Sentral utkant
Xi’an – «Den vestlige freden» – ligger i Nordvest-Kina og var et kraftsenter i kinesisk historie helt fram til 1000-tallet. Samtidig lå byen utsatt til for erobringer på grunn av beliggenheten nær nomadiske områder i nord og vest. Byen ligger i den fruktbare Wèi-dalen, der elva Wèi 渭 får rikelig med vann fra Qínlǐng-fjellene 秦岭 i sør. Sommerklimaet er varmt og fuktig, men vintrene kan være strenge. Byen lå tradisjonelt i den nordvestlige delen av landet, men Kinas store utstrekning i dag gjør at landets geografiske midtpunkt befinner seg i den vesle byen Yǒnglè 永乐, bare 45 km nord for dagens Xi’an.
Rike historiske avtrykk
Rundt dagens Xi’an kan vi se forskjellige avtrykk fra tidligere dynastiers virksomhet, fra det knapt synlige til det mektige og storslagne. Byen ble første gang hovedstad i det mektige Zhōu-dynastiet 周 (ca. 1045–256 fvt.) med de to nabobyene Fēng 丰 og Hào 镐. Men allerede i år 771 fvt. ble byen rasert av nomader fra nord. Keiserhuset flyttet sin virksomhet til byen Luòyáng 洛阳 lenger øst. Dynastiene holdt seg gjerne med flere hovedsteder.
Hovedstad i det første keiserdynastiet
Neste oppblomstring kom under staten Qín 秦, som i lang tid hadde bygd opp sin styrke i regionen (Zhou-dynastiet var svekket). I 246 fvt. kom det en fyrste på Qins trone som hadde større ambisjoner enn som så. Med dyktige rådgivere erobret han seks andre stater som Kina da besto av. Og i år 221 fvt. utropte han seg til Den første keiser av Qin, eller Qín shǐ huángdì 秦始皇帝, og hersket over hele det daværende Kina. Han satte i gang en storstilt utbygging av hovedstaden Xiányáng 咸阳, nordvest for dagens Xi’an. Xianyang hadde store palasser og brede avenyer, og øst for byen anla keiseren det monumentale gravmælet sitt. Graven er ennå ikke utgravd, men de som voktet gravmælet, tusenvis av fullt utstyrte soldater utført i brent leire – de såkalte Terrakottakrigerne – har blitt utgravd og er en arkeologisk verdenssensasjon.
Han-rikets Cháng’ān 长安 – «Den lange freden»
Men Qin varte ikke lenge. Den historiske kraftanstrengelsen kostet for mye for altfor mange. I 206 fvt. ble hovedstaden brent under et større opprør, og et nytt dynasti, Hàn 汉, så dagens lys på ruinene etter det gamle. Han-dynastiet varte i over fire hundre år. Med sin utbygging av institusjoner og territorielle ekspansjon representerer dynastiet et høydepunkt i tidlig keisertid. Den første Han-keiseren, Liú Bāng 刘邦, anla en ny hovedstad på den andre siden av Wei-elva og ga den navnet Cháng’ān 长安 – «Den lange freden». Etter en oppstand rundt begynnelsen av vår tidsregning ble byen Luoyang lenger øst på ny hovedstad, men Chang’an forble sekundærhovedstad.
Ny historisk kraftanstrengelse
Etter Han-dynastiets fall gikk landet inn i en lang periode med politisk oppsplitting, og Xi’an tjente som hovedstad for flere mindre dynastier. Men på slutten av 500-tallet var det igjen duket for storhetstid for byen. I 581 erobret et nytt dynasti, Suí 隋, hele Kina, og landet ble politisk forent igjen. Grunnleggeren av Sui ville gå Qin-keiseren en høy gang og satte i gang med å bygge en hovedstad som Kina eller verden aldri hadde sett maken til. Dette var Dàxīng 大兴, som betyr «Den store oppblomstringen».
