Domstolene

Domstolene i Norge har tre nivåer:

• tingretten
• lagmannsretten
• Høyesterett

En sak kommer først til tingretten. Hvis man ikke er enig i en dom i tingretten, har man rett til å klage, det vil si å anke saken til lagmannsretten. Begge parter i en sak har rett til å anke.

Retten til å anke er viktig, for den gir alle mulighet til å få saken sin prøvd av to uavhengige instanser. I enkelte tilfeller kan saker også ankes til Høyesterett. Om en sak skal tas opp i Høyesterett, blir bestemt av en mindre gruppe høyesterettsdommere, som kalles ankeutvalget.

Grunnen til at en anke først skal vurderes i ankeutvalget, er at Høyesterett bare tar opp saker som er av prinsipiell betydning. Oftest vil det si saker som kan få betydning for mange liknende saker. Eller det kan være er en helt ny type sak, slik at høyesterettsdommen kan danne et eksempel for seinere saker.

Hvis Høyesterett tar opp en sak, tar de ikke stilling til selve skyldspørsmålet, men ser på lengden på straffen og hvordan loven er brukt i lagmannsretten. Høyesterett kan også bestemme at en sak skal behandles på nytt i lagmannsretten. I tillegg til fagdommerne er det bare partenes advokater som er til stede i Høyesterett.

Domstolene ledes av én eller flere dommere. Dommerne tolker lovene, og på grunnlag av denne tolkningen avgjør de sakene. For å bli dommer må man ha tatt juristutdannelse ved et universitet og så arbeidet som advokat eller i andre juridiske stillinger en del år.

I tingretten og lagmannsretten har vi også såkalte lekdommere, vanlige mennesker, i tillegg til fagdommerne. Tanken er at den tiltalte skal dømmes av likemenn, som representerer et gjennomsnitt av normene og verdiene som finnes i samfunnet. I saker der det er begått et lovbrudd som har en strafferamme på mer enn seks år, har vi nå en ordning med to fagdommere og fem lekdommere. Denne ordningen ble innført 1. januar 2018, og erstattet den gamle juryordningen.

Det finnes to typer rettssaker:

• Straffesak: Når du er blitt politianmeldt og påtalemyndigheten mener at det du har gjort, er straffbart. Drap er kanskje det alvorligste eksempelet på en slik handling.
• Sivil sak: Når det har oppstått en uenighet mellom deg og en annen part om hva som er riktig i en sak, og en av partene bringer saken inn for retten. En nabokrangel der du mener at naboen har bygd et gjerde inn på din tomt, er et klassisk eksempel.

Det er politiet som etterforsker lovbrudd. Både i etterforskningen og under rettssaken er konkrete beviser avgjørende. Bevisene må dokumentere at det en part mener har skjedd, faktisk skjedde. Dersom bevisene ikke holder, kan ingen dømmes.

Mindre lovbrudd fører ofte til at politiet gir et såkalt forelegg, en bot. Dette er en ordning for ikke å belaste domstolene med for mange småsaker. Blir du tatt for å ha kjørt for fort, spør politiet om du godtar et forenklet forelegg. Hvis du ikke gjør det, sender politiet saken til påtalemyndighetene, og du må møte i tingretten.

Før en sivil sak kommer opp til doms, kan saken bringes inn for forliksrådet. Her sitter det tre lekfolk, ofte tidligere politikere. Sammen med partene prøver de å finne fram til et forlik. Ordningen er med på å avlaste domstolene og sparer ofte partene i en konflikt for utgifter til å føre en sak for domstolen.

Riksretten er en særdomstol som skal passe på at Stortinget og regjeringen arbeider etter reglene i Grunnloven. For at en sak skal havne i riksretten, må det være snakk om at medlemmer av regjeringen, Stortinget eller Høyesterett har misbrukt sin posisjon til å begå straffbare handlinger. De fem dommerne som har sittet i Høyesterett lengst, fungerer som riksrett.

Etter 1814 er det bare åtte saker som har ført til en fellende dom i riksretten, den siste i 1927. Men ordningen finnes ennå. Ved en rekke saker etter andre verdenskrig har politikere truet med å bruke riksrett mot meningsmotstandere.