Måten vi sier noe på, betyr noe

Måten du bruker stemmen på, kan få fram nyanser i språket. Ved å variere tonehøyde, tonebevegelse, lydstyrke, lydlengde, rytme og bruk av pauser og trykk, kan du få fram ulike stemninger og framheve det du vil tilhøreren skal legge merke til.

Ytringen "Det skulle aldri ha skjedd" får to ulike betydninger om den sies henholdsvis leende eller gråtende. Hvis den sies leende, kan vi tenke oss at det har skjedd noe som ikke skulle ha skjedd, og at resultatet kanskje er noe humoristisk. Hvis noen sier "Det skulle aldri ha skjedd" gråtende, kan vi tolke det som om noe trist eller negativt har skjedd. Orda i ytringen er de samme, men virkemidlene gjør at vi forstår hva ytringen betyr i den gitte situasjonen.

For å få fram ulike stemninger må du variere styrken og toneleiet i stemmen, for eksempel ved å tale hviskende, andpustent, sløret, med sprukket stemme, dyp stemme og så videre. Hvis noen ytrer noe med en hviskende stemme, kan vi anta at det som blir ytra, er noe som ingen andre bør høre Det kan også være at at vi ikke ønsker å forstyrre hvis det er noen andre som snakker samtidig. En dyp stemme vil kanskje gi mer inntrykk av troverdighet eller selvsikkerhet, mens en sprukket stemme kan oppfattes som om noen er usikre, redde eller nervøse.

Opplesing som tolkning

Når du leser opp eller framfører en tekst, er måten du gjør det på, ei tolkning. Det er ikke sikkert den som skrev teksten (eller andre) ville lest den på samme måte. Du må bestemme deg for hvilken oppfatning mottakeren skal ha av innholdet. Er det trist, morsomt, alvorlig eller sint? Ved hjelp av stemmen kan du også styre hva mottakeren spesielt skal legge merke til. Er det ord eller passasjer i teksten du mener er spesielt viktige å framheve? Da bruker du stemmen til å skille det ut fra resten av teksten.

Noen viktige virkemidler i framføringer

Du bruker gjerne en kombinasjon av flere virkemidler i dagligtalen, og kanskje er du ikke helt bevisst på at du gjør det. Når du skal framføre en tekst, bør du ha et mer bevisst forhold til hvordan du bruker stemmen til å formidle mening.

Volum/styrke

Hvis vi ser for oss en volumskala fra 1–10, vil volumet på en ordinær samtale ligge på omtrent 4. Hvis du snakker til ei forsamling, må du kanskje opp i 5 eller 6, litt avhengig av rommet, og om du har hjelp av mikrofon.

Alle brudd på denne "normen" vil skape reaksjon hos den som lytter, spesielt hvis du varierer styrken på stemmen. Både det å snakke lavere og det å snakke høyere kan få tilhørerne til å legge spesielt merke til den delen der du endrer volum.

Kanskje tenker du at du må øke volum for å framheve noe viktig? Noen ganger kan faktisk det å hviske være like virkningsfullt. Publikum må lytte nøyere. Der et høyt volum fort kan gi deg et preg av å virke sinna, kan lavt volum får deg til å virke enten usikker eller hemmelighetsfull. Det avhenger litt av toneleiet og setningsmelodien du bruker.

Toneleie

I dagligtalen snakker vi om at noen har en lys eller dyp stemme. Om du legger stemmen din i et lavt toneleie, snakker dypt, kan det du sier virke alvorligere enn om du legger stemmen i et lyst toneleie. En lys stemme kan virke usikker, men også glad og lykkelig.

Setningsmelodi/intonasjon

Du varierer melodien i en setning når du skal stille et spørsmål – setninga ender med at du går opp. Du kan si akkurat den samme setninga og endre mening ved å gå ned. Prøv selv med å si "Hun gikk", som er henholdsvis en påstand og et spørsmål. Går du opp på slutten av ei setning, virker du også gladere enn om du lar melodien gå ned. Prøv med setninga "Jeg er glad". Hva skjer?

Trykk

Du kan legge trykk på enkeltord eller setninger for å framheve dem. Hvor du legger trykket i ei setning, kan helt endre meninga. Prøv selv med setninga "Jeg liker sjokolade". Ved å legge trykk på "jeg" framhever du at det er du som liker sjokolade (ikke Per). Legger du trykk på "sjokolade", får du fram hva du liker. Kanskje har noen tilbudt deg noe annet godt.

Pauser

Ved å ta en kort pause foran eller etter et ord skiller du ut akkurat det ordet fra resten av teksten. Pausen etter gir lytteren tid til å tenke over det du nettopp har sagt. Du bruker også pauser mellom passasjer i teksten, og da er det vanlig å bruke avsnittsinndelinga forfatteren har laga.

Tempo

Du har helt sikkert opplevd å høre på noen du syns snakker for fort eller for sakte. Snakker noen for fort, virker det nervøst. Men hurtig tempo kan også skape spenning og driv i ei fortelling.

Snakker noen sakte, skjer det motsatte – da dveles det ved det som sies. Det kan tippe over til å bli kjedelig, spesielt hvis du ikke varierer stemmen ellers.

Legg merke til stemmebruk

Lytt på en samtale eller legg merke til hvordan læreren snakker til dere. Hvilke virkemidler klarer du å gjenkjenne?

Kilder

Dahl, Ø. (2001). Møter mellom mennesker: interkulturell kommunikasjon. Gyldendal Akademisk.

Siden har flyttet, men du kan finne den her: