Hva er demokrati?

De fleste land i verden kaller seg demokratiske. Mange av disse landene har et demokrati som fungerer dårlig. I noen tilfeller kan vi kalle disse for skinndemokratier. Dette er land som prøver å framstå som demokratier ved for eksempel å avholde valg, men som ikke kan kalles demokratier på grunn av for eksempel utstrakt valgfusk, manglende politiske rettigheter, eller at det er noen andre enn de folkevalgte som egentlig styrer landet.

Det skal mer til for å kunne kalles et velfungerende demokrati enn at man avholder valg, og at alle har stemmerett. Det er hovedsakelig to ulike måter å organisere et demokrati på: direkte demokrati og indirekte demokrati (også kalt representativt demokrati).

Direkte demokrati

Direkte demokrati er demokratier der politiske spørsmål blir avgjort direkte av folket i folkeavstemninger. Ingen land er i dag rene direkte demokratier, men noen bruker folkeavstemninger oftere enn andre. I Norge ble det sist avholdt folkeavstemning på nasjonalt nivå i 1994 da det norske folk stemte nei til medlemskap i EU.

Indirekte demokrati

Indirekte eller representativt demokrati er demokratier der folket velger representanter som styrer landet for dem. Alle moderne demokratier styres hovedsakelig på denne måten.

Ordet demokrati er satt sammen av de greske ordene demos (folk) og kratos (styre) og betyr folkestyre. Idéen om at alle skal kunne påvirke hvordan samfunnet styres, bygger på en tanke om at alle mennesker har lik verdi, slik det blir uttrykt i artikkel 1 i FNs menneskerettighetserklæring:

"Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd" (Verdenserklæringen om menneskerettigheter, 1948, art. 1).

Her skal vi først og fremst ta for oss demokrati som en styreform i et land. Vi kan også finne demokrati, eller noe som ligner på det, i idrettsklubber, bedrifter, på skolen, i familien og i vennegjengen.

De fleste forbinder kanskje ordet demokrati med land som har politiske valg med stemmerett for alle voksne innbyggere. Men hva betyr det at folket styrer i et land? For å finne ut av det skal vi se nærmere på tre viktige prinsipper som må være på plass for at et land skal kunne kalle seg demokratisk:

1. like demokratiske rettigheter

2. like demokratiske muligheter

3. vern om enkeltmenneskets og minoriteters interesser

Like demokratiske rettigheter

Det mest grunnleggende dersom et land skal kunne kalle seg demokratisk, er at alle har like demokratiske rettigheter. "Alle" vil som regel si alle voksne som har statsborgerskap i landet. Like demokratiske rettigheter sikres gjennom stemmerett, ytringsfrihet og foreningsfrihet.

Stemmerett

Stemmerett er kanskje den mest sentrale politiske rettigheten i et demokrati. I Norge har for eksempel alle norske statsborgere over 18 år stemmerett ved stortingsvalgene. Det finnes mange eksempler på at ulike grupper i samfunnet ikke har hatt stemmerett. Kvinner, fattige og ulike etniske grupper har for eksempel vært utestengt fra å delta i valg i de fleste land – også i Norge. I noen land er det slik fremdeles. Slike begrensninger på stemmeretten gjør et land mindre demokratisk.

For at stemmeretten skal ha noen betydning, er det viktig at valget er organisert på en måte som oppfattes som demokratisk og rettferdig. Dessuten må man ha ordninger som forhindrer juks og manipulering, såkalt valgfusk. Resultatet av valget må også ha betydning for politikken som føres i landet. Det betyr at de folkevalgte må ha makt. Det hjelper ikke å ha politiske valg hvis det er noen andre enn de folkevalgte som sitter med den reelle makten i landet.

Ytringsfrihet og foreningsfrihet

Politisk påvirkning er mer enn stemmerett. I tillegg har alle i et demokrati rett til å engasjere seg politisk. Det gjelder uansett alder. Vi kan skrive leserinnlegg i en avis, gå i demonstrasjonstog, starte en underskriftskampanje eller melde oss inn i en fagforening eller et politisk parti og stille til valg som politiker. For å sikre dette har vi foreningsfrihet og ytringsfrihet. Dette er rettigheter alle har i et demokrati.

Like demokratiske muligheter

Et velfungerende demokrati må ha som mål at flest mulig deltar i demokratiet. Når du stemmer ved et politisk valg, gir du i prinsippet fra deg makten til dem du stemmer på for en periode. I Norge er disse periodene på fire år. Det betyr at de som blir valgt, får mer makt enn andre, men for å hindre at de folkevalgte misbruker den makten de får, må den begrenses.

For å sikre mest mulig like demokratiske muligheter må vi altså få flest mulig til å delta i demokratiet og samtidig begrense makten til de folkevalgte. Det finnes flere måter å gjøre dette på. Vi skal se på noen av dem.

Økt valgdeltakelse

Selv om alle har like rettigheter til å delta og påvirke politisk, betyr ikke det at alle gjør det i praksis. For det første kan folk la være å stemme ved valg. Ved stortingsvalget i 2021 var det over 20 % av velgerne som ikke brukte stemmeretten sin. I praksis er det vanskelig å få alle til å stemme, men det er et mål for et demokrati som Norge at flest mulig stemmer ved valg.

Kunnskap og tilgang til informasjon

For at folket skal forstå det politiske systemet og holde seg oppdatert, er det nødvendig med kunnskap og tilgang til informasjon. I en del land er det vanskelig å få til demokrati på grunn av mye analfabetisme, det vil si at mange ikke kan lese eller skrive. Derfor er retten til utdanning en viktig forutsetning for at demokratiet skal fungere.

