Autoimmunitet og allergi
I utgangspunktet har vi en stor populasjon av T-celler med ulike reseptorer. Noen av T-cellene er ubrukelige fordi de ikke kan binde seg til kroppens egne MHC-proteiner. Andre T-celler er direkte farlige fordi de gjenkjenner kroppens egne proteiner. Disse T-cellene blir normalt fjernet ved apoptose (programmert celledød) i en utvelgelsesprosess som foregår i thymus. T-cellene som overlever, er de som gjenkjenner fremmede antigener.
Utvelgelsesprosessen er imidlertid ikke helt treffsikker, og vi har flere sikringsmekanismer for å avverge angrep på egne celler. For eksempel kan potensielt skadelige T-celler undertrykkes av spesielle lymfocytter som kalles regulatoriske T-celler. En T-celle kan også bli inaktivert dersom antigenreseptoren binder seg til et protein uten at cellen samtidig får signal om at det er fare på ferde. En sjelden gang svikter også disse sikringsmekanismene. Da kan det oppstå autoimmune sykdommer. Eksempler på dette er diabetes type 1, psoriasis og leddgikt.
Vi er omgitt av mange stoffer som i utgangspunktet er ufarlige. Av og til reagerer immunforsvaret på disse stoffene som om de var sykdomsframkallende mikroorganismer. Dette kalles en allergisk reaksjon. Stoffer som framkaller allergiske reaksjoner, kalles allergener. Protein fra pollen, husdyr, støv og nøtter er eksempler på vanlige allergener.
Den allergiske reaksjonen viser seg ofte som betennelser i hud, øyne og slimhinner i luftveiene eller fordøyelsessystemet.
Hvordan forårsaker et allergen en immunrespons?
Utgangspunktet for en allergisk reaksjon er at en T-hjelpecelle gjenkjenner et allergen og stimulerer en B-celle til å lage antistoff. T-hjelpecellen er av en litt annen type enn den som deltar i immunresponsen mot virus og bakterier. Den viktige forskjellen er at denne T-hjelpecellen stimulerer B-cellene til å lage en antistoff-variant som kan binde seg til reseptorer på såkalte mastceller.
Mastceller er en type hvite blodceller som finnes i hud og slimhinner, nær blod- og lymfeårer. Mastcellene har flere viktige funksjoner i immunforsvaret. Blant annet bidrar de i immunresponsen mot flercellede parasitter som flatormer og rundormer.
Neste gang allergenet kommer inn i kroppen, vil det binde seg til antistoff på mastcellene. Dette fører til at mastcellene slipper ut signalmolekylet histamin, noe som medfører økt blodtilstrømning og væskeansamling i vevet. Histaminet er forhåndslagret i cytoplasmaet til mastcellene, og allergisymptomene kommer derfor umiddelbart. Allergimedisin består vanligvis av antihistaminer, det vil si stoffer som blokkerer effekten av histamin.
MHC-proteiner finnes på de fleste kroppsceller og gjør det mulig for T-cellene i immunforsvaret å skille mellom friske celler og virusinfiserte celler og kreftceller. Denne prosessen er beskrevet i artikkelen om den spesifikke immunresponsen.
Et særtrekk ved MHC-proteiner er at de er litt forskjellige fra person til person. Med unntak av eneggede tvillinger er det ingen personer som har identiske MHC-proteiner. Det er dette som er grunnen til at transplanterte organer blir angrepet av immunforsvaret. For at en transplantasjon skal bli vellykket, må immunsystemet til mottakeren derfor dempes med medikamenter.