Hopp til innhold

Litterære tekster

Gudenes fall (utdrag)

I sagaromanen Gudenes fall møter du Odin og Tor. Det er en samfunnskritisk roman skrevet på en svært spesiell måte. I disse to kapitlene fra romanen er det Tor som er hovedpersonen. Han har foretatt en tidsreise til vår tid. Her blir han sugen på Bacardi breezer, og han shopper og tar en dusj.

Vi kommer rett inn i handlinga der dvergen Hornbore og guden Tor dukker opp i Reykjavik i moderne tid:

§79. «Vafforno briser, din møkkete viking?»
Hvorfor Odin vil opp.

Ellevmåne 1, 998 e. F.

Så hva skulle æsene gjøre i Reykjavik, når de først stakk hodene opp i dagen igjen? Ifølge Tor hadde Odin kunngjort at alle borgere av Åsgård (Odin hadde brukt dette uttrykket for første gang, noe som forundret Tor) skulle møtes på Þingvellir på Tolvmåne 15, for å kunngjøre gudenes hjemkomst til Overheimen for Ásatrúarfélagið, hedningenes trossamfunn på Island – så noen ville han altså spare, gabbagubben. Også Tor hadde fått med seg en liten leirbyste, som Allfar skulle snakke gjennom når den tid kom.

Hornbore kunne huske hvordan Odin hadde snakket om det kummerlige livet til karakterene i Æmerriken Gådds («no drittfaens tull a en tittel»); han var både indignert over og fascinert av Wednesdays ynkelige liv i Jueseis randsoner. Var det derfor han ga de nylig oppvendte gudene en bufferperiode med flere måneders lediggang, så de notoriske sytepavene skulle få føle hvordan det er å greie seg selv i et nytt land?

Der han stod i presidentsuiten på Hotell Hálfviti, i sin patetiske flamkofaenhabitt, hadde den ellers resignerte Odin virket forbausende ung og vital. Hornbore var ikke i tvil om at han ville klare seg bra i det moderne Island. Loke ville nok også lykkes i å integrere seg smertefritt. Når det kom til Tor, derimot, hadde Hornbore straks fått bange anelser. For hvordan skulle denne evige fjortenåringen overleve her oppe, han som bare så vidt kunne lese runer, enda mindre skrive dem? Og Øksa, einherjene...

Hva enn Odin hadde lagt av planer, måtte det intet mindre enn en genistrek til for å forhindre at disse førmoderne vikingene havnet på lukket avdeling, så fort de satte sine stinkende føtter i Reykjavik. For hva ville Eirik Blodøks gjøre, om han kom inn på Café Paris? Ville han smile høflig til betjeningen, bestille en lambalæri með öllu tilheyrandi og en øl fra Egil Skallagrimssons bryggeri, mens han øyenflørtet mykt med en av de elegant antrukne hunnlige gjestene? Hellnåo. Fætt-tsjæns!

Hornbore visste ikke da, at akkurat når det gjaldt tilfellet Eirik Blodøks, så ville det problemet løse seg selv.

