Hopp til innhold

Fagartikkel

Kan vi bruke sagaer som kilde?

En av de viktigste kildene vi har til vikingtida, er sagaer. Dette er fortellinger om livet til nordmenn og islendinger i vikingtida. Men kan vi egentlig se på sagaer som en pålitelig kilde? Her skal vi konsentrere oss om ættesagaene.

LK20
Tre vikingskip. Foto.

Vikingskip fra serien "Vikings".

Hva er en saga?

Vi kaller prosatekstene om livet på Island og i Norge i vikingtida for sagaer. En prosatekst er ei fortelling som ikke er skrevet på rim. Det er den fortellerstilen som brukes i for eksempel romaner. Sagaene ble skrevet ned på 1200-tallet på Island. Men de handler om perioden fra 800-tallet til det tidlige 1100-tallet. Handlinga er hovedsakelig lagt til Norge og Island.

Vi skiller mellom ulike typer sagaer, men i det følgende skal vi konsentrere oss om ættesagaene som kilde.

Kort om kongesagaer først

I Norge er det nok spesielt Snorre Sturlasons kongesagaer som er kjente. Disse handler om de store norske kongene, deres liv, kristninga av Norge og kjente slag om makta. Det er gjennom disse sagaene vi er blitt spesielt godt kjent med historiene om Olav den hellige, Harald Hårfagre, Gyda og andre norske storheter fra vikingtida og middelalderen.

Ættesagaer

Ættesagaer forteller om ætter og hendinger på Island i perioden 900–1000. Denne perioden blir gjerne omtalt som landnåmstida, det vil si den tida da nordmenn tok land og bosatte seg på øya.

Et annet navn på ættesagaene er islendingesagaer. Saga (eller soge) betyr ‘fortelling: noe som blir sagt fram’, og sagaene blei opprinnelig framført av fortellere som rein underholdning.

En del av verdenslitteraturen

Islendingene er stolte av sagaene sine. Sagaene blir regna som stor kunst og er en viktig del av verdenslitteraturen. Mange kjente forfattere gjennom tidene har hatt islendingesagaene som forbilder. På 1600-tallet blei det funnet 700 pergamentruller (kalveskinn som det er skrevet på) på Island. Disse blei så nedtegna og samla.

Alt i alt fins det i dag ca. 40 sagaer. Njålssagaen regnes som den viktigste. Andre kjente sagaer er Sagaen om Egil Skallagrimsson, Sagaen om Gisle Sursson, Sagaen om Gunnlaug Ormstunge og Sagaen om laksdølene.

Kan vi bruke ættesagaene som kilde til vikingtida?

Men kan vi egentlig stole på innholdet i de gamle ættesagaene? Har det som står i fortellingene virkelig skjedd? Særlig de siste 100 åra er dette spørsmål historikere i Norge og på Island har stilt seg. For det er noen problemer ved å bruke ættesagaene som beretning, altså som kilde til hendelser i vikingtida:

Problem 1: Avstand i tid

Sagaene ble altså skrevet ned på 1200-tallet, men handler om livet til mennesker som levde 200–300 år tidligere. Fortellingene om disse er blitt fortalt muntlig gjennom generasjoner. Kan vi egentlig stole på muntlige overleveringer som har gått gjennom så mange ledd?

Problem 2: Fiksjon eller virkelighet?

En del historikere mener at de som skrev ned sagaene på 1200-tallet, må ses på som forfattere heller enn nedskrivere. De var mer opptatt av å lage gode historier enn å skrive ned de muntlige fortellingene på sannferdig vis. Dermed kunne de gjerne legge til en del for å gjøre historien enda bedre. Underholdning var altså viktigere enn å være sannferdig.

Enkelte forskere mener at ættesagaene rett og slett må leses som vi leser romaner i dag. Vi må se på hovedpersonene som oppdikta. Mange av sagaene er dessuten så lange og forseggjorte, at de umulig kan ha blitt overlevert muntlig i hundrevis av år.

Problem 3: Forfatternes egne holdninger

Kanskje er sagaene helt ubrukelige som kilder til vikingtida, men kan heller brukes som kilder til Norge på 1200-tallet? Det har blitt pekt på at verdisettet til forfatterne på 1200-tallet skinner gjennom i ætte- og kongesagaene. Spesielt tydelig kommer dette til syne når det er snakk om personer som blir kristne. Da kan vi lese at det beste som har skjedd Island, var at samfunnet gikk fra å tilbe de norrøne gudene til å be til Gud og Jesus, noe som uten tvil viser skribentens holdninger.

Men likevel verdifulle...

Men om ikke det som står i ættesagaene er sant, så kan sagaene fortelle oss noe om hvilke verdier, normer og levesett vikingene hadde. Synet på vennskap, ære, ætt og ettermæle hadde ikke blitt snudd helt på hodet på 200 år. Dermed kan vi bruke ættesagaene som kilde til å forstå mentaliteten til vikingene. Når vi leser ættesagaene, kan vi finne ut

  • hvilket forhold vikingene hadde til ætta
  • hva som var viktig for vikingene
  • hvilke kjønnsroller som fantes i vikingtida
  • hvordan vikingene skaffa seg ære og et godt ettermæle
  • hvilke idealer vikingene hadde
  • hvordan vikingene løste feider

Eller ikke...?

Samtidig mener en del historikere at det faktisk er slik at islendingene som skrev ned sagaene på 1200-tallet, hadde ganske andre verdier og normer enn nordmenn og islendinger 200 år tidligere. Kristendommen var innført, og særlig den geografiske avstanden mellom Norge og Island gjorde at vi også må være kritiske til om de verdiene det fortelles om i sagaene, heller tilhører en islending på 1200-tallet enn en nordmann eller islending på 1000-tallet.

Konklusjon

Vi kan konkludere med at vi må være forsiktige med å bruke sagaer som beretning, altså som kilde til vikingtida. Det som står i disse fortellingene, er ikke sannhet, men heller oppdikta historier. Ættesagaene bør vi kanskje lese som romaner: Det som står her er fiksjon, og det samme er tilfelle for hovedpersonene. Samtidig har de en historisk kjerne.

Riktigere er det å lese islendingesagaene for å få innsikt i verdiene fra middelalderen og vikingtida. Og selv om samfunnet nok hadde forandra seg fra hendelsene skjedde i vikingtida til de ble skrevet ned i middelalderen, så var den tida de skrev om, langt likere deres tid enn vår. Ved å lese disse sagaene kan vi altså få innsikt i at våre forfedre levde etter normer og verdier som var veldig ulike de vi har på 2000-tallet.

Kilde

Helle, K. (2011). Hvor står den historiske sagakritikken i dag? Henta fra file:///C:/Users/AFK02959/Downloads/49-48-1-PB.pdf

Sist oppdatert 07.12.2020
Skrevet av Åsa Abusland, Oddvar Engan og Ragna Tørdal

Læringsressurser

Episk diktning

Hva er kjernestoff og tilleggsstoff?