Etter at folkerepublikken ble opprettet, har en modernisert og striglet versjon av kinesisk medisin fått en viktig rolle i helsevesenet.
Mange sykehus gir behandling innenfor tre ulike medisinske systemer – vestlig medisin, tradisjonell kinesisk medisin og integrert medisin (en kombinasjon av vestlig og kinesisk medisin). Tradisjonell kinesisk medisin er også blitt en populær eksportvare. Behandlingsformer som er av kinesisk opprinnelse, særlig akupunktur, har blitt tatt i bruk både i USA, Europa, Afrika og Sør-Amerika.
Historisk riss
Legekunsten er gammel i Kina, noe et sitat fra Konfutses Samtaler, Lúnyǔ 论语, fra det 5. århundret fvt. vitner om: «Mesteren sa ‘Folk i sør sier det slik at om en mann ikke er bestandig, kan han verken være magiker eller lege’. Godt sagt!» (Zǐ yuē: nán rén yǒu yán yuē, rén ér wú héng, bù kě yǐ zuò wū yī, shàn fú. 子曰、南人有言曰、人而无恒、不可以作巫医、善夫。) Utsagnet viser at det allerede da ble skjelnet mellom magisk virksomhet og legekunst, selv om de nok også lånte fra hverandre.
Den sentrale klassiske teksten innen kinesisk medisinsk tradisjon er Den gule keisers indre klassiker, Huángdì néijīng 黄帝内经. Dette er et sammensatt verk som ble til over en lengre periode før og etter begynnelsen av vår tidsregning. Teksten er formet som dialoger mellom den mytologiske Gule keiser, Huángdì 黄帝, og ministerne hans og dekker alle de viktige feltene innen klassisk kinesisk medisin, inkludert akupunktur. Verket fikk sin endelige form da det ble revidert i det ellevte århundret.
Tradisjonelt innebar alt som var nèi 内, «det indre», i medisinsk sammenheng det fysiske og naturlige, mens alt som var wài 外, «det ytre», dreide seg om magisk-religiøs virksomhet. Nå i moderne tid betyr imidlertid nèikē 内科 indremedisin og generell medisin, mens wàikē 外科 betyr overflatemedisin, medregnet kirurgi (kē 科 betyr «avdeling», «kategori»).
En kjent medisiner i det gamle Kina var Huà Tuó 华佗 (ca. 140–207). Han var berømt allerede på sin tid, og han ble etter hvert opphøyd til medisinsk gud. Han utviklet metoder for anestesi og brukte både akupunktur, moxabrenning og urtemedisin.
Sentrale begreper
Kinesisk medisin er nært knyttet til sentrale forestillinger innen tradisjonell kinesisk tenkning. Det gjelder særlig forestillingen om qì 气, som finnes både i naturen og i mennesket. Men det gjelder også forestillingen om det dualistiske (tosidige) forholdet mellom yīn 阴 og yáng 阳 samt de såkalte fem prosessene, eller wǔ xíng 五行, som påvirker og dominerer hverandre. Alle disse elementene ble etter hvert tolket som at de sto i komplekse forhold til hverandre, det som kalles korrelativ tenkning.
Qì 气 i medisinsk forstand kan oversettes med «livsenergi». Både natur og organisk liv var avhengig av denne antatte livskraften. Symptomer ble knyttet til forskjellige problemer med qì. På den annen side kunne man øke sin qì ved å bli dyktig i kroppslige og meditative ferdigheter kalt qìgōng 气功, der gōng betyr «ferdigheter».
Yīn 阴 og yáng 阳 er to relasjonelle krefter som virker både i naturen (som mørk og lys, tørr og fuktig, osv.) og i mennesket (det kvinnelige og det mannlige, varmt og kaldt, for lite og for mye, det indre og det ytre, osv.). Hvis det er ubalanse mellom dem, får det negative følger for vår fysiske og mentale tilstand. Behandlingen går følgelig ut på å gjenopprette balansen mellom disse. Opp gjennom tidene har det oppstått komplekse forestillinger om hva som er yīn, og hva som er yáng, i menneskekroppen.