Et stort keiserdømme verdig
Nok en gang gikk et dynasti raskt over ende på grunn av en historisk kraftanstrengelse der byrdene for folket ble for tunge å bære. Allerede i 618 ble Sui historie. Det nye dynastiet, Táng 唐, ble det mest storslagne dynastiet i landets lange keisertid. Byen fikk tilbake sitt gamle navn Chang’an. Tang var en kosmopolitisk tid, der man kunne høre mange tungemål, og der forskjellige religioner i perioder fikk utfolde seg relativt fritt. Under Tang hersket også den eneste kvinnen i kinesisk historie som i sin egen rett har utropt seg til keiserinne, Wǔ Zétiān 武则天 (690–705). Hun grunnla et nytt dynasti, Zhōu 周, men det forsvant med henne.
Millionby, og vel så det
I første halvdel av 700-tallet hadde byen én million innbyggere innenfor bymurene, som omkranset hele 70 kvadratkilometer! Utenfor bymurene bodde trolig nok en million. På midten av 700-tallet ble Tang-dynastiet imidlertid rystet av et stort opprør. Byen ble erobret, men overlevde og fortsatte som hovedstad fram mot dynastiets fall i 907. Det var siste gang byen var hovedstad for hele Kina. Byen forfalt imidlertid ikke, for den strategiske beliggenheten var viktig for ethvert dynasti. Ved begynnelsen av Míng-dynastiet 明, i 1370, ble det anlagt en ny bymur som var 12 km i omkrets. Den er intakt den dag i dag, en av de få gjenværende bymurene i en kinesisk storby. Det var også på den tiden at byen fikk navnet Xi’an 西安, som den stort sett har hett fram til i dag.
Kosmologisk sentrum
Etter tradisjonen skal kinesiske hovedsteder gjenspeile en oppfatning om at de utgjør verdens sentrum. Dette fantes det klare forestillinger om allerede under Zhou-dynastiet, men verken Qin-dynastiets Xianyang eller Han-dynastiets Chang’an realiserte det klassiske idealet. Det var først med Sui-dynastiets Daxing at man fikk realisert en hovedstad som var i tråd med den kosmologiske harmonien som en hovedstad skulle uttrykke. Det ble ytterligere forsterket under det påfølgende Tang-dynastiet. I ettertid var Ming-dynastiets Beijing den som kom nærmest å realisere dette idealet.
Historiske spor
Selv om avtrykkene etter tidlige epokers Xi’an fremdeles kan ses i dag, har forholdsvis få monumentale minnesmerker overlevd. Det mest iøynefallende foruten bymuren er «Den store gåsepagoden» – Dà yàntǎ 大雁塔 – fra midten av 600-tallet. Der fikk munken Xuánzàng 玄奘, som dro på pilgrimsreise til India og hentet buddhistiske sutraer, sitte i ro og mak og oversette buddhistiske tekster til kinesisk. Hvis man tar en rusletur i byen innenfor murene, er det langt mellom historiske bygninger. Et unntak er den muslimske bydelen, der man blant annet kan se Kinas største moské – i tradisjonell kinesisk stil. I samme bydel har arkitekter fra NTNU i Trondheim gitt et viktig bidrag ved å restaurere noen tradisjonelle gårdsrom.
Materiell arv
Et imponerende eksempel på kinesisk skriftkunst finner man i et museum kalt «Bautaskogen», eller Bēi lín 碑林. Museet ble etablert på 1000-tallet og inneholder innskrifter i stein som går tilbake til Han-dynastiet. Hvis man ønsker å få et bredere perspektiv over Xi’an og Shǎnxī-provinsens 陕西 rike kulturhistorie, bør man besøke provinsmuseet, som ligger sør i byen. Det er et museum med så utsøkte gjenstander at ethvert land ville vært stolt over å ha det som nasjonalmuseum. Med andre ord: Xi’an er et godt sted å drømme seg tilbake i Kinas lange historie. Og hvis du ser etter veien hjem, er dette stedet å begynne. Her begynte nemlig den sagnomsuste Silkeveien, som knyttet Kina til landene i vest gjennom Sentral-Asia.
