Menneskerettigheter
Tanken om at det fins universelle rettigheter som gjelder for alle, oppstod for mange hundre år siden. I moderne tid har disse rettighetene blitt definert gjennom internasjonale avtaler som de fleste land i verden har blitt enige om å følge. I dag er det ofte reglene i disse avtalene en snakker om når en snakker om menneskerettigheter.
I 1948 vedtok FN Verdenserklæringen om menneskerettigheter. Den består av 30 artikler som definerer hva som menes med menneskerettigheter. Senere har FN vedtatt ni konvensjoner som utdyper det som står i verdenserklæringen. Andre organisasjoner, som for eksempel Europarådet, har også vedtatt menneskerettighetskonvensjoner.
Det er Verdenserklæringen om menneskerettigheter og de ulike menneskerettighetskonvensjonene som regnes som menneskerettigheter i internasjonal folkerett.
Det er vanlig å skille mellom sivile og politiske rettigheter, og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.
Eksempler på sivile og politiske rettigheter er
- retten til liv
- retten til ikke å bli torturert
- ytringsfrihet
- religionsfrihet
- organisasjonsfrihet
Eksempler på økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter er
- retten til arbeid
- retten til utdanning
- retten til en tilfredsstillende levestandard
Alle rettigheter er like folkerettslig bindende. I FN ser en likevel ofte at ulike stater legger mer vekt på noen typer rettigheter enn andre. Tradisjonelt har land med "vestlige" verdier fremhevet de sivile og politiske rettighetene, mens utviklingsland ofte argumenterer med at de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene må være på plass først.
Menneskerettigheter handler om forholdet mellom enkeltindivider og staten de lever i.
Historien har vist at stater er villige til å begå forferdelige overgrep mot sin egen og andres sivilbefolkning. FN og menneskerettighetskonvensjonen ble til i kjølvannet av to verdenskriger der millioner av menneskeliv hadde gått tapt. De fleste var enige om at det var nødvendig med et internasjonal regelverk som satte grenser for hva en statsmakt kan gjøre mot sin egen befolkning, og definerte hvilke forpliktelser staten skal ha.
I dag er menneskerettighetenes viktigste funksjon å være dette rammeverket. Statene har både plikt til å ikke bryte menneskerettighetene selv, og til å forebygge og forhindre at innbyggerne bryter hverandres menneskerettigheter.