I dybden på tekst i kontekst

Før vi definerer begrepet "tekst i kontekst", kan vi spørre: Hva er din kontekst? I videoen "Tekst i kontekst" forteller Henning Fjørtoft at ordet "kontekst" betyr "noe som er vevd sammen". Det vil si at du må se på deg selv som en av mange tråder i en vev. Og hvordan påvirker alle de andre trådene, både de som er slått inn tidligere, og de ved siden av, akkurat deg?

Hvis vi overfører dette spørsmålet til begrepet "tekst i kontekst" i norskfaget, blir spørsmålet det samme: Hvordan blir en tekst påvirket av tekster og hendelser både i fortida og samtida?

Nora og Noora

Et eksempel: Vår mest kjente forfatter, Henrik Ibsen, ble påvirket av både andre mennesker, aviser og tekster til å skrive Et dukkehjem. Hovedrollen er kanskje tidenes mest omtalte kvinneskikkelse: Nora Helmer som forlater sin mann for å bli selvstendig. Og hva ser ungdommer i hele verden på over 100 år senere? Serien SKAM som handler om Noora som sliter med egen selvstendighet i forholdet til William, eller "Wilhelm", som hun kaller ham på mobilen. Det er store sjanser for at Julie Andem som har laget SKAM, er blitt påvirket av Ibsen.

Samtidig sliter Noora med andre problemer enn Nora. Årsaken er at kulturen og samfunnet har forandret seg siden 1800-tallet. Ikke minst er kvinnenes kår helt annerledes på 2000-tallet enn på 1800-tallet.

Begge tekstene er altså preget av sin samtid, men også sin fortid. Nora møter andre utfordringer enn Noora. Men likevel er historiene deres vevet sammen.

Du har kanskje hørt om begrepene "romantikken", "realismen" og "naturalismen"? Dette er alle navn på epoker som skal fortelle oss noe om hva som var typisk for kunsten på sin tid. Når du jobber med å forstå både den historiske og kulturelle konteksten en tekst kom ut i, jobber du med den kulturhistoriske konteksten. Da stiller du typisk spørsmål som: Hvorfor var forfatteren Jens Bjørneboe så sint på autoriteter? Hva er det ved tida han levde i som gjorde at tekstene hans handler om nettopp dette? Eller: Hvorfor handler nesten alle norske tekster på 1600-tallet om Gud?

Norskfaget har blitt kritisert for å være for opptatt av litteraturhistorisk kontekst. For det er viktig å se at selv om tekstene selvfølgelig er preget av tida de er skrevet i, så bør vi først prøve å forstå hva forfatteren vil med teksten sin. Dette uten å måtte kjenne til alt om romantikkens samfunnssyn, skriveregler og inspirasjon. Teksten slik den framstår i seg selv skal altså være gjenstand for utforskingen din. Det er derfor det heter «tekst i kontekst» og ikke «kontekst i tekst».

Hva er vår kulturhistoriske kontekst?

"Romantikken", "realismen" og "barokken"... Men hva kommer vi til å kalle kunsten fra vår egen tid? Hva er vår kulturhistoriske kontekst?

Det er ofte enkelt å se fellestrekk i gamle tekster, men vanskeligere å se dem i de samtidige. Dette til tross for at vi lever midt i den konteksten disse tekstene kommer ut i. Hvorfor er det slik?

Har du noen gang lurt på hvordan du oppfattes i andres øyne? Du kan nok enkelt klistre egenskaper som «snill», «vakker», «egoistisk» eller «innbilsk» på andre, men klarer du å beskrive deg selv like konkret? Nei, det er ikke så enkelt. For selvinnsikt er en usikker vitenskap. Derfor er det også så vanskelig å sette riktig «diagnose» på litteraturen i egen samtid.

Når vi beskriver en tidsperiode på f.eks. 100 år, forenkler vi og trekker ut essensen. Hvis vi er for nært på, er det gjerne detaljene vi blir opptatt av, og det er vanskelig å se de store linjene. Først når vi har fått tiden og tekstene i en periode på avstand, er det lettere å se hvilke trekk som er typiske.

Men noen tendenser ser vi: De siste årene har det kommet en flom av såkalt virkelighetslitteratur. Det vil si tekster som kan gjøre oss usikre på om de er fiksjon eller virkelighet. Er forfatteren den samme som fortelleren? Har dette skjedd i virkeligheten, eller er det bare noe hen finner på? Og hva sier denne tendensen om konteksten; om vår samtid? Betyr det at vi er ekstremt selvopptatte og mangler fantasi?

Det er det vanskelig å si noe om. Men en ting er sikkert: Om 100 år vil nok norske skoleelever ha et navn på oss. De vil «diagnostisere» oss og si at «Typisk for mennesker på starten av 2000-tallet var… Derfor skrev forfatterne…».

Da læreplanen i norsk ble fornyet til 2020, ble det bestemt at norske elever ikke bare skulle lese gamle tekster og forstå konteksten de kom ut i. De skulle også sammenlikne tekstene med egen samtid. Dette var ikke helt nytt, men tendens ble forsterket med den nye læreplanen. Hva kan være årsaken til at de som laget læreplanen, gjorde dette valget?

Begrunnelsen har stort sett vært at når ungdommer leser gammel litteratur, opplever de den som kjedelig. De blir ikke berørt av den, forstår den ikke og synes lesinga er uinteressant.

... kan øke innsikten din

Håpet er dermed at når du leser om Gunnlaug Ormstunge som levde på 1000-tallet, vil du forstå ham bedre, synes han er mer spennende, om du spør deg selv: «Hvordan ville en norsk mann på 2000-tallet reagert om en mann ved navn Ravn prøvde å stjele kjæresten hans?». At svaret er: «Han ville nok ikke utfordret ham til duell på en holme» viser at konteksten, og med det samfunnet, har forandret seg. Samtidig er det ikke helt usannsynlig at det hadde ført til slåsskamp. Og det viser kanskje at den norske mannsrollen ikke har forandret seg så mye på 1000 år?

Samtidig kan dette blikket føre til det motsatte: Når du leser dikt fra 1600-tallet, vil du legge merke til at alt, både fortid, liv og etterliv, handler om Gud. Og da går det an å spørre seg selv: Kan vi egentlig forstå disse menneskene? Hvordan var de, hva påvirket dem? Og når Jens Bjørneboe, som hatet autoriteter, var en hit blant norske skoleelever på 70-tallet, hva sier det om denne ungdomsgenerasjonen? Og hva sier det om dagens ungdommer at de kanskje ikke helt forstår dette opprøret?

Det er dette blikket som både kan øke innsikten i fortida og de tekstene som hører den til. Samtidig kan det være vi forstår oss selv litt bedre.