Hva Odin enn tenkte, så måtte det ligge komisofiske grunner bak den tilsynelatende tankeløse oppturen. Vel var Odin lei av klagingen i Åsgård; i nær tusen år hadde dvergene sutret over at de ble forskjellsbehandlet og diskriminert. Gudene, på sin side, klaget over det dårlige kulturtilbudet i Valhall. De var også misfornøyde med sollyset fra Balder. Æsene ble jo aldri ordentlig brune! Gjennom Frøya, som ofte smugtittet på Odins fjernsyn, hadde åsynjene fått nyss i hvordan kvinnene i Midgard gikk kledd, at det kom nye kleskolleksjoner fra London, Paris og Milano minst fire ganger i året, at de gikk med høye hæler og lave hæler, at de hadde kort hår og langt hår, at de gikk med og uten sminke, og farvet øyenvippene sine svarte, at de skiftet hårfarve så ofte de ville, at de handlet klær i uhørt store handelshus, at de bar sine fint utseende poser ned i bagasjerommet på store automobiler, det kunne være alt fra en snerten økovogn til et ruvende terrengkjøretøy, at de gjorde brystene sine mindre eller større, at de pumpet silikon inn i leppene og strammet opp ansiktshuden, eller var fornøyd med tingenes tilstand, at de kunne velge mellom et utall erotiske leketøy, enkle, doble og triple latexpikker som vibrerte eller ikke vibrerte, kuler i alle størrelser for alle hull, at de barberte sine kjønn eller lot håret vokse vilt, at de vokset leggene sine og rev hårene opp med roten, under voldsomme smerter, at de fikk håret klippet og vasket, og hodebunnen massert i lyse, romslige frisørsalonger med speil fra gulv til tak, at de fikk manikyr og pedikkyr og påfølgende inkassokrav, at de bar smykker av gull, sølv, glass og plast, at de fødte barn med lystgassmasker over ansiktet, at de oppdro disse barna i byleiligheter eller i store hus som de selv innredet og styrte, at de hadde elskere, ja, elskere tykke og tynne, med og uten hår og penger, at de ikke fant seg i å bli herset med av en viking, full eller ikke full, at de dro på reiser til de fjerneste ender av Midgard i fly, og deretter med jernbane, skip, autobuss eller automobil, at de lå på stranden og siden svømte i salte, bråkende, møkkete, turkisgrønne bølger, at de fikk massasje av mørke menn og deretter drakk drinker med gin, mynte, sukker og knust is, at de lengtet hjem og kjøpte dyre gaver i butikker som lignet de som fantes hjemme, at de stemte ved politiske valg og hadde høye stillinger i det offentlige og det private samfunn, at de fritt og åpent kritiserte dævelskapen mannevargene og vikingkarlene stelte i stand – denne informasjonen spredte seg blant åsynjene så fort stemmebåndene bar, altså i lysets hastighet pluss pluss drittsjapt. Snart ble klagestøyen i Åsgård uutholdelig for gamle Odin, enda så tunghørt han lot til å være. Einherjene i Valhall hadde først blåst av det de kalte latterlige hunnfolksdrømmerier; men det varte ikke lenge før Øksa ymtet frempå om at han heller ville drikke briser enn øl til maten. «Vafforno briser, din møkkete viking?» hadde Odin spurt. Da fikk han følgende svar: «Jo, du veit disse små å umandi utseene flaskene me sånt sjempesøtt rosa å klissete innhåll, som du må drikke sjue a for å bli full? En sånn briser er de jei vil ha!»

§81. Tordenguden vasker seg.

Ellevmåne 4, 998 e. F.

Mot slutten av 400-tallet etter Fallet hadde Odin tatt med seg bortimot et tonn med sølv fra Svartalvaheim og satt det som innskudd i Monte dei Paschi di Siena, Midgards første bank. I fem århundrer hadde disse verdiene forrentet seg, med renter og renters rente og påfølgende djevelskap. Om Odins formue var kjent, ville den enøyde figurert høyt på listen over Midgards rikinger og vikinger.

På smuler fra denne formuen var det Hornbore og Tor levde bong de neste ukene. Nye klær var noe av det første Tor villa ha. «Jei kan jo’kke gå runt å se ut som en jævla dass, heller!» sa han. For det stod ikke til å nekte, at ved siden av den nå elegante Hornbore, så Tor virkelig ut som en jævla dass, i sin utslitte brok og fillete serk. Det passet likevel Hornbore bra at Tor så til de grader ille ut, da han selv ble mindre oppmerksomhet til del når de gikk sammen i Laugavegur. For selv om reykjavikingene er kjent for å la besøkende berømtheter gå i fred, så opplevde Hornbore stadig vekk å bli antastet av ustyrlige tenåringsjenter. Etter forvandlingen på Fyrirgefning i Frakkastígur hadde han, som allerede nevnt, begynt å gå med forkledninger, så som en diger sydvest. Sydvesten hadde Hornbore funnet på det store loppemarkedet Kolaportið. Hodeplagget hadde den ønskede effekt, nemlig å være så usexy som overhodet mulig.

Den første dagen i Reykjavik tok Hornbore med seg Tor til badehuset Sundhöll Reykjavíkur, hvor tordenguden fikk sitt første ordentlige bad på flere tusen år. Hornbore hadde lyst til å fortelle Tor akkurat hvor jævlig han luktet, men lot det være, da han fryktet at Tor enten ville bli såret og sint, eller enda verre – ta det som et kompliment. Ikke ble Hornbore forundret da dusjene tømtes for folk, så fort Tor satte sin fot i garderoben. Den tykke tordenguden kledde av seg fillene og slengte dem inn i garderobeskapet. Deretter prøvde han forgjeves å dra nøkkelstrikken over håndleddet. Det ble til at han festet den rundt høyre stortå i stedet.