Tradisjonell kinesisk tenkning har vært preget av «de fem prosessene», wǔ xíng 五行, der elementene vann – shuǐ 水 – ild – huǒ 火 – tre – mù 木 – metall – jīn 金 – og jord – tǔ 土 påvirker og dominerer hverandre. Det ble utviklet teorier om komplekse interne og eksterne sammenhenger spesielt mellom de fem prosessene og yīn og yáng. Dette har også preget tradisjonell medisin og har vært grunnlaget for å hevde at kinesisk medisin er mer holistisk (helhetlig) enn mer analytisk basert medisin.
Daoistisk-inspirerte tradisjoner
Oldtidens magikere utviklet seg til såkalte metodemestere, fāngshì 方士, spesialister i forskjellige esoteriske (innadvendte) ferdigheter. Dette ble etter hvert inkorporert i den folkelig-religiøse daoismen, dàojiào 道教, i form av alkemisk (eg. «å omvandle metaller») virksomhet. Den mest kjente daoistiske metodemesteren var Gě Hóng 葛洪 (283–343), som også hadde gode litterære ferdigheter. Den mest kjente skriften hans er Bǎopǔzǐ 抱朴子, eller «Mesteren som omfavner det enkle.»
Denne daoistisk-inspirerte virksomheten tok to former, wàidān 外丹 – eller «ytre alkymi» – og nèidān 内丹 – eller «indre alkymi». Den ytre alkymien gikk ut på å utvikle livseliksirer som kunne forlenge livet og ideelt sett gjøre en udødelig. (Dān 丹 betyr egentlig sulfidaktig rødfarge. Kvikksølv, som var et ettertraktet middel i søkenen etter udødelighet, ble ofte utvunnet fra sulfid.) Den indre alkymien var fysiologisk basert og besto av pusteøvelser, gymnastiske øvelser, meditative øvelser og seksuelle øvelser. Med hensyn til det sistnevnte gjaldt det for mannen å ikke få utløsning, ettersom han da ville miste mye av sin qì. Samtidig gjaldt det å trekke så mye qì som mulig ut av kvinnen gjennom samleiet.
En rik farmakopé (legemiddelbeskrivelser)
Tradisjonell kinesisk medisin har mange andre interessante trekk, blant annet at man stiller en diagnose ved å kjenne på pulsen, og en rik farmakopé. Den mest omfattende samlingen av tradisjonelle kinesiske legemidler, Běncǎo gāngmù 本草纲目 – «Kompendium over medisinske substanser» – ble utarbeidet av medisineren og vitenskapsmannen Lǐ Shízhēn 李時珍 i 1578. Den beskriver 1892 planter, dyr, mineraler og annet som var kjent for å ha virkning i medisinsk behandling.
Medisinsk virksomhet og utdanning var privat frem til tidlig i Tang-dynastiet (618–907). Rundt 625 ble det imidlertid opprettet et keiserlig medisinsk akademi, som fikk stor betydning for både profesjonalisering og publisering. Under Det nordlige Song-dynastiet (960–1127) hadde alkymien utviklet seg så mye at man hadde begynt å forstå at livsprosesser hang sammen med kjemiske prosesser. Kinesisk medisin utviklet seg med andre ord forholdsvis tidlig utover det magisk-religiøse, men erfaringene ble tolket i tradisjonelle, i beste fall pseudovitenskapelige, forståelsesformer.
Det som vi i dag omtaler som kinesisk medisin, har opp gjennom tidene også blitt påvirket av indiske, persiske, arabiske, tibetanske og mongolske tradisjoner. I sin tur har kinesisk medisin gitt viktige impulser til andre tradisjoner i det østlige Asia.