Hopp til innhold

Litterære tekster

Arv og miljø

Romanen Arv og Miljø av Vigdis Hjort handler om Bergljot som lenge har vurdert å ta et oppgjør med familien. Årsaken er at hun ble seksuelt misbrukt som barn, noe familien helst ikke vil høre om. I dette utdraget møter vi familien i møte hos revisoren etter farens død. Nå skal sannheten ut.

LK20

[...] å vente, jeg måtte ha det oversatt, overstått, oversatt og overstått, jeg brettet arkene ut og så bare på dem, leste:

Jeg og særlig mine barn har ofte hørt min mor og mine søstre fortelle om hvor hyggelig og harmonisk de har hatt det i Bråteveien og på Hvaler i alle år. Hørt om hvor snille og søte mine søstre har vært og så videre. Som min sønn Søren bemerket etter å ha vært i Bråteveien for noen uker siden på mors og fars åtti- og åttifemårs-feiring, at hvis ingen visste at det fantes to barn til, ville det sett ut som en harmonisk og fin familie.

Her brøt mor meg av. Dette ville hun ikke høre på, mor reiste seg. Dette var for galt, sa mor, slikt ville hun ikke høre på, hun ville gå, sa hun, hun ante vel hva som kom. Astrid reiste seg og la armen omsorgsfullt rundt henne, det var nå, på dette tidspunktet i møtet jeg hevet stemmen for første og eneste gang. Er du feig, spurte jeg. Det er du som er feig, smalt mor tilbake, men med Astrids beroligende armer rundt seg satte hun seg motstrebende ned igjen. Det er ikke riktig tidspunkt, sa Astrid og ristet på hodet, hun ante vel hva som kom. Jeg fortsatte, ikke uforstyrret, men tilkjempet rolig, leste sikkert for fort for å klare å rekke gjennom det før noen tørnet eller toget ut, for å få sagt det som jeg hele livet og dagen i dag, fram til nå, hadde følt var maktpåliggende for meg å si, for å bli ferdig med det. Og sånn vil Astrid, Åsa og mor at det skal se ut, leste jeg, men så finnes altså disse to andre, brysomme barna som forstyrrer bildet. De er ikke-søte, ikke-hyggelige, av natur? Eller finnes det en grunn til at de to eldste av mors og fars fire barn ikke har frekventert Bråteveien og Hvaler på den samme måten som de to yngste?

Fy, sa mor, fy for skam, sa mor.

Forsoning, må min søster Astrid vite, holdt jeg fram, som jobber med menneskerettigheter, sa jeg, kan bare skje når alle parter i en konflikt får lagt fram sin historie, og at historien ikke foreldes, burde hun også vite, som har jobbet med konflikten på Balkan. Men senest i forgårs sa Astrid til meg at hun ikke kunne forstå at Bård som snart er seksti år, ikke kunne legge barndommen bak seg, helt uten forståelse for at hans historie, hans barndom finnes i hans kropp som livshistorie, hans egen, den eneste.

Fy, sa mor, for noe tull, sa mor, for noen løgner!

Det er ikke riktig tidspunkt, sa Astrid, tante Unni skulle vært her.

Jeg har vært redd min far hele mitt liv, fortsatte jeg. I hvilken grad har jeg ikke skjønt før den søttende desember i år, da han døde. Det skjedde helt fysisk en lettelse i kroppen min. Far har vel fortalt meg, da jeg var mellom fem og sju år og ble utsatt for gjentatte seksuelle overgrep, at hvis jeg fortalte noe, ville far komme i fengsel eller mor dø.

Du lyver, ropte mor.

Jeg sa ikke noe, sa jeg, jeg fortrengte, jeg var taus, men mitt liv ble etter hvert så vanskelig, jeg etter hvert så selvdestruktiv og kriserammet at det fortrengte kom til overflaten. Jeg forsto at jeg trengte hjelp, og fikk det, jeg kvalifiserte meg, etter flere undersøkelser, til psykoanalytisk behandling på statens regning. Da jeg fortalte mor om hvordan ting hang sammen, for treogtjue år siden, fornektet hun meg. Det gjorde mine søstre også. Jeg ble et ikke-barn som truet familiens ære. At jeg etter hvert ytret meg offentlig i forskjellige sammenhenger, ble et problem og en trussel, som Astrid sa en gang da jeg i fortvilelse sa at jeg følte at mor og far heller ville sett meg innlagt på psykiatrisk enn som skribent: Ja, det hadde jo vært det enkleste.

Det er ikke riktig tidspunkt, sa Astrid en tredje gang og ristet på hodet, – og med revisor til stede!

Revisor satt lamslått for enden av bordet.

Du lyver, sa mor.

