Etter en ukes opphisset debatt om det virkelig er slik at Sigrid Bonde Tusvik og Lisa Tønne kan si hva de vil, slo Dagbladets Geir Ramnefjell fast at det kan de.
Bråket startet med at Erle Marie Sørheim skrev en kronikk i VG der hun anklaget landets mest populære podkast, «Tusvik & Tønne», for å bidra til å skape en råere mediehverdag der «hetskampanjer mot enkeltpersoner begynner å bli dagligdags».
Fordi Norge av og til er et bittelite land og NRK er sløvere enn de bør være, fikk VGs podkaster Morten Hegseth komme til Dagsnytt Atten og bruke noen velbrukte hersketeknikker mot Sørheim. Fordi hun bor i Berlin og er frilansjournalist, tilhører hun visstnok kultureliten. Meningene hennes kan derfor ikke tillegges noen vekt. Det var så vidt han ikke sa «jenta mi».
At Hegseth selv jobber i en av landets mektigste redaksjoner, og at sjefen hans er Sigrid Bonde Tusviks samboer, var åpenbart ikke noe poeng, siden det ble ikke nevnt. I en debatt om noe annet enn podkast og humor ville deltakernes habilitet betydd noe.
Men så kom Geir Ramnefjell på banen. Han snakket med innestemme og gjorde oppmerksom på at han kjenner både Sørheim og Tusvik, så han kunne gå imellom og si at Sørheim tar feil. «Tusvik & Tønne» er ikke underlagt noe etisk regelverk og er heller ikke del av «den grunnleggende, demokratiske infrastrukturen i samfunnet», hevdet han.
Kampen kunne avblåses. En podkast som ikke lages av et redaktørstyrt medium er lovløst land, og en komiker «skal beherske seg så lite som mulig», som Ramnefjell formulerte det.
Dette høres sant og fornuftig ut, helt til man tenker over det.
For det er jo ikke sant at politisk humor ikke påvirker folks meninger og holdninger, styrker noens omdømme og skader andres. Når de skarpeste monologene til Stephen Colbert eller John Oliver blir sett av millioner på Youtube, er de selvsagt en del av den demokratiske infrastrukturen.
Og det er heller ikke slik at humoren er grenseløs. Dagbladet sa selv opp en tegneserieskaper fordi redaktørene ikke lo av en stripe som spøkte med jødene og gasskamrene.
Men den som i en frittstående podkast blir utsatt for personangrep forkledd som humor, har mye svakere forsvar enn den som blir kritisert i en kronikk i Dagbladet. Utenom den dyre, langsomme og risikable veien via domstolene, er det ingen gode mottrekk. I den frie podkasten finnes ingen tilsvarsrett. Ingen kan ta til motmæle når Lisa Tønne utsetter sin tidligere partner for en slags verbal hevnporno.
Ekstra vanskelig er det fordi Tønne og Tusvik til daglig er komikere. Av en eller annen grunn er det etablert som standard at humoren er viktigere enn alvoret. En komiker må være drøyere enn de som ellers skriver i avis eller diskuterer i Dagsnytt Atten, skriver Ramnefjell, og det nikkes så kraftig at folk pådrar seg nakkesleng. Men er det virkelig så enkelt at det er lov å tråkke med piggsko inn i andres innerste sirkler, bare noen ler? Komiker er en ubeskyttet tittel. Er det greit om han som trakasserer kvinnene på jobben forsvarer seg med at han bare øver inn nytt materiale til neste stand up?
Teknologien er haren i Æsops fabel om haren og skilpadden. Den raser av sted mens loven, reglene og etikken langsomt setter den ene foten foran den andre. Derfor er det ingen som i dag vet hvordan man skal hindre at noen bruker en podkast til å herje med andres privatliv eller omdømme, selv om podkasten - som i dette tilfellet - har flere lyttere enn Dagsnytt Atten.
Mens vi venter på at skilpadden til slutt skal vinne, som den pleier å gjøre, går det fint an å spørre som Erle Marie Sørheim: Hvorfor skal Tusvik & Tønne få lov til «ganske kynisk å bruke andres kriser for å fremkalle latter og følelser hos sin egen flokk?»