Hopp til innhold

Fagstoff

Maktfordeling

Prinsippet om maktfordeling i et samfunn ble lansert av statsrettsfilosofen Montesquieu. Hans utgangspunkt var at den som har makt, er tilbøyelig til å misbruke den. Det er derfor viktig å ha innebygde mekanismer som forhindrer maktmisbruk.
Kongen, stortinget og domstol. Illustrasjon.
Åpne bilde i et nytt vindu

I 1748 foreslo Montesquieu en tredeling av statsmakten, der de ulike statsmaktene skulle operere uavhengig av hverandre og hindre hverandre i maktmisbruk.

Lovgivende, utøvende og dømmende makt

De tre statsmaktene han tenkte på, var:

  • den lovgivende makt – som i Norge er Stortinget
  • den utøvende makt – som i Norge er regjeringen
  • den dømmende makt – som i Norge er domstolene

Denne tredelingen spilte en stor rolle da grunnloven vår ble utarbeidet i 1814. Men da parlamentarismen ble innført i Norge i 1884, ble den utøvende makt gjort direkte avhengig av den lovgivende, som er Stortinget. Regjeringen må ha stortingsflertallets tillit for å kunne styre.

Vi har altså ikke lenger tre uavhengige statsmakter. Men vi har fremdeles et system der makt stanser makt, eller balanserer makt. Den dømmende makt har for eksempel anledning til å stille den utøvende makt for riksrett, dersom loven ikke blir fulgt.

"Den fjerde statsmakt"

Mediene er en maktfaktor i samfunnet som har vokst fram etter Montesquieus tid. Og mediene er naturligvis ikke en egentlig statsmakt, fordi mediene drives uavhengig av staten. Men mediene har likevel stor makt i offentligheten, fordi de er så viktige for at demokratiet vårt skal fungere.

Mediene er også en viktig «motmakt» mot andre typer makt i samfunnet, fordi mediene blant annet har som selvpålagt oppgave å avsløre maktmisbruk. Derfor kalles mediene ofte for «den fjerde statsmakt».

Relatert innhold

Parlamentarisme vil i praksis si at det er Stortinget og ikke kongen som har kontroll med hvem som skal sitte i regjeringen.

CC BY-SASkrevet av Joachim Laberg.
Sist faglig oppdatert 09.01.2020

Læringsressurser

Det norske demokratiet