I tillegg å gå på skole må man også kunne følge med i politikken som føres i landet. Et demokrati trenger frie og uavhengige medier som kan rapportere om hva som skjer, formidle ulike meninger og avsløre kritikkverdige forhold i samfunnet uten å bli sensurert. Når alle har tilgang til skole og media, har også alle mulighet til å delta i demokratiet.

Maktfordeling

Stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer har mer politisk makt enn folk flest. Slik må det være i et representativt demokrati der vi velger noen som skal styre landet på vegne av oss. Men det finnes flere måter å begrense denne makten på slik at vi unngår maktmisbruk. De fleste demokratier følger det såkalte maktfordelingsprinsippet. Det vil si at statens viktigste oppgaver er fordelt på tre ulike institusjoner.

Fordeling av makt mellom ulike personer eller institusjoner brukes ofte på flere områder enn denne tredelingen av staten. I Norge har vi for eksempel overlatt en del lokal makt til lokale styrer i kommuner og fylkeskommuner. Det motsatte av en slik maktfordeling vil være et diktatur, der all makt ligger hos én person.

Hindre korrupsjon og habilitetsbrudd

Hvis noen får mye politisk makt på grunn av at de har mye penger eller fordi de er nær venn eller i familie med noen i regjeringen, kan dette bli et problem for demokratiet. Se for deg at en rik næringslivsleder gir politikere penger for at de skal stemme for en sak som bedriften vil tjene penger på. Dette kalles korrupsjon og er ulovlig. Et velfungerende demokrati har lite korrupsjon.

Hvis en politiker tar avgjørelser for at hen selv, en nær venn eller et familiemedlem skal tjene på det, begår politikeren habilitetsbrudd. Hvis det for eksempel dukker opp en sak på næringsministerens bord der en nær venn eller slektning er innblandet, skal ministeren erklære seg selv inhabil. Det vil si at man sier fra om at man ikke kan behandle saken på grunn av for sterke bånd til noen som på en eller annen måte er innblandet i saken. Hvis en i regjeringen ikke melder fra i slike tilfeller, og dermed bryter habilitetsreglene, fører det gjerne til at hen må forlate regjeringen. I grove tilfeller kan det også være straffbart.

Lover mot korrupsjon og habilitetsbrudd skal altså hindre at noen får mye makt bare fordi de har mye penger eller fordi de kjenner noen med makt.

Den korte filmen under tar opp spørsmål om habilitet og tillit til politikerne.

Vern om enkeltmenneskets og minoriteters interesser

I et demokrati er det flertallet som bestemmer. Men hva om flertallet bestemmer at de skal forfølge enkeltpersoner eller spesielle grupper i samfunnet? Kanskje noen blir fratatt huset sitt, stemmeretten, ytringsfriheten eller statsborgerskapet? Kanskje noen havner i fengsel eller blir henrettet uten rettssak? Hele grupper i samfunnet kan bli hindret fra å utøve sin religion eller kultur. Minoritetsgrupper kan til og med bli forsøkt utryddet. Alt dette skjer i dag i flere land som kaller seg demokratiske. Derfor trenger enkeltmennesker og minoritetsgrupper rettigheter som skal forhindre overgrep og diskriminering.

Rettssikkerhet

Rettssikkerhet er et viktig prinsipp i et demokrati og skal beskytte enkeltpersoner fra å bli uskyldig dømt eller utsatt for ulovligheter. Her er noen av prinsippene som bør være på plass for å ha rettssikkerhet:

• Alle avgjørelser som myndigheter tar, skal følge lovene i landet.

• Man kan ikke straffes uten dom.

• Man har rett til å få prøvet saken sin i en nøytral domstol.

• Man regnes som uskyldig inntil det motsatte er bevist.

• Alle er like for loven; det skal ikke være urettferdig forskjellsbehandling.

• Alle parter i en sak skal ha mulighet til å si sin mening i saken.

Rettigheter som beskytter minoriteter

I FNs menneskerettigheter er beskyttelse av minoriteter og utsatte grupper sentralt. Urfolk har en spesiell beskyttelse. Urfolk er folkegrupper som skiller seg fra majoriteten i et land, og som har eksistert i landet lenge før landegrenser og staten ble etablert. Urfolk har som regel blitt utsatt for diskriminering og overgrep fra myndigheter og majoritetsbefolkning. Urfolksrettigheter skal sikre at slik diskriminering og overgrep ikke skjer, og bidra til at urfolk kan bevare sin egen kultur og språket sitt.

I Norge har vi ett urfolk: samene. Men vi har også fem såkalte nasjonale minoriteter: kvener/norskfinner, skogfinner, jøder, romer og romanifolk/tatere. Dette er etniske grupper med egen kultur som har langvarig tilknytning til et land. Nasjonale minoriteter har en del av de samme rettighetene som urfolk, men urfolk har sterkere beskyttelse på noen områder.

I et demokrati skal ingen bli utsatt for diskriminering eller forfølgelse uansett årsak. I Norge har vi egne lover som beskytter oss mot å bli diskriminert på grunnlag av for eksempel religion, etnisitet, kjønn, seksuell orientering, kjønnsidentitet eller funksjonsnedsettelser.

Rettigheter som beskytter minoriteter, er nødvendige for å minne oss om det som er selve grunnlaget for demokratiet, nemlig at alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter.