felles skriftspråk stansa, er det særlig fordi sterke krefter mente at formene som ble foreslått, var for "vulgære" og lå for langt unna slik folk i byene snakka. Etter annen verdenskrig ble derfor målsettinga om ett felles skriftspråk tona ned.

Istedenfor ett felles skriftspråk satt vi altså på 60-tallet igjen med mange valgfrie former i begge språk. I løpet av 60-tallet ble samnorskpolitikken tona ned, og det ble fredeligere forhold.

Siden den gang har både bokmål og nynorsk gjennomgått noen større og mindre rettskrivingsendringer. Noen av dem har gitt større valgfrihet for å ivareta det språklige mangfoldet i norsk. Andre endringer har innskrenka valgfriheten for blant annet å ta hensyn til utviklinga i den faktiske språkbruken. I Språkrådets vedtekter fra 2017 står det:

Språkrådet skal [...] fremja toleranse og gjensidig respekt i forholdet mellom alle som brukar norsk språk i den eine eller andre varianten, og verna om dei rettane som kvar enkelt borgar har, når det gjeld bruken av språket.

Språkrådet, 2017

I dag er samnorsktanken helt død. Begge skriftspråka blir normert uten tanke for at de skal nærme seg hverandre.

Hadde norsk overlevd? Helt sikkert. Hadde vi klart å skaffe oss et eget skriftspråk? Sannsynligvis, men spørsmålet er om det ville ha gått på bekostning av slike ting som demokratiet, toleransen for mangfoldet, ideen om sosial utjevning eller respekten for enkeltmenneskets rettigheter.

Du har sett at valgfrie former ble brukt for å fornorske og modernisere, men også for å føre de to skriftspråka nærmere hverandre. Mye skjedde på 1900-tallet, men på mange måter er valgfriheten i norsk et resultat av en prosess som starta allerede tidlig på 1800-tallet da vi som ung nasjon mangla et eget skriftspråk.

I dag er det nokså stor språkpolitisk enighet om å beholde valgfriheten. Hovedargumentet er at valgfriheten gjør skriftspråket mer demokratisk, fordi det gir oss mulighet til å velge et skriftspråk som ligger så nært som mulig vårt eget talespråk. På den måten blir skriftspråket vårt allemannseie, ikke forbeholdt ei bestemt gruppe i samfunnet. Jo flere som identifiserer seg med språket, jo flere bruker det, og jo større sjanse er det for at språket vil leve lenge.

Men alle er ikke like begeistra for valgfriheten. Noen lar seg provosere av at det er lov å bruke former som tydelig viser sosial eller geografisk identitet. Andre irriterer seg over former som likner den andre målforma. Det er også de som syns den store valgfriheten skaper forvirring og usikkerhet.

Kilder:

Språkrådet (2017). Vedtekter for Språkrådet. https://www.sprakradet.no/Vi-og-vart/Om-oss/Vedtekter-for-Sprakradet/

Torp, Arne og Lars S. Vikør. (1993). Hovuddrag i norsk språkhistorie. Ad Notam Gyldendal. Oslo.

Uri, Helene (2016). Helene Uri: Norsk er på Europatoppen i valgfrihet. Aftenposten.no. https://www.aftenposten.no/kultur/i/PyVb/helene-uri-norsk-er-paa-europa-toppen-i-valgfrihet