Om meningen med livet
Hva er meningen med livet vårt, hva er meningen med livet til alt levende i det hele tatt? Å kunne svare på dette spørsmålet betyr å være religiøs. Du spør: Har det da overhodet noen mening å stille dette spørsmålet? Jeg svarer: Den som opplever sitt eget og sine medmenneskers liv som meningsløst, er ikke bare ulykkelig, men knapt i stand til å leve.
Verden slik jeg ser den (utdrag)
Hvor merkverdig er ikke den situasjonen vi jordens barn befinner oss i. Alle er her på et kort besøk. Vi vet ikke hva hensikten er, men noen ganger tror vi at vi kan føle det. Fra dagliglivets ståsted og uten å hengi oss til noen dypere refleksjon vet vi imidlertid: Vi er her for våre medmenneskers skyld. Først og fremst er vi her for dem som vår egen lykke er helt avhengig av, vi trenger at de smiler og har det godt. Men et medfølelsens bånd knytter oss også til skjebnene til de mange vi ikke kjenner. Hver dag tenker jeg utallige ganger på hvordan mitt ytre og indre liv bygger på arbeidet til mine nålevende og avdøde medmennesker, og på at jeg må anstrenge meg for å gi like mye som jeg har fått, og fortsatt får. Jeg har et ønske om nøysomhet og tynges ofte av tanken på at jeg krever mer enn nødvendig av mine medmenneskers arbeid. De sosiale klasseforskjellene oppfatter jeg ikke som rettferdiggjort, jeg synes at de i siste instans bygger på vold. Dessuten tror jeg at et enkelt ytre liv uten for mange krav er godt for enhver og for både kropp og ånd.
[...]
Å spørre etter meningen eller formålet med vårt eget liv eller med livet overhodet har jeg alltid oppfattet som meningsløst, sett fra et objektivt ståsted. Og likevel har hvert menneske visse idealer som gir retning til dets strev og vurderinger. I denne forstand har behag og lykke aldri stått for meg som et mål i seg selv (jeg kaller en slik etikk for griseflokkens ideal). Mine idealer som lyste opp stien foran meg, og som hele tiden gav meg nytt livsmot, var godhet, skjønnhet og sannhet. Uten følelsen av samstemthet med likesinnede, uten beskjeftigelse med det objektive, det evig uoppnåelige innenfor kunsten og innenfor vitenskapelig forskning, ville jeg ha opplevd livet som tomt. De banale målene for menneskelig strev – eiendom, ytre suksess, luksus – har jeg sett på som foraktelig helt siden jeg var ung.
[ ... ]
Det vakreste vi kan oppleve, er det hemmelighetsfulle. Denne grunnfølelsen står ved vuggen til all sann kunst og vitenskap. Den som ikke kan kjenne det hemmelighetsfulle, og som ikke lenger kan undres og fundere over det han ser, han er så godt som død, og hans øye er sluknet. Opplevelsen av det hemmelighetsfulle – om enn blandet med frykt – har også skapt religionen. Det å vite at det finnes noe som vi ikke kan trenge igjennom, at det finnes manifestasjoner av dypeste fornuft og strålende skjønnhet som vår fornuft bare kan gripe i deres mest primitive former; å vite og føle dette utgjør den sanne religiøsitet. Bare i denne betydningen av ordet er jeg et dypt religiøst menneske. Jeg klarer ikke å forestille meg en gud som belønner og straffer dem han har skapt, eller som overhodet har en vilje lik den vi selv har. Jeg vil og kan heller ikke tenke meg et individ som lever etter at det er fysisk dødt; det er opp til svake sjeler å nære slike tanker ut fra redsel eller latterlig egoisme. For meg er det tilstrekkelig at jeg vet om mysteriet om livets evighet, at jeg er bevisst på og kan ane den vidunderlige oppbygningen av alt som er til, og at jeg kan få lov til å streve etter å forstå en bitteliten del av den fornuften som kommer til uttrykk i naturen.
Tekstutdraga er henta fra verket Mitt verdensbilde som blei utgitt i 1934. Den originale tyske tittelen er Mein Weltbild.
Om Albert Einstein
Albert Einstein var en framstående tysk fysiker. Familien hans var av jødisk opphav, og han emigrerte til USA da Hitler kom til makta i 1933. Einstein bidro med flere epokegjørende arbeider til utviklinga av den moderne fysikken. Han fikk nobelprisen i fysikk i 1921.