Statenes ansvar
Det er stater som er forpliktet til å følge det som står i verdenserklæringen og de andre menneskerettighetskonvensjonene til FN. Ifølge folkeretten er statene derfor de som skal holdes ansvarlige for brudd på menneskerettighetene.
I FNs konvensjon for sivile og politiske rettigheter står det for eksempel at ingen skal utsettes for tortur, og at slaveri er forbudt. Hvis noen blir torturert eller tvunget til å jobbe i Norge, er det det derfor et brudd på deres menneskerettigheter. Da har norske myndigheter ansvar for å stanse dette.
Utfordringen med dette systemet er når det er staten selv som begår menneskerettighetsbrudd. Hvis staten for eksempel nekter innbyggerne sine å si det de mener eller tro på det de vil, bryter de menneskerettighetene. Men det fins ikke noe "verdenspoliti" som kan straffe staten for disse menneskerettighetsbruddene.
Det er stor forskjell på hvordan stater oppfyller menneskerettighetene til befolkningen sin.
Menneskerettighetenes dilemma
Menneskerettighetene er universelle og udelelige. Det betyr at de gjelder for alle, og at det ikke går an å velge og vrake mellom de ulike rettighetene. Retten til å utøve religionene sin er i prinsippet like sterk som retten til å gå på skole.
Selv om det er lett å være enig i dette, oppstår det stadig vekk dilemmaer og debatter knyttet til menneskerettighetene.
Retten til å ha en mening og ytre den fritt, står sterkt. De fleste er enige om at takhøyden for ytringsfriheten skal være høy, fordi et samfunn som lager regler for hva folk kan si og tenke, raskt bikker i retning av diktatur. Samtidig sier FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter at ytringsfriheten også innebærer forpliktelser og ansvar. Det kan innføres noen begrensinger for ytringsfriheten hvis dette er nødvendig for å ta vare på andres rettigheter eller nasjonal sikkerhet.
I Norge har vi lagd en slik begrensning gjennom den såkalte "rasismeparagrafen" i straffeloven. Den forbyr ytringer som er diskriminerende eller hatefulle overfor minoriteter. Men hva er egentlig en hatefull ytring? Og hvor skal grensene for dette gå?
Menneskerettigheter under press
Menneskerettighetene ble til i kjølvannet av to brutale verdenskriger, der millioner av menneskeliv hadde gått tapt. De fleste var enige om at internasjonalt samarbeid, dialog og felles regler var viktige for å unngå nye kriger. En kaller dette gjerne "multilateralt samarbeid" – altså samarbeid mellom flere land. Det var med dette tankegodset i bunn at menneskerettighetene ble til og videre utviklet.
De siste årene har nasjonalistiske og autoritære krefter vokst i store deler av verden. I Europa er anti-islamske og høyreekstreme krefter på fremmarsj. I Polen jobber regjeringen aktivt for å begrense makten til domstolene. USA har trukket seg fra flere viktige internasjonale avtaler, som for eksempel Parisavtalen om klima og atomavtalen med Iran. Brasil har valgt en høyrepopulistisk president som er negativ til homofile, og som tidligere har uttalt at han er for diktatur. På forskjellige måter jobber disse kreftene i motsatt retning av det multilaterale samarbeidet som menneskerettighetene er tuftet på.
Når respekten for reglene som stater har blitt enige om, forsvinner, går det på bekostning av rettighetene til befolkningen – spesielt de ekstra sårbare gruppene som er avhengige av at deres menneskerettigheter blir beskyttet.
Vi må fortsatt kjempe for menneskerettighetene
Heldigvis er det mange gode eksempler på at folk og bevegelser over hele verden protesterer mot autoritære og anti-demokratiske strømninger. Utviklingen de siste årene er en viktig påminner om at menneskerettighetene ikke er noe vi har fått for alltid, men noe vi fortsatt må kjempe for. Hvis autoritære ledere får flytte grensene for hva som er greit og ikke greit å gjøre, er det en skummel utvikling som alltid vil ramme de svakeste gruppene i samfunnet hardest.