Fra trykkekunst til tastetrykk: språk og teknologi

Skal vi si noe om språk og teknologi, må vi vite hva teknologi er. Teknologi er faktisk ikke så enkelt å definere. Forklart på enklest mulig måte er teknologi de hjelpemidlene vi bruker for å lage ting, gjøre ting, arbeide lettere og samarbeide bedre.

Det kan være metoder, prosesser eller verktøy, og det er alt fra fjærpennen, hjulet, kunsten å forme metaller og å framstille ild, til boktrykkerkunsten, dampmaskinen, bilen eller det å klone liv.

Når vi utvikler eller skaper nye slike hjelpemidler, kaller vi det teknologisk utvikling.

Den teknologiske utviklinga endrer

• de fysiske omgivelsene våre, det vil si hva som fins og hvordan verden ser ut

• kontaktmønsteret mellom oss, det vil si hvordan vi kommuniserer og forflytter oss

Uten teknologien hadde vi aldri fått orda "brille", "kulepenn", "bilhjul", "stål", "bokstav" eller "dampmaskin". Uten teknologien hadde vi ikke hatt de tingene som vi mennesker har laga: bygninger, bruer, båter, fly, telefoner, veier osv.

Med ny teknologi kan vi bosette oss på nye steder, forflytte oss lenger og raskere, nå de mest bortgjemte steder – og snakke med folk over hele verden fra vår egen stue.

Noen historiske teknologiske nyvinninger har hatt større innvirkning på språket og språksituasjonen enn andre. Vi skal se nærmere på noen av dem.

Her i Norden på 800- og 900-tallet brukte de runealfabetet, som de gjerne rissa inn i hardt materiale. Men da kristendommen ble innført rundt år 1000, ble det vanligere å skrive latinske bokstaver med fjærpenn på pergament (dyreskinn). Da hadde fjærpennen allerede vært det mest brukte skriveredskapet i Vesten i 500 år.

Hva har det med språket å gjøre?

Den nye skriveteknologien gjorde det mulig å skrive mer forseggjorte bokstaver. Nå kunne de også skrive både oftere og mer. Ikke bare diktning og religiøse tekster, men også avtaler, kontrakter og omfattende lover.

Selv om lesing og skriving fremdeles var for de få, var dette startskuddet i utviklinga mot et mer skriftspråklig samfunn.

Antakelig påvirka dette også talemålet i skriftkyndige miljøer. De snakka et mer skriftnært språk – et slags overklassespråk.

Boktrykkerkunsten ble oppfunnet på 1450-tallet og var det neste store skrittet mot et mer skriftspråklig samfunn. Det er vanlig å anse oppfinnelsen som grunnlaget for utviklinga av informasjonssamfunnet.

Hva har det med språket å gjøre?

Før boktrykkerkunsten ble oppfunnet, fantes det bare få eksemplarer av hver tekst. Kopier måtte skrives for hånd, det tok tid og gjorde bøker veldig kostbare. Bare noen få hadde tilgang til disse.

Den nye teknologien gjorde det mulig å masseprodusere tekster og på den måten nå ut til flere mennesker over større avstander. Informasjon og kunst fra omverdenen ble lettere tilgjengelig, kontakten med andre språk økte, og folk ble mer avhengige av skriftspråket i dagliglivet. Det økte behovet for å lære å lese og skrive, men også for fastere skriveregler. De tidligste svenske og danske grammatikkbøkene ble for eksempel utgitt på 1600-tallet.

Farvel til et norsk skriftspråk – i hvert fall på en stund

Fram til omtrent 1600 skrev nordmenn et gammeldags dansk blanda med norske trekk. Også ulike former for norsk ble brukt i skrift. Boktrykkerkunsten ble på mange måter dødsstøtet for norsk skriftspråk. Fordi boktrykkerkunsten krevde fastere skrivenormer, og siden de danske trykkeriene nå styrte rettskrivinga, fikk Norge og Danmark samme skriveregler. I tråd med den lutherske reformasjonen skulle blant annet Bibelen oversettes til nasjonalspråka. Ellers i Europa betydde det at nasjonalspråka ble styrka, men i Norge var det dansk, ikke norsk, som ble styrka. Det skulle ta ca. 250 år før vi igjen fikk et norsk skriftspråk.

Den industrielle revolusjonen, som starta på 1700-tallet i Europa, kom til Norge midt på 1800-tallet. Det var overgangen fra et jordbrukssamfunn til et industrisamfunn, fra muskelkraft til maskinkraft. Den moderne teknologien skapte grunnlag for stadig nyere og mer avansert teknologi, og snart kom bil, elektrisk lys, telefon, fly, film og radio. Kontakten med omverdenen økte, og urbaniseringa skjøt fart. I byene vokste arbeiderklassen, og forskjellene mellom rik og fattig økte.

Hva har det med språket å gjøre?

Da samfunnet ble mer teknisk og vitenskapsorientert, ble utdanning og skriftspråk viktigere enn noen gang tidligere. Det førte til at skolesystemet ble utbygd, med skoleplikt for barn, lærerutdanning og universitet.

Men hvilket språk skulle norske barn møte i skolen? Den store avstanden mellom norsk tale og dansk skrift gjorde det vanskeligere å lære å lese og skrive. Arbeidet med å skape et eget norsk skriftspråk ble starta på 1800-tallet, og en av begrunnelsene for arbeidet var nettopp pedagogisk; norske barn burde lære norsk språk i skolen.

Den økte kontakten med omverdenen ga oss også flere språklige impulser utenfra. Dessuten bidro urbaniseringa til at byene endra seg radikalt. I hovedstaden Kristiania økte folketallet fra 8931 innbyggere i 1801 til ca. 250 000 i 1900. Mange dialekter møttes i byene, og det utvikla seg egne bymål og arbeiderspråk, som både skilte seg fra dialektene omkring og fra språket i de øvre sosiale lag.

Ikke minst ga alle de teknologiske nyvinningene og oppfinnelsene oss nye ord. Mange av dem eksisterer fremdeles i dagligspråket.

Medieutviklinga de siste drøye hundre åra har satt fart på globaliseringsprosessen. Allerede i siste halvdel av 1800-tallet førte moderne trykketeknikk og bedre og billigere papir til en eksplosjon av aviser og magasiner. I løpet av første halvdel av 1900-tallet kom også de såkalte etermediene – radio og fjernsyn. Radioen gjorde det mulig å kommunisere muntlig til mange på en gang – også over store avstander. Det samme gjaldt film og fjernsyn, men kombinasjonen av lyd og levende bilder hadde så stor påvirkningskraft at TV-en raskt ble det viktigste massemediet i samfunnet.

Hva har det med språket å gjøre?

Med radio, film og TV fikk talespråket ny betydning; nå kunne vi kommunisere muntlig til mange på en gang – også over store avstander. Det norske, og senere det engelske talespråket, ble det dermed vanlig å høre hjemme i stua.

Det utvikla seg etter hvert et slags norsk "normaltalespråk" i radio og fjernsyn. Det vil si et slags opplesingsspråk som verken var for konservativt eller for radikalt, og som ikke inneholdt dialekttrekk. Dette endra seg fra 1970-tallet da språket i mediene ble mer avslappa, og dialektene fikk større plass. Det skjedde i takt med andre samfunnsendringer, som for eksempel en voksende ungdomskultur, mindre klasseskiller og sterkere arbeiderklasse.

Fra 1980-tallet har overgangen til digital teknologi ikke bare revolusjonert massemedia, den har påvirka alle sider av samfunnet. Det er særlig data-, internett- og mobilteknologien som former liva våre. Datamaskiner og smarttelefoner er allemannseie. Vi "streamer" hva vi vil når vi vil, "chatter" med folk fra hele verden mens vi snakker den skriftlige tyskleksa rett inn i datamaskinen på norsk. Hva skjer med språket?

