Reklamefilm for Teddy sigaretter fra 1927, en norsk stumfilm produsert av Gladtvet-Film. Hvordan tror du filmen ville blitt mottatt i dag?
Synstolking av reklamefilmen for Teddy sigaretter
Tittelblad: En glad gutt. I hovedrollen Per Kvist
Baby sitter på mors fang og gråter
Tekstplakat 1: Teddy het han, og gråt da han ble født
Baby sitter oppreist på mors fang og ler
Tekstplakat 2: men alt da han satt oppreist på morens fang lo han
Baby ler når far tenner en sigarett av merket Teddy
Tekstplakat 3: Og da de tente seg en Teddy om kvelden lo han så det sang
Baby gråter når han ikke får røyken
Tekstplakat 4: men gråt når han ikke fikk noen
Baby smiler når far blåser røyk på han
Tekstplakat 5: Av den gutten blir det en Teddy sa moren
Tekstplakat 6: og det ble det også
Bilde av sigarettpakke og baby som røyker
Stumfilmen
Begrepet stumfilm blir brukt om en film som kun inneholder bilder, ikke lydspor. I filmens første år var det vanlig at visningen av filmen ble akkompagnert av en pianist eller et orkester. I mange stumfilmer ble deler av fortellingen formidlet ved trykte tekstplakater, såkalte mellomtekster.
Stumfilmen hadde sin styrke i bruken av lys og skygge, og stumfilmens stjerner var mestere i å uttrykke følelser ved hjelp av gester, blikk og mimikk. Den mest kjente skuespilleren og filmregissøren fra stumfilmens tid er trolig Charlie Chaplin.
Se klipp fra noen av hans stumfilmer på YouTube (hopp gjerne over reklamen): Chaplin Masterpiece Trailer
Den første lydfilmen
Den danske kunsthistorikeren Rudolf Broby-Johansen mente at stumfilm var en «selvstendig kunstart som vil fortsette å leve uavhengig av de ytre tekniske framskritt, på samme måte som billedhuggerkunsten». Men slik gikk det ikke. Den første lydfilmen, The Jazz Singer, kom i 1927. I løpet av kort tid ble stumfilmen erstattet av lydfilm.
Det norske publikum omfavnet lydfilmen, og de var også positive til den lille teksten som de måtte lese når utenlandske filmer ble vist. Lyden styrket kontinuiteten i filmfortellingen. For kinogjengeren ble filmen en totalopplevelse av levende bilder, ekte stemmer, naturlig bakgrunnslyd og synkronisert musikk.
Lydfilmen inntar norske kinoer
Kinoens økonomi i Norge skrantet på slutten av 1920-årene, som resten av økonomien i landet. Lydfilmen førte til økonomisk oppsving for film- og kinobransjen. Billettprisene økte, men folk strømmet likevel til kinolokalene. Norske filmer ble igjen populære, for eksempel Tancred Ibsens Den store Barnedåpen, To levende og en død, Fant og Gjest Baardsen.
Det som skiller moderne film fra de første lydfilmene, er at lydbildet har blitt mer omfattende. I dag tenker vi sjelden over lyden i en film, den er bare en naturlig del av filmens handling og fortelling. For oss er film like mye lyd som bilde.