Så enkelt ble det ikke, leste jeg, fortsatte jeg. Far er død. Far påla meg taushet, og jeg har vært taus lenge, men jeg har vanskelig for å godta at mine barn skal rammes av denne familiære fortielsen. Jeg har, som sagt, mange ganger forsøkt å fortelle familien min historie, uten å bli hørt, men ser meg nødt til å gjøre det nå, for at også Bårds og min historie skal anerkjennes og være en del av dette oppgjøret, som ikke bare er et økonomisk oppgjør, sånn jeg ser det, men et moralsk. Derfor er jeg her.

Jeg så opp.

Det er ikke riktig tidspunkt, sa Astrid for fjerde gang hoderystende.

Når ville være riktig tidspunkt, sa Bård.

Løgner, hveste mor mot meg. Anklage din far, hvordan tror du det har vært for din far å bli anklaget for noe, noe av det verste og så kom i-ordet med en merkelig uttale, inchest, sa hun, ikke med s, hvordan tror du det har vært for din stakkars far, hvordan tror du det har vært for ham, og hvorfor konfronterte du ikke din far, hvorfor gikk du ikke til politiet, du skulle gått til politiet hvis det du sier er sant, men det gjorde du ikke, du gikk ikke til politiet og du konfronterte ikke din far.

Jeg skjønner godt at hun ikke konfronterte far, sa Bård, som kanskje hadde vært like redd for far som jeg, og som ikke visste, for det hadde jeg ikke fortalt ham, for jeg kunne ikke fortelle alt til alle, utlegge de mest intime detaljer til alle, for min egen skyld, for deres skyld, at jeg gjorde et forsøk på å konfronterte far den gangen da jeg fant ut av saken og var fullstendig i krise for treogtjue år siden.

Jeg ringte Støttesenteret mot incest den gangen og spurte om jeg burde konfrontere min mor og far, og de sa de ikke ville gi råd i enkeltsaker de ikke kjente, men forberedte meg på at om jeg konfronterte mor og far, ville jeg miste familien. Nittini prosent av dem som konfronterte familien, mistet familien. Men jeg hadde allerede mistet familien, sånn føltes det, så jeg hadde ikke noe å tape, jeg ringte mor og konfronterte henne og hun må ha snakket med far, jeg husker ikke detaljene, bare at det var noen turbulente døgn, noen oppskakende døgn, noen opprørte telefoner og så ville far ha et møte med meg i Bråteveien. Og jeg gikk til Bråteveien, jeg turte å gå dit, jeg husker at jeg tenkte, på vei til Bråteveien at jeg måtte gjennomføre dette, ikke bakke ut nå, være modig nok nå, tørre å gå til Bråteveien og møte far. Jeg husker hva jeg hadde på meg, en blå silkekjole, jeg husker skrittene fram til døra, husker at jeg ringte på, husker ikke nå hva jeg hadde ventet meg. Far åpnet, han som eide BMW-en som sto foran huset, han som hadde kjøpt Volvoen til mor som sto ved siden av BMW-en, far viste meg inn på kontoret sitt med den grønne skinnsalongen foran peisen og det store skrivebordet. Jeg gikk inn gjennom den imponerende hallen, gjennom entréen og inn på fars kontor og far satte seg bak det mektige skrivebordet og henviste meg til stolen foran skrivebordet, og jeg satte meg på den som en fange som skulle avhøres, jeg hadde allerede tapt, jeg var allerede slått ut og lammet og i fars makt, det visste han. Men jeg hadde turt å gå dit, jeg var der, det var i hvert fall et spedt, om enn mislykket forsøk på konfrontasjon.

Jeg har ikke begått inchest mot deg, sa far med sin myndige stemme, uttalte ordet på den rare fremmede måten mor nettopp hadde uttalt det på, kanskje ordet ble uttalt slik den gangen de ble kjent med det og siden hadde de ikke hørt eller brukt det, hadde lukket ørene for det ordet. Jeg klarte ikke si noe, lammet i den blå silkekjolen, det var sommer, det var varmt, da jeg satt der foran far skjønte jeg at det var feil med silkekjolen, at jeg skulle hatt på meg noe heldekkende, men jeg hadde kledd meg i min peneste sommerkjole, jeg hadde pyntet meg før jeg gikk dit, til far, jeg var så naiv, så fanget, så i fars makt, jeg hadde ikke noen Klara den gangen, kjente knapt Klara den gangen, jeg kastet kjolen etter det møtet med far, min yndlingskjole i silke, jeg skitnet den til i møtet med far. Jeg husker ikke mye av samtalen, men husker at han igjen stilte spørsmålet han hadde stilt da han sto ved senga mi morgenen etter at han hadde lest dagboka mi da jeg var femten, da han gikk ut og drakk seg full og kom tilbake full og gråt og sa at det ikke var lett å være menneske, og beviste ved det at han var glad i meg og brydde seg om og hadde engstet seg for meg, sånn jeg leste ham, sånn jeg trengte å lese ham, spurte om jeg hadde blødd under mitt første samleie. Han måtte mene det første med en annen enn ham. Det falt meg ikke inn at jeg kunne la være å svare, at jeg kunne si at han ikke hadde noe med det, jeg svarte nei, altså at jeg ikke hadde blødd, det var et framskritt fra forrige gang da jeg var femten og nesten død og ikke kunne si en stavelse. Nei, sa jeg, for jeg hadde ikke blødd som jeg kunne huske, men det var jo ikke uvanlig. Etterpå, allerede på vei derfra, forsto jeg at han kanskje ikke selv var klar over at det var gått så langt som det hadde, men at han fryktet det hadde gått så langt som det hadde, at far hadde vært så full at han ikke hadde oversikt over hva som hadde skjedd, den gangen han ikke bare gjorde det han ba meg om å gjøre med ham, at han den ene gangen ikke bare gjorde det han pleide gjøre med meg, men la seg over meg og gjennomførte, men at han fryktet det. Og jeg husket at far sa da jeg skulle gå, ut av kontoret, ut av Bråtenveien, jeg gikk ganske fort, at jeg bare skulle visst hva han hadde opplevd da han var barn.