I dusjen viste Hornbore ham hvordan han fikk såpe ut av de to dispenserne som stod der. Tor fylte begge hender med såpe og stilte seg opp under dusjhodet. Stadig måtte Hornbore, som nå førte et sivilisert og hygienisk liv, kjempe mot brekningsfornemmelsene. Tor stod foran ham og delte villig på sine fryktinngydende odører. Hornbore åpnet kranene på sin egen dusj, og kjente en enorm lettelse da vannet feide vekk den verste stanken. Mens det varme, lett svoveldunstende kildevannet rant over ham, ga Tor seg til å synge blodballsangen til Valhall BK av full hals, «Valhall, blodball, åå-åå-åå! Valhall, totalknall, hå-hå-hå!», igjen og igjen. Hornbore snudde seg vekk, enda dusjene var tomme – han ønsket ikke å bli assosiert med denne bygdeidioten av en blodballfan, riktignok venn og fosterbror gjennom et årtusen.

Mens Tor stod slik og sang, observerte Hornbore hvordan vannet rant svart og sølete ved tordengudens føtter. Han ble stående og studere dette sjeldne naturfenomenet, kunne ikke få øynene bort fra den glade tykksaken, som sang den skjærende blodballsangen i evig loop. Etter en halv time ble vannet under. Tors føtter lysere, det gikk over i en grå nyanse. Da de to udødelige hadde stått og dusjet i over en time, kunne Hornbore skimte flekker av lys hud under skittbelegget som hadde holdt Tor varm så lenge. I hele garderobeanlegget luktet det så grusomt, at ingen av de badende våget seg gjennom dusjene og ut til utgangen. De forble heller sittende og konversere i heiturpottene på taket, hvor det boblende vannet holdt deilige 34 grader Celsius. Da nitti minutter hadde gått, var alle garderobens såpedispensere tomme. Tordenguden hadde endelig skrubbet seg ren.

– Kom her, Tor, sa Hornbore.

Han dro med seg Tor bort til garderobespeilet, som var dekket av damp. – Stryk hånna di over den flata der, å du vil se no rart! sa han, og Tor til å børste vekk dampen. I det tordenguden så et ansikt i speilet, kvapp han stort, det var like før han fløy like i synet på den fremmede. Bedre ble det ikke av at Tor satte opp sin grusomste krigermaske, for å jage gulskiten ut av fienden. I det Tor skulle til å desimere speilet med en knusende rett høyre, grep Hornbore tak i ham:

– Men Tor, se vem du ska te å slå! Sjenner du’kke ijen dei sjøl, eller?

– Hæ? Mei sjøl? Er de MEI? Den bleike pingla der? utbrøt Tor.

Den bleike pingla i speilet så med ett like forbauset som Øksa, da berserkeren i den modne alder av 867 og et halvt år fikk sitt første kyss av en bedugget Frøya.

– Men de er jo MEI, jo! brølte Tor.

Nå smilte den fremmede i speilet bredere enn bokhandlernes kokebokhyller. Og speilbildet hadde virkelig grunn til å smile, for det var en slank, muskuløs og renvasket tordengud som stod foran ham.

– Men de er jo MEI, jo! vrælte Tor igjen, mens gledestårene rant nedover kinnene hans, – se vor tynn jei er!

Der og da hadde Hornbore lyst til å informere Tor om at det hele var en illusjon, at speilet hadde en slankende effekt og at tordenguden var like feit som før. Men ettersom tidspunktet neppe var det rette for dvergstreker, lot han det være. Tor var virkelig forandret: Kroppen hans lignet de antikke statuene av Jupiter som Hornbore hadde sett på innsynet. Den kraftige brystkassen, flankert av to muskuløse overarmer, stod ut over en hard og flat mage. Tydelige sener strakk seg over hele kroppen, lik de lykkelige skjebnenes tråder.

« Jei elsker dei, Hobo! Du har jort mei te en ny person!» brølte Tor.

Han tok Hornbore i armene, hvorpå de to udødelige valset rundt i dusjene og sang blodballsangen til Valhall BK så det ljomet i veggene.

Kilde

Jakhelln, Cornelius (2007). Gudenes Fall. Oslo: J.W.Cappelens Forlag AS

Relatert innhold

Trymskvida med bilder og forklaringer. Historien fra norrøn mytologi om hvordan Tor mista hammeren sin.

Begrenset bruksrettSkrevet av Cornelius Jakhelln. Rettighetshaver: J.W. Cappelens Forlag AS
Sist faglig oppdatert 29.10.2020

Læringsressurser

Mennesket og maktene