Rettsstaten Norge

Stortinget bestemmer hvordan lovene skal være. Regjeringen sørger for at lovene blir satt i verk. Og domstolene bruker lovene når de dømmer i saker.

Rettsstaten er blitt til over en lang tidsperiode. Før 1814 var den danske kongen eneveldig både i Norge og Danmark. Han bestemte i detalj hva som var rett og galt i samfunnet. Ønsket du å skille deg (riktignok en sjeldenhet), måtte du skrive til kongen i København, som personlig avgjorde saken. Rettsstatsprinsippet ble innført med Grunnloven i 1814.

Poenget med lover er å trekke grensen mellom det som er godtatt, og det som ikke er ønskelig i et samfunn. Men lovene endrer seg stadig, i takt med utviklingen i samfunnet. Ting som før var ulovlig, kan nå bli ansett som greit, og omvendt. Fram til 1972 var det for eksempel kriminelt å ha sex med en person av samme kjønn. I 2016 ville ingen politikere, uansett partitilhørighet, ha funnet på å fremme et slikt lovforslag. Motsatt vei har det gått med foreldres rett til å straffe egne barn fysisk. Det var lenge sett på som en privatsak, før lovverket i flere runder ble strammet inn, til fullt forbud i 1970- og 80-årene.

I en rettsstat kan ingen dømmes uten at dommen er forankret i gjeldende lov. Dette er viktige punkter i møtet med rettssystemet:

• Likhet for loven er det grunnleggende prinsippet. Enten du er 20 eller 70 år, enten du er født i Thailand eller Nordland, enten du er mann eller kvinne, har du samme rettigheter. Rettssystemet skal behandle alle likt.
• Lover kan ikke ha tilbakevirkende kraft. Du kan altså ikke dømmes etter en lov som ikke fantes på det tidspunktet du ble anklaget.
• Den tiltalte i en rettssak skal ses på som uskyldig inntil vedkommende er dømt skyldig.
• Blir du satt i varetekt av politiet, skal du framstilles for en domstol før det har gått 24 timer.
• Dersom du blir siktet for noe kriminelt, har du krav på å få en forsvarer som blir betalt av det offentlige.