Hovedavtalen i arbeidslivet

Lønn og arbeidsforhold er viktige saker som arbeidstakerne selvfølgelig er opptatt av i arbeidslivet. Behovet for en felles organisering av arbeidstakere oppstod rundt 1900. Utover i mellomkrigstiden, som følge av politiske og økonomiske kriser, og som en konsekvens av vekst i antall industriarbeidere, ble arbeidskonfliktene mellom bedriftseiere og arbeidere trappet opp. Tidvis gikk mange arbeidsdager tapt som følge av utstrakt bruk av streik og lockout fra partene.

Først i 1935 ble det enighet om hovedavtalen i næringslivet, der arbeidsgivernes hovedsammenslutning og arbeidstakernes organisasjoner aksepterte hverandre som likeverdige forhandlingspartnere og ble enige om hvordan lønnsforhandlinger skal foregå. Denne hovedavtalen som i dag er mellom LO og NHO, har blitt kalt "arbeidslivets grunnlov" og har ført til mer ro og forutsigbarhet i arbeidslivet, for arbeidstakere og arbeidsgivere.

I Hovedavtalen finnes de generelle bestemmelsene om forhandlings- og samarbeidsforhold mellom arbeidsgivere og arbeidstakere. I tillegg tar Hovedavtalen for seg de ansattes medbestemmelsesrett. Hovedavtalen revideres normalt hvert fjerde år.

Hvorfor vokste det frem kollektive avtaler? Kort kan man si at mange industriarbeidere følte at de ikke var sterke nok alene i forhandlingene med bedriftene om sine avtaler. Ved å gå sammen i fagforeninger kunne de opptre i fellesskap og stå sterkere i forhandlinger om blant annet lønn og arbeidstid.

I arbeidslivet skal det foreligge en arbeidsavtale mellom lønnstakeren og bedriften. Det er fullt mulig for en arbeidstaker å forhandle direkte med sin arbeidsgiver om lønn og ulike arbeidsforhold. For visse etterspurte arbeidstakere kan dette på kort sikt være økonomisk fordelaktig. Men store deler av arbeidstakeres lønn blir i hovedsak forhandlet frem gjennom kollektive avtaler. Da inngår bedriften og lønnstakeren en avtale om at den kollektive avtalen som er forhandlet frem mellom lønnstakerens og bedriftens organisasjoner, skal gjelde forholdet mellom dem. Vi har en situasjon der de individuelle avtalene er erstattet med en kollektiv avtale.