Hva er EØS-avtalen?
Det europeiske økonomiske samarbeidsområde, EØS, er en avtale som Norge inngikk med EU i 1994. 70 prosent av norsk import og 80 prosent av norsk eksport skjer med EU-landene. Gjennom ordningen med EØS får Norge fri adgang til EUs indre marked, og de fire frihetene: fri utveksling av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft.
Da legges det ikke toll eller avgifter på handelen med EU (unntatt landbruksprodukter). Norge betaler den største kontingenten av i alt tre land som er med i denne ordningen, og som til sammen betaler ca. 25 milliarder kroner i året. Noe av EØS-midlene kommer tilbake til Norge som stipendordninger for deg som skal utdanne deg i et EU-land, eller til prosjekter som støtter kultur og samhandling over landegrensene. Andre deler av Norges kontingent bruker EU for å utjevne økonomiske og sosiale forskjeller mellom medlemslandene i EU.
Når det gjelder utdanningsprogrammene, er det SIU (Senter for internasjonalisering av utdanning) som organiserer dette i Norge. Det viktigste programmet er nye Erasmus+, EUs program for utdanning, opplæring, ungdom og idrett for perioden 2014–2020.
Fra 1973 hadde EFTA-landene en frihandelsavtale med det som da het EF. Dette var bilaterale avtaler mellom EF og hvert enkelt EFTA-land og dekket bare deler av handelen mellom dem. For Norges del gjaldt dette først og fremst tollfrihet på industrivarer.
I 1987 trådte den såkalte Enhetsakten i kraft i EF, som da besto av tolv land. Det ble grunnlaget for det indre markedet. Gjennomføringen av det indre markedet innebar at EFTA-landene risikerte å møte handelshindringer – hindringer som ble avviklet internt mellom medlemslandene i EF. Norge og EFTA mente dette ville føre til at egne bedrifters konkurransekraft ble svekket i forhold til den konkurrentene i EF hadde. Dette var en viktig foranledning for avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet, EØS-avtalen. (EU/EØS-håndboken, Utenriksdepartementet, 2012, s. 15)
EØS-avtalen ble undertegnet 2. mai 1992 mellom det som da var sju EFTA-land og tolv EF-land. I 1994 ble det avholdt folkeavstemning om EU-medlemsskap i Østerrike, Sverige, Finland og Norge. Kun Norge sa nei, de tre andre landene gikk ut av EFTA og ble medlemmer av EU fra 1. januar 1995.
I ettertid har flere og flere land blitt medlemmer av EU, særlig etter utvidelsen med de østeuropeiske landene. Det er likevel et unntak så langt. I en folkeavstemning i 2016 stemte Storbritannia for å melde seg ut av EU. Denne utmeldingsprosessen har nå startet.
Hovedintensjonen med EØS-avtalen er at norske bedrifter og borgere har samme tilgang til det indre markedet som bedrifter og borgere i EU-landene. Dette gjelder handel med varer, investeringer, bank og forsikring, kjøp og salg av tjenester og rett til å ta arbeid, studere og bo i andre land i området.
EUs regelverk blir fortløpende tatt inn i EØS-avtalen slik at de gjelder for alle landene som har skrevet under avtalen.
EFTA-landene som er med i EØS-avtalen, har ikke mulighet til å delta i beslutningsprosessen i EU, men landene kan komme med innspill i den forberedende fasen når Kommisjonen utarbeider forslag til nye rettsakter, som er lover som ligger under hovedreglene i EU-traktaten.
Norge er gjennom EØS-avtalen forpliktet til å la et eget overvåkingsorgan, ESA, og en egen EFTA-domstol overvåke at norske myndigheter og virksomheter overholder avtalen.
Relatert innhold
Fra 1990 har EU-landene hatt en avtale om felles grensekontroll. Norge, Sveits, Liechtenstein og Island er fire ikke-EU-land som også har skrevet under på avtalen.
Norge er ikke medlem av EU, men gjennom avtaler som EØS-avtalen og Schengen-avtalen og andre avtaler direkte med EU er Norge tett integrert med EU.