Moderne massemedier

Radio og TV lever ennå, men nå ser, hører og leser vi mer og mer gjennom internett. Og der radio- og fjernsynsspråket tidligere var formelt og høytidelig, har nå "alt" blitt lov.

Dagens digitale teknologi er internasjonal og kommunikasjonen i mediene foregår i økende grad på engelsk. Norske barn kommer i kontakt med engelsk på nettbrett og TV omtrent samtidig som de lærer språk. Det fører til økt import av ord og uttrykk fra engelsk, men også til domenetap. Domenetap er når et språk fortrenger et annet innafor et samfunnsområde – for eksempel fra deler av arbeidslivet, media eller utdanning.

Underholdningsmediene og populærkulturen preger digitale plattformer i stor grad. Internett- og mobilteknologien har også gjort det mulig for nært sagt hvem som helst å publisere og bli sett og hørt verden over. Dette bidrar til å skape og spre språklige trender langt utover landegrensene.

Mediene har alltid hatt mye makt. De har lenge vært en viktig kilde til idealer og rollemodeller. De har bestemt hvem som er synlig og ikke, og hvilke temaer vi skal bry oss om. Dermed har de også bestemt språket vi leser og hører. Hvilke ord, hva slags uttale, hvilke språk, hva slags dialekt og språkstil?

Språkteknologi

Språkteknologi er teknologi som baserer seg på språkdata i en eller annen form, for eksempel ordsamlinger eller store tekstmengder. Det blir stadig mer slik teknologi, og den blir mer og mer avansert. Eksempler er tekstbehandlingsprogrammer, internettsøkemotorer, stavekontroll, oversettingsteknologi, smarthøyttalere, talesyntese – lista er lang.

Setter teknologien det språklige mangfoldet i fare?

Massemediene og de sosiale mediene har etter hvert blitt plattformer for språklig mangfold. De er kanaler som kan spre kunnskap og gi bevissthet om dialekter, språktrekk, ord og andre språk.

På den annen side dominerer engelsk. Ny teknologi har et internasjonalt marked og gjerne engelske navn. Språkteknologi blir utvikla for det engelske språket, og hvis noe utvikles nasjonalt, blir gjerne majoritetsspråket prioritert. I Norge betyr det norsk framfor minoritets- og urspråka, og bokmål framfor nynorsk.

Alle samfunnsendringer påvirker språket vårt, enten ved at det oppstår nye ord, eller mer direkte hvordan vi kommuniserer. I denne artikkelen har du sett hvordan oppfinninger og redskaper har ført til store endringer. Utviklingen har gått fra et samfunn der overlevering av kunnskap først og fremst var muntlig, til et samfunn der skriftspråket har vært dominerende. I dag står skriftspråket fremdeles sterkt, men ny teknologi gjør at også den muntlige tradisjonen styrker seg.

Kilder

Johnsen, E. B. (red.) (1987). Vårt eget språk i går og i dag. Aschehoug.

Lomheim, S. (2007). Språkreisa. Norsk gjennom to tusen år. N. W. Damm & Sønn AS.

Oslos historie (u.å.). Henta fra: https://no.wikipedia.org/wiki/Oslos_historie (mai 2021)

Rognø, L. M. (2019). Slik har teknologien endret hvordan vi snakker. Vi.no. Henta mai 2021 fra: https://www.vi.no/teknologi/slik-har-teknologien-endret-hvordan-vi-snakker/71105438 .

Rossen, Eirik (2019). Informasjonssamfunn. I Store norske leksikon. Henta april 2021 fra: https://snl.no/informasjonssamfunn.

Syvertsen, T. (2018). Massemedier. I Store norske leksikon. Henta april 2021 fra: https://snl.no/massemedier.