Eriksons psykososiale stadier – menneskets åtte aldre
Erik Homburger Erikson (1902-94) vokste opp i Tyskland og flyttet som voksen til USA. Han var opptatt av barn og unges utvikling og da særlig ungdommens problemer. Som psykolog er han særlig kjent for sin teori om personlighetsutvikling, det vi kaller Eriksons psykososiale stadier. I følge Erikson utvikler personligheten seg i åtte faser knyttet til bestemte alderstrinn han kalte fasene mennesket åtte aldre. Hver fase inneholder kriser og muligheter. Erikson var spesielt opptatt av barnets følelsesmessige og sosiale utvikling og vektlegger betydningen av det miljøet barnet vokser opp i.
0-1½ år: Grunnleggende tillit eller mistillit
Barn som opplever at voksne dekker de behovene det har og gir det omsorg, vil det utvikle en grunnleggende tillit til andre mennesker. Barn som vokser opp med voksenpersoner som ikke klarer denne oppgaven, kan få vansker med å stole på mennesker også senere i livet. Også det å ha de samme voksenpersonene rundt seg over tid er viktig for å utvikle grunnleggende tillit. Erikson hevdet at dette er den aller viktigste fasen i barnets liv.
1½ -3 år: Selvstendighet eller tvil
Barnet har nå lært seg en rekke nye ferdigheter, men trenger fortsatt hjelp til mange ting. Det er viktig at det får prøve ut viljen sin og får oppgaver som det mestrer. Når barnet mestrer oppgaver og får positive tilbakemelinger, utvikler det trygghet knyttet til egen vilje og evner. Et barn som opplever det motsatte, kan bli mindre selvstendig. Det samme kan skje hvis barnet stadig får utfordringer det ikke har forutsetninger til å mestre, eller hvis det får mye kritikk. Barnet kan bli usikkert og tvile på sin egen evne til å mestre oppgaver. Denne tvilen kan følge barnet inn i voksenlivet.
3-6 år: Initiativ eller skyldfølelse
I denne perioden er barnet vitebegjærlig og vil gjerne prøve nye oppgaver. Barnet blir stadig mer klar over seg selv som et eget individ. Dersom barnet skal få tro på seg selv og senere vise initiativ, er det viktig at de får lov å prøve ut ulike sider ved seg selv. Dette skjer gjerne gjennom lek og aktivitet. Selv om barnet trenger foreldre som setter grenser for seg, er det viktig at det ikke blir for mange grenser. Når barnet mestrer nye aktiviteter, styrkes barnets selvtillit. Ved hjelp av de voksnes grensesetting lærer barnet hva som er rett og galt. Skyldfølelse utvikles i denne perioden, og barnet får skyldfølelse dersom det har gjort noen galt. Dersom barnet stadig irettesettes og får vite at det han eller hun gjør er galt, kan barnet utvikle skyldfølelse og bli passivt. Utvikling av kjønnsidentitet er en viktig del av denne fasen. Kjønnsidentitet knyttes til forståelse av seg selv som jente eller gutt.
6-12 år: Arbeidsevne eller mindreverdighet
Venner blir nå viktigere for barnet, og det begynner på skolen. Barnet vil i stadig større grad bli kritisk til egne evner og prestasjoner og det vil sammenligne seg med andre barn. Barnet trenger anerkjennelse og positive tilbakemeldinger for å få tro på egne prestasjoner. Det er viktig at barnet får oppgaver som det har forutsetninger for å mestre. Hvordan omgivelsene reagerer på det barnet gjør, er avgjørende for om opplever seg selv som dyktig og kompetent eller om det får en følelse av å ikke strekke til. Opplevelse av å ikke strekke til kan føre til at barnet føler mindreverd. Det er viktig å styrke barnets sterke sider slik at han eller hun kan utvikle arbeidsevne og tro på seg selv.
Ungdomstid: Identitet eller rolleforvirring
Dette er en fase med store endringer og utfordringer for individet. Den unge må finne ut hvem han er og hva han står for og kunne akseptere seg selv for å få det godt. Både omgivelsene og den unge selv forventer at han skal løsrive seg fra foreldrene og ta stadig større ansvar for sitt eget liv. Det er viktig at oppgavene og ansvaret øker i takt med at ungdommen modnes og utvikler seg. Sammen med positive tilbakemeldinger og ros fra omgivelsene gir det grunnlag for en positiv identitetsutvikling. Hvis omgivelsene stiller krav og har forventninger som stemmer dårlig med utviklingsnivået og det bildet den unge har av seg selv, kan det føre til rolleforvirring og identitetsproblemer.
Unge voksne: Intimitet eller isolasjon
Dette er den første fasen som voksen. Hvordan man møter utfordringer i denne fasen har sammenheng med hvordan man har hatt det tidligere i livet. Har man en trygghet knyttet til egen person og i forhold til mennesker rundt seg vil man i denne fasen kunne gi og ta imot nærhet og kjærlighet. Dette er avgjørende egenskaper både for nære vennskap og kjærlighetsforhold. Dersom man har en frykt for nærhet eller opplever det truende å slippe andre mennesker innpå seg, kan man ende opp med å isolere seg. For en del mennesker kan isolasjon føre til psykiske problemer.
Voksne: Utvikling eller stagnasjon
Voksne mennesker har behov for å føle at de er til nytte, for eksempel ved å gi omsorg til mennesker man har et nært forhold eller ved å ha en meningsfull jobb. Det å skape noe for neste generasjon, å sette spor etter seg, er også meningsfullt for mange. Når mennesket kjenner at det er til nytte på ett eller flere områder opplever det å være i utvikling. Det motsatte er en følelse av å stagnere eller stoppe opp. Noen opplever det når barna flytter ut, hvis de mister jobben eller ikke lenger er i stand til å delta i fritidsaktiviteter.
Alderdom: Integritet eller fortvilelse
Integritet betyr helhet. Erikson mente at gamle mennesker tenker gjennom livet – hvordan det har vært og hvorfor det ble som det ble. Integritet er å se livet i en større sammenheng og akseptere at det ble slik. Den gamle føler at det hun har gjort har en mening og aksepterer de valgene hun har tatt. Hun kan da oppleve en god og rolig alderdom og godta at livet nærmer seg slutten. Det motsatt er å oppleve en fortvilelse over at livet har gått fra henne, at hun har tatt feil valg og ikke er fornøyd med det livet slik det ble.