Hvorfor gikk du ikke til politiet, skrek mor, og før har du sagt at det bare var én gang, og nå sier du gjentagende!

Du har selv spurt meg om far gjorde noe med meg da jeg var liten, sa jeg.

Og du svarte nei! sa mor.

Men hvorfor spurte du, spurte jeg, hvorfor spurte du ikke søstrene mine om det.

Dette går ikke, stoppet Åsa oss. Dette blir helt feil, sa Åsa.

Hvorfor skulle hun si det hvis det ikke var sant, sa Bård.

For å gjøre seg interessant, sa mor, hun sitter på kafeene i byen og er full og snakker om hemmeligheten sin, det er forferdelig, fy for en skam!

Husker du det? spurte mor, så på meg med smale, rasende øyne, før har du sagt at du ikke husket det.

Jeg husker, sa jeg.

Mor reiste seg, mor ville gå, mor ropte: Du hadde aldri kommet dit du er idag, hvis du ikke hadde hatt en trygg og god oppvekst i Skaus vei. Og du fikk så mye oppmerksomhet, søsknene dine var misunnelige på deg fordi du fikk så mye oppmerksomhet.

Ja, sa jeg, hvorfor var du så nervøs for meg?

Jeg var ikke nervøs for deg, smalt hun tilbake, men var det noe alle i lokalet visste, bortsett fra revisor, var det at mor hadde vært usedvanlig nervøs for meg, at mor fikk hysterisk sammenbrudd på hysterisk sammenbrudd da jeg var ung og kom sent hjem fra et eller annet. For det var ikke lett å være mor den gangen, å ane hva som var skjedd med den eldste datteren sin, men ikke vite hvordan hun skulle håndtere det, for mor var i fars vold på alle måter, mor hadde fire barn, men ingen utdannelse, ingen penger, hva skulle hun gjøre. Jeg holdt på å gå til presten, sa hun til meg, den gangen hun spurte meg om ikke far hadde gjort noe med meg da jeg var liten, den gangen historien min kunne brukes, den gangen mor håpet på å bli skilt fra far for å kunne gifte seg med Rolf Sandberg, for hvis min historie kom fram den gangen, ville det å skille seg fra far ikke være et svik fra mor, men en dyd. Du var så rar da jeg kom fra Volda, sa hun. Jeg holdt på å gå til presten, sa hun. Med hva går man til en prest, med hva slags bekymring går man til en prest, framfor til en venninne eller slektning? Men mor gikk ikke til presten med sin mistanke og bekymring, den gangen hun kom fra Volda etter å ha latt far være alene med Bård og meg i Skaus vei, da jeg var så rar da hun kom tilbake. Mor gikk ikke til presten slik jeg ikke gikk til politiet med en foreldet sak. Mor sendte meg i stedet til pianotimer og ballettundervisning som hun aldri sendte mine søstre til og håpet sikkert det skulle kunne leges på den måten, det var ikke rart hun var nervøs for meg. Allerede den gangen da i-ordet ble uttalt med ch, visste man at barn som hadde opplevd det jeg hadde opplevd, kunne få det vanskelig i livet, bli promiskuøse, særlig opptatt av seksualitet, begynne å drikke, ruse seg, det var det mor var redd for, hva som kunne hende når jeg ble ungdom, at jeg skulle begynne å drikke eller ligge med gutter og bli gravid som femtenåring og begynne med narkotika, mor sendte meg til pianotimer og ballettundervisning, som hun ikke gjorde med søstrene mine, mor gikk ikke til presten, men ga meg Tove Ditlevsens Man gjorde et barn fortræd, som jeg ikke leste, som jeg stappet inni et skap, full av ubehag. Mor fulgte meg med argusøyne, lette etter tegn, luktet på meg når jeg kom hjem om kveldene, om det luktet røyk av meg, prøvde å lukte seg til om katastrofen var begynt.

