Kommunene

Fra 2020 har vi 356 kommuner i Norge. Kommunene i de nordiske landene har et større ansvar for den offentlige politikken enn i mange andre europeiske land, herunder velferdspolitikken. Dessuten utøver kommunene en stor grad av lokalt selvstyre. Dermed har kommunene ansvaret for en større andel av de offentlige utgiftene. Dette lokale selvstyret har vi hatt siden 1837, da formannskapslovene ble vedtatt av Stortinget.

De norske kommunene er det vi kaller for generalistkommuner. Det vil si at alle kommuner skal tilby de samme tjenestene med samme kvalitet uavhengig av innbyggertall, størrelse, bosettingsstruktur og lignende.

Dette generalistkommunesystemet var utgangspunktet for kommunereformen som ble gjennomført mellom 2014 og 2020. 119 av kommunene ble slått sammen til 47 nye kommuner. Tanken er at større kommuner skal ha bedre kapasitet til å gi sine innbyggere gode tjenester. Dette kan være vanskelig å oppfylle for små kommuner. En måte å løse dette på, er interkommunalt samarbeid; Små kommuner samarbeider om tjenester på tvers av kommunegrensene.

Kommunens oppgave er å arbeide for interessene til de som bor der, den skal ta seg av de nære oppgavene. Tanken bak dette lokaldemokratiet er at de som bor i den enkelte kommune, kjenner de lokale problemene best og vet hvordan de skal løses.

Kommunene har ansvar for ulike lokale tjenester innenfor utdanning, helse og sosial, samferdsel og tekniske oppgaver, kultur og fritid. Mer detaljert fordeling av oppgaver kan du lese i artikkelen om styringsnivåene.

Hvor får kommunene inntektene sine fra? Det er i hovedsak tre grupper av inntekter:

• frie inntekter
• kommunale avgifter
• øremerkede tilskudd

De frie inntektene er skatteinntekter og rammetilskudd fra staten. Disse inntektene kan kommunene fritt disponere uten føringer fra staten. I 2019 utgjorde de frie inntektene mellom 75 % og 80 % av inntektene.

Rammetilskuddet fra staten skal jevne ut de økonomiske forskjellene mellom kommunene og sikre likt tjenestetilbud i hele landet. Skatteinntektene i kommunene kommer fra personskatt og eiendomsskatt. Ikke alle kommuner har eiendomsskatt, og mange steder har spørsmålet om eiendomsskatt vært svært omdiskutert.

De kommunale avgiftene kommer fra ulike typer kommunale tjenester. De skal bare dekke de reelle utgiftene til tjenestene. Det er uenighet mellom de politiske partiene om det statlige tilskuddet skal være frie midler eller øremerkede tilskudd, det vil si penger som skal gå til formål som er bestemt av staten. Frp har de siste årene vært det partiet som har gått lengst i kravet om øremerkede tilskudd.

Kommunestyret eller bystyret er det øverste politiske organet i kommunen. Hvert fjerde år er det lokalvalg. Den øverste politiske lederen i kommunen er ordføreren. De fleste kommunene styres etter formannskapsmodellen. Det vil si at minst fem av kommunestyrets representanter utgjør et arbeidsutvalg som heter formannskapet, og som fordeles representativt. Disse sitter hele valgperioden.

Administrasjonen i kommunen ledes av en rådmann. Rådmannen er ikke politisk valgt, men ansatt i kommunen, og det er et klart skille mellom politikere og administrasjon. Politikerne har dermed et begrenset ansvar for kvaliteten og gjennomføringen av kommunens tjenester.

Kommuneloven av 1992 åpnet for at kommunene kunne styre etter en parlamentarisk modell. Flere av de store kommunene har valgt denne modellen. Her styres kommunen av et råd som består av representanter fra flertallet i kommunestyret. Byrådet ledes av en byrådsleder, som blir en slags "statsminister".

I denne modellen vil byrådet være ansvarlig for å drifte administrasjonen. De vil da ha det totale ansvaret for saksforberedelser og gjennomføringen av bystyrets vedtak. Byrådet er som sagt avhengig av støtte fra et flertall i bystyret og kan dermed risikere å måtte gå av i løpet av valgperioden hvis de mister flertallet. Vi kjenner igjen dette prinsippet fra forholdet mellom de statlige styringsorganene Stortinget og Regjeringen. Ordførerens rolle tilsvarer stortingspresidentens.