Postmodernisme
Post- betyr etter-. Postmodernisme er altså en stilretning som kommer etter modernismen. Designerne ønsket å utvikle seg videre fra den modernistiske tradisjonen. De så på tidligere uttrykksformer og satte dem sammen på nye måter. Gammelt og nytt, høykultur og populærkultur kunne kombineres, gjerne på en humoristisk eller ironisk måte.
Modernismens slagord: ”less is more” gjorde postmodernistene om til: ”less is bore”. Et typisk åttitallsfenomen var Swatch-klokkenes viltre design i en ellers tradisjonsrik og konservativ urmakerbransje.
Designgruppa Memphis blir sett på som starten på den postmodernistiske perioden i stilhistorien. Ettore Sottass var en italiensk arkitekt og industridesigner. Sammen med flere unge designere startet han Memphis-gruppa og kalte designet deres for ”den nye internasjonale stilen”. De stilte ut resultatene av samarbeidet sitt på den prestisjefylte møbelmessa «Salone del Mobile of Milan» i 1981. Her viste de fram helt nye ting.
Møblene hadde klare sterke farger som ble en kontrast til de svarte og mørkebrune møblene som hadde dominert europeisk møbelproduksjon. Formene kunne være asymmetriske og rare. Vi kan kjenne igjen trekk fra art deco og popdesign, fra 1950-talls kitsch og futuristiske temaer. Alt var framstilt med en humor som de savnet i tidas design. På mange måter stod konseptene deres i opposisjon til alt som til da hadde fått merkelappen "god design".
Du kan lese mer om art deco og popdesign på NDLA sine sider.
Postmodernismen var en reaksjon på det som hadde vært før. Det samme skjedde med klær og frisyrer. På midten av 1960-tallet startet hippie-bevegelsen i USA. Flere unge tok avstand fra det etablerte samfunnet. De protesterte gjennom klær, langt hår, rockemusikk, bruk av narkotiske stoffer og slagord som “Make Love, Not War” og “Flower Power”.
På 1970-tallet protesterte også punkerne mot den gjeldende moten. Håret hadde gjerne skrikende farger og taggete klipp. Punkfrisyren var ofte barbert på sidene og med en struttende hanekam på midten. Selv om punkerne var i opposisjon til den vanlige moten, skapte de mote selv.
Teknisk utvikling innen frisørfaget gjorde det mulig å variere i mange ulike frisyrer. Nå ble det vanlig med permanent, farging, bleking og striper. Hockeysveisen ble den mest typiske hårmoten på 1980-tallet, både for damer og menn.
Den nederlandske hårstylisten Andy Uffels sa i 2007: ”Nå handler det om individet når man klipper og styler hår. Man kan si at man skulpturerer håret ut ifra hvert enkelt individ.”
Det var en tendens til at de samme klærne kunne brukes av både menn og kvinner. Mange kvinner hadde allerede på 60-tallet kastet både brystholder og hofteholder. Noen satset på palestinaskjerf eller lilla skjerf og fotformsko, mens andre valgte å kle seg feminint med trange hotpants og lange, åpne kåper.
Mens hippiebevegelsens klær var lange, løsthengende og litt sjuskete, gikk punkerne gjerne i svarte klær med naglebelter. Men det som ble populært i klesveien, både for menn og kvinner, var et tradisjonelt arbeidsantrekk – dongeribuksene. Buksene kom som en protest mot det etablerte. Men selv om de i utgangspunktet var anti-mote, endte de opp som høyeste mote i alle samfunnsklasser.
Hvordan vi kler oss kan vise gruppetilhørighet.
Zandra Rhodes
Den britiske motedesigneren Zandra Rhodes preget motebildet på 1970- og 80-tallet, både når det gjelder klær og smykker. Hun hadde latt seg inspirere både av hippiestilen og punken. I 1977 lanserte hun en kolleksjon i rosa og svart jersey med hull og store sikkerhetsnåler pyntet med perler, noe som gav henne kallenavnet ”punkprinsessen”. Hun er også kjent for sine asymmetriske kjoler i sterke farger med oppflerrete skjørtekanter.
Hun har tegnet klær for kjendiser som prinsesse Diana, Jackie Onassis, Elisabeth Taylor og Freddie Mercury i rockebandet Queen.