Om skriftspråket vårt
1. Etter at vårt fedreland igjen har blitt hva det engang var, nemlig fritt og selvstendig, må det være oss maktpåliggende å bruke et selvstendig og nasjonalt språk, ettersom dette er en nasjons viktigste kjennemerke. Så lenge Norge ble oppfattet som en dansk provins, og dansker besatte landets embetsstillinger, ja så lenge til og med alle norske som nøt vitenskapelig oppdragelse, ble opplært i Danmark og på dansk, og det etter hvert var københavnsk tale og skrift som ble herskende hos oss, var det naturlig at vårt språks nasjonalitet måtte gå under. Den umyndighetstiden er borte, og vi burde vise verden at vi også i denne så visst ikke uviktige sak, har et sterkt ønske om å være selvstendige.
Broderlandet Sverige har vært heldigere. Landet har nå et språk som man kunne vente seg på den siden av fjellene; for det ligner så vakkert på det rette norske folkespråk, som man dog ikke ikke får se på papiret, og som man heller ikke får høre, unntatt fra de klassene man anser som dårlige. Skulle vi synde i ett av to, var det mer tilgivelig å helle mot det svenske enn mot det danske. Dette kan forsvares ved landenes beliggenhet og folkespråkenes likhet. En slik omstendighet ville ikke vært unasjonal, ikke en sammenblanding; det ville vært den naturlige likheten mellom to vekster av det samme frø. Vi trenger aldri lete utenfor egne grenser etter et språk; vi skulle lete på våre egne gjemmesteder og se etter hva vi selv eide, før vi gikk hen og lånte av andre. Like lite som det skulle hedre en fri mann å trygle andre om det han selv hadde nok av, like lite hedrer det oss at vi samler utenlandske ord i stedet for å benytte dem vi alle kjenner, og som vi bruker i våre bygder.
2. Siden enhver syns best om det han er blitt tilvendt fra barnsben av, og siden alle skrivende i vår generasjon på en måte er bundet til det københavnske – og fra ungdommen av kanskje for det meste er blitt vant til å forakte vårt folkespråk – så er det å forvente at en slik reform blir møtt med liten velvilje av folk flest. Imidlertid fins – det har man sett i de offentlige blad og andre skrifter – de som har et alvorlig ønske om å forme vårt språk på en slik måte at man med god grunn kan kalle det norsk. Den mindre dannede del av folket – enda så slavisk den underkaster seg det herskende – må lenge ha sett frem til en slik forandring. Mange misforståelser og urimelige puristerier ville trolig for en stor del kunne forebygges. Det har alltid smertet meg bittert når jeg hørte vårt allmuespråk bli krenket og gjort til latter, enten av velkledd uvitenhet, eller av en, riktignok velment, renselsesiver. Skal vi da, tenkte jeg, gi slipp på denne kostelige skatt fra fortiden, som våre forfedre gjennom all sin lidelse og nød trofast har bevart og overlatt til oss som en hellig arv? Skal det at vi besitter den, så rettferdig som det er, få oss til å strides nå som folkefriheten atter en gang befinner seg mellom våre klipper?
3. Mens tid og omstendigheter, som før sagt, gjorde den københavnske dialekten herskende hos oss, ble vårt nasjonalspråk dog oppbevart og dyrket i bondens hytter i våre daler og på våre strender; selv om dette ikke har vært tilfelle i like stor grad i alle distrikt. At tiden også har påvirket allmuespråket, er naturlig; men når man tenker over hvor vidt omkring vårt lands befolkning er spredt, i hvor lang tid språket ikke ble dyrket skriftlig, samt flere tidligere nevnte omstendigheter; så må man anse det som noe stort at denne nasjonaleiendommen ennå kan overleveres oss i såpass god stand. Dersom Norge gjennom disse århundrer hadde hevdet sin politiske selvstendighet, hadde vårt hovedspråk også vært allmuens. Det skulle vært sammenligningen av landets dialekter, midtpunktet, det skulle dreie seg om. Men vi lot oss, med en vidunderlig tålmodighet i så lang tid, så urettferdig beherskes av andre; derfor tapte vi vårt hell og vår ære, derfor tapte vi vårt morsmål. Å gjenvinne dette er fremdeles ikke umulig; vår nasjonale ære krever det, og vårt lands forandrede, lykkelige stilling gjør oss berettiget til det. Bonden har den ære å være språkets redningsmann; til hans tale skulle man lytte.
4. Man vil kunne innvende at en språkreform er noe som ikke bør skje med en gang, men overlates til tiden og til århundrets virkning. Men dette anser jeg som mindre gjeldende i en stat som lykken gjorde fri og selvstendig på en gang, og der det rette folkespråket – selv om det i så lang tid var usett på papiret – ennå fins. Jeg tror heller ikke man kan støtte seg til den meningen at det nye språk ville bli forvirrende for nybegynnere, eller i førstningen skulle bli vanskelig for alle å forstå; samt at utlendinger dermed ville finne en ny sten i veien. Språket måtte naturligvis slik innrettes at alle innfødte kunne forstå det; så derfor burde alle provinsielle [lokale/småbyaktige] ord og vendinger unngås såvidt mulig. Det ville videre ikke bli mer ulikt de to andre nordiske språk enn at den som kan ett av disse, ikke skulle ha så stort hodebry med å forstå det. Dessuten ville en slik språkreformasjon, som det siktes til ovenfor, bli en evig oppbygging og nedriving, siden språket vil vakle fra det ene til de andre, så man ikke vet hva man skal forholde seg til, rett og slett fordi språket mangler fast grunn. Derfor frykter jeg at det rette nasjonale etter hvert vil vike for det fremmede, slik at det blir folkespråket, ikke skriftspråket, som blir reformert. At vi gjennom en reform eller språklig tilpasning skulle få et altfor platt og pøbelaktig hovedspråk, er en innvending som kun hviler på fordom og vane. Vi ønsker oss nettopp et folkespråk som enhver landsmann kan ta del i uten møye; vår statsforfatning gjør oss berettiget til dette ønsket. Og hvorfor skulle vi være så engstelige for disse såkalte plattheter? De er ikke det; de er norskheter. La oss sette fordommene til side og ikke være flaue for å bruke vårt lands eget tungemål.
5. Forslag. Det er ikke min hensikt med dette å framheve enkeltdialekter; nei, ingen dialekter bør være hovedspråk, men hovedspråket bør være en sammenligning av og et grunnlag for dem alle. For å fullføre noe slikt bør det lages ordsamlinger for hvert av landets større områder, med grammatiske opplysninger og spesifikke ordforklaringer. Til å forfatte disse skulle menn, som ikke bare tror de kan – men som virkelig kan – allmuespråket, oppmuntres. Disse ordsamlingene bør innsendes til et selskap opprettet av språkkyndige menn, som gjør sammenligninger og utvalg. Og etter at hovedspråket således var bestemt, skulle det samme selskap utarbeide en fullstendig norsk ordbok, med tilsvarende grammatikk. Denne nye språkformen skulle likevel aldeles ikke påbys eller påtvinges; man skulle oppmuntre til dens bruk, men ellers la enhver bruke det nye eller det gamle etter eget forgodtbefinnende.
Relatert innhold
I artikkelen Om vort Skriftsprog, som Ivar Aasen skrev i 1836, gjør han rede for grunnlaget for det arbeidet han seinere skulle utføre.