Jeg finner meg ikke i det, ropte mor på vei mot døra på revisormøterommet, og Astrid reiste seg og fulgte etter henne og sa til meg at det ikke bare var jeg som hadde hatt det vondt, hun hadde også hatt det vondt, det hadde ikke vært lett å være henne heller, å bli dratt mellom to så forskjellige historier, å være mellom barken og veden.

Og du, sa mor rasende, henvendt til Bård, og du var i Frankrike og kom ikke hjem, du kom ikke til Bråtenveien, du kom ikke og besøkte meg, din gamle mor, du ga meg ikke en klem! Mor hadde håpet på besøk, mor hadde håpet på klem, mor hadde håpet på alt sånt som antagelig ville skjedd i en normal familie, kunne ikke innse og ta innover seg at den familien hun hadde vært med på å skape ikke var slik, normal, men unormal, ødelagt. Og du sendte en forferdelig mail til far, fortsatte hun til Bård, en stygg forferdelig mail, og far hadde faktisk tenkt han skulle svare på den slemme mailen, men det rakk han ikke, for far døde. Mor gikk til revisoren og spurte om hun kunne annullere hele testamentet. Kan jeg annullere hele testamentet? Der slapp katta ut av sekken. Mor og far hadde villet kjøpe oss, kjøpe meg, derfor hadde vi fått beskjed i jula for tre år siden, om at det var skrevet et testament, om at alle skulle få likt, bortsett fra det med hyttene, for at jeg skulle holde kjeft, holde inne med den ubehagelige historien når jeg bare fikk noen penger, så skjedde det ikke, så holdt jeg ikke inne, så var testamentets intensjon forgjeves, så funket det ikke. Kan vi annullere hele testamentet, spurte mor revisoren, men den bleke revisoren sa at det kunne hun ikke. Og siden skulle jeg ofte tenke på det, hvor bondefanget mor plutselig var. Der lå testamentet og var gyldig og der sto det at testamentets hensikt var at det skulle dele slikt mellom de fire barna, og det måtte nå skje fyldest, mens hensikten hadde vært at Bård og jeg skulle holde kjeft og holde inne og være medgjørlige og snille og stille, så var vi ikke det, så ble det ikke sånn de hadde planlagt, så fikk de ikke til det de ville med pengene sine, testamentet, og det kunne det nå ikke gjøres noe med, nå var det for sent.

Jeg er skuffet over deg, hveste mor til meg på vei mot døra.

Vet du hva jeg først tenker på når jeg tenker på far, sa Bård og fortsatte uten å vente på svar. Jeg var ni år, vi var på Hardangervidda for å fiske, så ville jeg hjem og snudde. Far kom etter meg, grep en stokk og rundjulte meg. Det er mitt sterkeste minne om far.

Det var bare fordi han var redd du skulle gå deg bort, skrek mor, så var hun altså kjent med historien, så måtte Bård ha konfrontert henne eller dem med den. Det ville du også gjort, skrek mor til ham, det har du sagt selv, at det ville du også gjort hvis det var ett av dine barn!

Hva? sa Bård.

Ja, det har du sagt, sa mor.

Nei, sa Bård.

Å joda, sa mor, og så på meg igjen: Jeg er veldig, veldig skuffet over deg!

Jeg har vært skuffet over deg i flere år, sa jeg, mor sto ved døra nå, med en hånd på dørhåndtaket, Astrid og Åsa hadde reist seg for å ta følge med henne.

Du kan ikke instruere oss til å tro på deg, sa Åsa til meg, brukte teaterordet instruere som hun hadde brukt teaterordet regissere i begravelsen, henviste vel til da jeg instruerte henne som barn da hun gikk i teatergruppa mi, storesøsterens teatergruppe, hun må ha hatet meg allerede den gangen. Jeg svarte at det visste jeg godt, men at jeg ville at min historie skulle finnes. De sto ved døra nå med hansker på hendene og luer på hodet helt klare, og Åsa sa at hele denne seansen med all mulig tydelighet viste at vi fire barna ikke kunne dele hytter på Hvaler. Hun ville ikke delt hytte med noen av oss, sa hun, så gikk de ut, de tre, og Bård og jeg ble sittende igjen med revisor.

s. 196–205

Kilde

Hjorth, Vigdis. (2016). Arv og miljø. Oslo: Cappelen Damm AS


Sist oppdatert 11.02.2022
Skrevet av Vigdis Hjorth
Rettighetshaver: Cappelen Damm AS

Læringsressurser

Episk diktning

Hva er kjernestoff og tilleggsstoff?